tirsdag 18. august 2015

Biografilesesirkel: Dag Solstad Uskrevne memoarer av Alf van der Hagen

Moshonista innførte biografiuke denne gangen, siden nesten ingen greide fristen til den 15.august. Ikke så rart, med ferie bak og godvær etc.  Fint for meg også, fordi jeg nettopp var ferdig med tre ukers travel ferie sist søndag. Boka om Dag Solstad var så tung at den orket jeg ikke dra med til Hellas. Men den var med til Lofoten uka før det, det var så vidt at jeg rakk å starte på den da, for å legge den på vent. Etter å ha lest Alf van der Hagens bok etter samme oppskrift om Kjell Askildsen, hadde jeg forventinger til denne. Men jeg synes denne var tyngre å lese. Det kan ha med feriemodus, mye reising og jobbstart gå gjøre, eller det kan handle om boka og intervjuobjektet himself.


Jeg startet å lese denne boka uten å markere med postit-lapper, og tenkte at jeg skulle lese og skrive om den etterpå kun basert på det jeg husket. Men så fant jeg frem postit-lappene likevel til slutt. Det er så mye man vil markere, huske, selv om jeg sannsynligvis ikke skriver alt i bloggen. For det blir for mye.  Mannen er jo tross alt over 70 år, et langt liv.

Dag Solstad er født 16.07. 41. Han har vokst opp i Sandefjord med to foreldre og en bror , Cato. Faren hans døde da han var 11 år. Mora drev butikk. Faren beskrives som en fin far som betydde mye for ham og mora som streng og temperamentsfull. Hun strevde for å holde hodet over vannet økonomisk da faren døde. Solstad sier han aldri vil skrive om sin mor. Han vil helst ikke uttale seg om henne, men det kommer tydelig fram at han ikke har så mye godt å si om henne. Han mener hun ikke skulle hatt barn, at hun ikke så barns egenverdi. Humøret hennes var vanskelig. Han sier at hvis de hadde vært rike hadde hun sikker vært sånn som hadde knust porselen i sinne.
Han beskriver Sandefjord som en småborgelig uinteressant by, som han ville bort fra da han ble ferdig med skolen. I ungdomsårene var han en pøbel, vanlig ungdomsopprør, mener han. Han var heller ikke spesielt glad i skolen, men hadde talent både i idrett, skriving og for tall. Han kunne blitt bankmann hvis noen hadde gitt ham læreplass der. Men da hadde det ikke blitt noe skriving.

Da han var 16 år leste han Hamsun og ble så fengslet at han bestemte seg for å bli forfatter.
Da kunne han ikke ha vanskelige jobber som krevde ham. Han begynte på universitetet etterhvert, men var en dårlig student, han tok idehistorie og kom seg gjennom noen fag, halvhjertet, for å beholde studenthybelen på Sogn. Før det så jobbet han som journalist i lokale aviser og i Arendal . Han forlot Sandefjord i 1960, og besøkte sjelden byen etter det. Solstad startet som lærer i Kabelvåg og var der et år. Han trivdes godt som lærer og vurdert å bli, men var da redd for at han ikke kunne bli forfatter så han reiste sørover igjen. Han blir imidlertid lærer senere igjen, et år, lengre nord.

Etter kapitlene om barndom og ungdom starter de mest interessante kapitlene i boka. Han har flere jobber, som lærer, han skriver eller forsøker å skrive, han er journalist, han studerer,  han blir kjent med en del radikale menn i Oslo, som blir hans forfattervenner. Jan Erik Vold, Espen Haavardsholm, Georg Johannessen, Edvard Hoem, Jon Michelet  (han har skrevet flere fotballbøker sammen med Michelet) - og også Kjell Askildsen blir nevnt senere i boka, som en respektert mann i det samme miljøet. De er kommunister og medlem av AKP-ml.  De er en gubbegjeng. Ingen kvinner, med unntak av Liv Køltzov blir nevnt som skrivende og aktive denne tiden. Solstad er fortvilt over at Liv og Espen (Haavardsholm) har en ordning hvor de skriver annenhver dag. Han synes det er sløsing med evnene til den talentfulle Haavardsholm at han skal la sin kone skrive mens han passer barna.  Han skjønte ikke da at også Liv hadde talent, noe han forsto etterhvert.

Solstad treffer sin første kone, Erna , gifter seg og får to jenter. Solstad er hjemme og passer barna og synes det gikk greit i forhold til skrivingen. Barna sov mye. Og så skrev han om kveldene. De er mye sammen med Espen og Liv og et annet par, og sammen flytter de til Spania for en periode.
Senere reiser Solstad mye, i Russland og Europa. Han er trist fordi han ikke følte noe da han var i Aten og Roma, antikken er borte for hans generasjon, mener han. Han følte seg mye mer hjemme i Jerusalem, faktisk, noe han antar  har å gjøre med at vi har fått inn mye kunnskap om Bibelhistorien.

Selv er Solstad ateist, men likevel drøftes religion og trosspørsmål en del i boka.
Det er mange refleksjoner om alt mulig, politikk, litteratur, kultur, samfunn, filosofi, og det er mye snakk om bøkene og karakterene i bøkene hans.
Solstad har hatt stor suksess som forfatter og anses som en av våre mest betydningsfulle forfattere i dag.
Han er opptatt av språket, presisjon, skriver ikke selvbiografisk. Han mener det er to typer forfattere, de som bruker sitt eget liv sterkt i skrivingen, som Mykle og Knausgård, og de som ikke gjør det , som han selv. Han sier han ikke har noe imot at Knausgård og Mykle har skrevet om selvbiografisk stoff, bare at det ikke ligger for ham, da han er alt for privat av seg. Han synes også det er trist å se at amatørismen og populærkulturen brer om seg i våre dager, og at folk omtrent ikke leser klassikerne lenger. Han mener ikke det er noe galt med underholdningslitteratur i seg selv, og mener folk bare må få ha krimbøkene sine i fred. Men det er trist at folk ikke leser klassikerne lenger, men heller velger samtidslitteratur eller underholdning.  Alt for mye samtidslitteratur dreier seg om egen smerte, mener han. Man bør ta vare på kulturarven, nå er vi blitt så amerikaniserte. Drittlandet Norge er nå så, vi er barbarer, mener han, men når Tyskland og Frankrike også har blitt underholdningsamfunn som nå, ja da har Europa gått under.
Dag Solstad har i det hele tatt mange sterke meninger som det er interessant å lese om, og han er heller ikke like tydelig i svarene sine alltid. Alf van der Hagen greier imidlertid å stille nye spørsmål, og lar ham ikke vike unna med utydeligheter.

Dag Solstad har to ekteskap/samboeskap etter Erna, og lever i dag sammen med Therese Bjørneboe (datter av Jens Bjørneboe) .  At han er alkoholiker får også en del plass i boka. Det er Dag Solstad selv som sier han er det. Han har alltid vært avhengig av å drikke en del, og har likt å drikke. Men når han drikker seg full, kan han ikke arbeide dagen etter, så han innførte et regime med å drikke tre dager, jobbe tre dager osv. Han har aldri brukt å drikke mens han skriver. Han har også tatt det roligere med drikkingen dess eldre han har blitt, da han merker at det ikke er så bra for kroppen hans. Trykket er nok heller ikke det samme lenger.

Alf van der Hagen har brukt to år , 2011-2013, på samtalene med Dag Solstad, og hadde tilsammen 80 timers lydbåndopptak han skrev boka på bakgrunn av, samt noe research og samtaler med andre viktige personer rundt Solstad.
Boka er lettlest i formen, men den hadde nok blitt mer interessant hvis jeg hadde lest flere bøker av Dag Solstad, siden det brukes mye tid på å snakke om dem . Men jeg fikk absolutt lyst til å lese flere av dem, strengt tatt har jeg vel ikke lest annet enn Gymnaslærer Pedersen.


Les flere omtaler av forfatterbiografier hos Moshonista.

Om denne boka mer HER Boka fikk Kritikerprisen i 2013.
Fakta om Dag Solstad med bibliografi etc på wikipedia og forlaget Oktober  .  Solstad fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1989 for Roman 1987.







Alv van der Hagen: Dag Solstad uskrevne memoarer, 485 s
Forlaget Oktober 2013

Kilde: Kjøpt






15 kommentarer:

  1. All denne drikkingen! Skulle trodd de ikke kunne prestere i edru tilstand. Det har alltid forbauset meg. Problemet med Poe var at han ikke tålte alkohol. Ett glass, så var han på kjøret. Akkurat den mannen hadde nok mer enn én diagnose.
    Jeg er enig med Solstad i en ting - det leses for få klassikere. Jeg er imidlertid ikke enig i at han ikke skriver selvbiografisk. Hans bok 16.07.41 (hans egen fødselsdato) er jo nettopp det, selv om den er pakket inn i en slags fiksjon. Like selvbiografisk som Tomas Espedal vil jeg mene. I beste fall crossover, hvor han skriver bla. om sine reiser, gymnas-reunion i Sandefjord osv. Ble han plutselig litt fin på det, Solstad, som ikke vil bekjenne seg selvbiografiske bøker? :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, all denne stillingen du . Men jeg kan forstå det på en måte . Det er noe med det indre trykket .. Kunstnersjeler osv , men så er d noen som ikke tåler d som Poe. Solstad var nok mer hardfør . Men Stephen King beviste at han greide å skrive bedre etter at han slutta å drikke jfr sin selvbiografiske bok Om å skrive. Han trodde ikke han ville greie å skrive når han sluttet. Han måtte slutte ellers gikk han nedenom og hjem.
      Ang det selvbiografiske så mente vel Solstad at de fleste forfattere henter stoff fra eget levd liv , men d trenger ikke å være selvbiografisk for det. Han skilte stort mellom det å utlevere andre , som Mykle og Knausgård , og ikke . Han er veldig tydelig på at konene hans aldri skal få lese om seg selv i hans romaner bl..a. Ang hvor mye selvbiografisk i 16.07.41 aner jeg ikke , da jeg ikke har lest den , men nå fikk jeg lyst til det .:)

      Slett
    2. Drikkingen, ikke stillingen ( og, iphones korrektur leser sier jeg)

      Slett
    3. Du har rett, han utleverer kun seg selv direkte, selv om han også fletter inn andre i boka. Jeg likte den dårlig - det var den tyngste romanen på pensumlista og den var oppramsende som få, og littegranne "fjern" om jeg kan kalle det det. Les boka! Det hadde vært interessant å høre hva du synes, som ikke har lest den ifm et studie der vi diskuterte romanene vi leste ned på flisespikkerinivå... :-9

      Slett
    4. Ok. Jeg skal se å få lånt boka på bib, og så kan jeg tenke meg å lese den "Ellevte roman, bok atten" også. Den er nettopp solgt til Latin-Amerika også..

      Slett
  2. Synes dette høres ut som en interessant biografi også Anita, men tror ikke denne frister meg like mye som Askildsen. Den tenkte jeg med en gang at jeg skulle lese.

    Har forøvrig to fotballbøker av Solstad/Michelet og at han drikker mye burde ikke overraske meg, for det var mye av det under VM også. Hans sekvenser var kjedeligere enn Michelets, det må nevnes.

    Fin og grundig omtale Anita :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Gro ! Solstad er nok et mer krevende intervjuobjekt kan jeg tenke meg;) han har forresten fortalt om et par morsomme episoder om seg og Michelet på tur i boka. Begge har mye temperament , men de var aldri rasende samtidig. Da Solstad fikk utbrudd var Michelet rolig og omvendt . Det kunne jo være mye å bli sint over under og etter fotballkamper så du kan jo tenke deg ...

      Slett
  3. Du skriver så bra at jeg tror jeg kutter ut å lese biografien! Her er det lagt på sølvfat! Ha en fin dag i sommerværet!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, det var utrolig hyggelig å høre Åslaug.:)
      Men ellers, så er det utrolig mye i boka som jeg ikke nevner her da… Masse historier, detaljer etc.. Takk i lige så.:) Deilig med været vi har nå..

      Slett
  4. Sikkert ein interessant bio om ein har god kjennskap til forfattaren frå før. Noko eg ikkje har. Eg har berre lest, dvs. bladd i, nokre av fotballVM-bøkene han skreiv saman med Jon Michelet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er jo det, men jeg tror utbytte hadde vært større hvis jeg hadde lest de meste sentrale romanen. :)

      Slett
  5. Enda en forfatter jeg trodde var innesluttet sofapotet som viste seg å være utadvendt idrettsmann (jmf Poe), ihvertfall i ungdommen. Jeg har lest enda mindre Solstad enn dere, (kun 1 avbrutt lydbok som han av grunner jeg overhode ikke forstår, leste selv). Tror det var 17. eller noe? Ble ikke spesielt fristet til å lese mer av han her heller. Jeg burde, og kommer sikkert til å knuse fordommer hvis jeg prøver - men har ikke lyst.Han appellerer ikke til meg Solstad, det er noe selvhøytidlig og selvopptatt med han, selv denne svært gode omtalen ikke får hull på. Men, som sagt, jeg uttaler meg på svært tynt, nærmest ikke-eksitererende grunnlag.

    (Veldig synd jeg gikk glipp av poesislammen igår. Hadde alle muligheter til å møte opp.)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det :) . Solstad har beskrevet seg som en blyg og alvorlig mann , som ikke likte /liker tomt prat . Han er nok introvert som mange ( de fleste? ) forfattere, men ikke asosial slik jeg oppfattet det. Han var vel til en viss grad utadvendt , - lærerjobb , idrett , journalist , redaktør , var m i en gjeng kommunister / forfattere i sin tid - kanskje enda...selv om han mener sosialdemokratiet er det som gjelder i dag. Selvhøytidelig ? Jo, sikkert ... På vegne av litteraturen , men ikke på vegne av seg selv . Det kom frem at han har lite selvtillit på egne vegne , som person , men høy selvtillit som forfatter . En dobbelhet som mange sliter med antagelig . ( ja dumt du ikke fikk m deg slammen, men er du i omegn 17/18 september ( tror jeg ) så er d semifinale NM her i byen :))

      Slett
  6. Fin oppsummering av biografien - det kommer mye av dette frem i filmen "Mann uten fortid" som jeg har skrevet om.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi.:) Så ikke kommentaren din før nå, siden jeg ikke får varsler om kommentarer som ligger til moderering. Tar en titt der nå og da, men det kan gå noen dager... Filmtipset er notert.

      Slett