Det er lørdagskveld og jeg sitter og høre på Morten Abel og KORK på NRK. Digger musikken til Morten Abel, jeg er fan. Kommer på at jeg skulle skrive et innlegg om Bølle på døra , mitt valg for 1001-bok i mars. Det var ikke det beste valget, men boka ble lest. Jeg hadde den med til Tanzania, som en av fire bøker i papir, og denne var den eneste jeg greide å lese der nede. Jeg leste en bok på flyet ned, som funka godt som reiselektyre og det var Geir Tangens nye krim; Hundedager. På veien hjem begynte jeg på en annen norsk krim, som jeg hadde liggende på Kindelen, det var Løgnere av Trude Teige. Funka den og. men funka Bølle på døra? Nei, i grunn ikke. Kun deler av den synes jeg var spennende og det var kapittelet om da de var på safari i Afrika.
Jeg slet med boka, og kanskje er det noe med en del amerikanske romaner som gjør at jeg lett faller av lasset. Det har med stil å gjøre, språket, hvordan de er komponert- og at de gir et bilde av amerikansk samtid som jeg ikke helt kjenner meg igjen i, eller hva skal jeg si. Det er faktisk litt vanskelig å sette ord på det. Jeg slet litt med Jonathan Frantzen også, det nærmeste eksemplet jeg kommer på. Men ikke Hemingway, han var vel mer europeisk orientert til dels..Ikke med Don de Lillo heller.
Vel, jeg var også i Tanzania som sagt da jeg leste boka, og det skjedde mye der, mye program, utflukter og vanskelig å få tid til å lese. Leste mest på senga og noen snutter på terrassen på ettermiddagen. Jeg vet ikke om jeg hadde likt boka bedre hjemme. Jeg tok med meg boka som reiselektyre fordi deler av boka har handling fra Namibia i Afrika. Jeg liker å lese bøker fra der jeg er på reise. Namibia er ikke Tanzania, men det er i alle fall i Afrika, et kontinent jeg kun har besøkt en gang, og det i Marokko, et land som er ganske så annerledes enn Namibia og Tanzania. Dessuten hadde den fått en Pulitzerpris og skulle være bra. Å, ja visst, det var noen funklende setninger her og der i veven av fortellinger i boka.
Problemet for meg med denne type bok er alt for mange karakterer, for mye hopping frem og tilbake i tid, med overganger som ikke alltid er like lett å fange. (her kommer vel konsentrasjon inn også). Bakpå boka står det noe om en gjeng som holdt sammen for 40 år siden, noen av dem spilte i punkband i California, det var vel på 70-tallet dette, en tidsepoke jeg kan relatere til og jeg tenkte derfor også at den kunne være interessant og gjenkjennbar på et vis. Men mest kjedet boka meg, den fant ikke gjenklang, før jeg kom til kapitlet da de var på safari.
Det måtte jeg lese flere ganger . Jeg var på safari da jeg kom til dette kapitlet, men resten leste jeg da vi kom tilbake til basen vår på Bomani Beach. og dette ble i alle fall gjenkjennbart, til en viss grad, selv om denne gjengen var der på 70-tallet og vi var der nå. De hadde en sjåfør og guide som ikke drev like reglementært som de vi var med. Antar at det er mye strengere for ferdsel i naturreservatene der dyrene er i dag enn den gangen . I det hele tatt gjorde også deltakerne på turen noen hasardiøse ting på safarien, som de nå 40 år etter mimrer om.. - Han Charlie, husker du han? osv.. Hva han gjorde da de møtte løvene og han gikk ut av bilen?
Livsfarlig var det han gjorde og det endte med at en av dem måtte bøte med livet. Charlie eller løven. Mennesket vinner når noen har våpen, som regel . Triste saker.
Jeg leste opp deler av kapitlet på en opplesing av tekster vi hadde en kveld. Jeg tror de andre likte det. Ikke hva som skjedde, men at det ble noe gjenkjennelig tross alt, siden vi hadde vår ferske safariopplevelse bak oss.
Jeg hadde håpet at jeg skulle like boka bedre etterhvert, men det gjorde jeg ikke, og innrømmer at jeg ble så lei at jeg skumleste partier på slutten, og ga den fra meg til bokhylla på Bomani Beach.
Deretter prøvde jeg meg på en feelgood roman fra Italia, men den kom jeg heller ingen vei med. En side hver kveld kanskje.. den boka passer nok bedre en annen gang, et annet sted. Alle inntrykkene som fylte hodet i løpet av en dag der nede, ga kanskje ingen plass til lesing.
Jeg har ikke mer å si om Bølle på døra , annet enn at jeg har gjennomført kategori Kvinnelig forfatter i mars i Elida sin 1001-lesesirkel. Håper jeg er mer heldig med boka for april; amerikansk forfatter. (ehe....?). Skal prøve meg på Marilyn Robinson, men kjeder den meg, gir jeg meg etter 70 sider og leser noe annet.
Bølle på døra yrer av liv og av de uforglemmelige karakterene som befinner seg i kretsen av familie og venner rundt Bennie og Sasha. Romanen hopper fram og tilbake i tid, for på briljant vis å avdekke fortiden til disse menneskene. Slik gir den også et varmt og ærlig portrett av både en tid og en generasjon.
Ikke tirr en avslappet løve (foto: Anita Ness)
Anmeldelse i NRK 2012
Artig at du skulle si det om amerikanske bøker og stil og sånt. Jeg har grublet litt på det samme for tiden, at det er noe med amerikanske bøker jeg ikke liker. Sakprosa har en helt spesiell oppbygging, med masse repetisjoner, men også fiksjon er skrevet over samme lest synes jeg.
SvarSlettBret Easton Ellis sin Skår, Hernan Diaz sin Tillit, bare for å nevne noen jeg har lest i år.
Spennende at du leste fra safari i Afrika samtidig som du var der! Jeg er spent på om Robinson faller i smak, vet ikke hvorfor disse bøkene ikke har fristet meg, kanskje du gjør noe med saken :)
Ja, da er vi to. :)
SlettHar ikke lest noe av Ellis, (eller Diaz) men har hørt veldig mye om hans bøker, spesielt American Psycho som jeg ikke tenker å lese selv om jeg har den i hylla.
Det var gøy med det safarikapitlet, men ellers ikke noe gøy med den boka..synes jeg.
Spent på Robinson selv. Husker du nevnte at hun ikke falt i smal hos deg. Hvis det samme skjer her, låner jeg heller en bok av Don De Lillo eller en annen. Men jeg tenkte jeg må få opp kvinnebalansen blant bøkene i sirkelvalgene mine;) Siri Hustvedt kom jeg heller ingen vei med da jeg prøvde for et par-tre år siden.
Donna Tartt har jeg derimot likt, kommer jeg på nå.
Kvinneandelen ja, jeg måtte sjekke, og siden jeg ikke har hatt fokus på det så er 3 av 12 bøker kvinner, ikke bra!
SlettDen nye til Ellis er ikke noe ekkel, bare mye og tregt om privilegerte ungdommer som doper seg. Han kommenterer faktisk i etterordet at han er frustrert over at "alle" tror han bare kan skrive grusomt :)
Har ikke spesielt fokus på det jeg heller, men det ligger vel i ryggmargen, og jeg merker det når det blir en stor overvekt av mannlige forfattere... Når det gjelder 1001-bøker så kan det kanskje handle om at det står flest menn på den lista også.. Kvinner hadde ikke samme mulighet til å skrive /bli forfatter før i tiden, mange sliter med det enda. Og alt der der vi vet..
SlettHar skjønt at nye Ellis ikke er like grusom som AP, Glamorama var det heller ikke, men det frister ikke å lese om den tematikken du nevner. Har vel fått nok av det, og å lese om de priviligerte amerikanerne som doper seg er ikke så interessant. Se heller Exit.;) (den er forøvrig veldig bra, så den ferdig forleden- mørk og tildels makaber tredje sesong- absolutt ingen forherligelse av vold og dop) .
Jeg leste denne for noen år siden og likte boka svært godt. Måtte sjekke egen omtale, og jeg husker nå at boka var temmelig sær i både oppbygning og innhold. Den traff meg den gang, men tror timingen på sånne bøker må være riktig. Den krevde konsentrasjon. Kanskje ikke en feriebok, til tross for safari-temaet? Jeg har også lest Den svarte boksen fra Egan. Den ble skrevet i Twitter-format! Elsket den, men den er nok også for litt spesielt interesserte vil jeg tro, hehe.
SvarSlettDet så jeg på Goodreads. Men du liker kanskje bedre amerikanske romaner? Jeg tror ikke jeg hadde likt denne uansett timing, selv om det å lese den der jeg var i en sånn setting ikke var optimalt. Det er noe med den type bøker som jeg sliter med og den kjedet meg for det meste. Men jeg betviler ikke at den har sine kvaliteter, selv om den ikke er for meg. Kan ikke like alt:)
SlettBra vi er forskjellige:)
Har du lest Marilyn Robinsons Gilead og Home? I tilfell likt eller ikke?