Vreden av Alex Michaelides . Original og teatralsk psykologisk thriller. Helt etter min smak.

 Britisk-kypriotiske Alex Michaelides slo gjennom med et brak med Den tause pasienten i 2019. En bok som jeg likte godt, og som jeg synes forsvarte hypen. Etter det kom han med Jomfruene - ikke lest- , og nå med Vreden. Michaelides besøkte også Krimfestivalen i Oslo i 2020,- ja, det året, få dager før lockdown. Jeg var så heldig å få overvære bokbad med han der.

Hva nå med den nye Vreden? Ble jeg vred da jeg leste den her i varmen? Nei, jeg koste meg skikkelig med den rett og slett. Jeg likte boka godt, les mer under her.

Forlaget om boka:

Omtale

«Dette er en fortelling om drap. Eller? Innerst inne er det en kjærlighetshistorie, er det ikke?

Mitt navn er Elliot Chase, og jeg skal fortelle deg en historie ulik noen annen du har hørt.»

Vreden er en følelsesladet, sjokkerende og elegant psykologisk thriller med klassiske ingredienser: kjærlighet, vennskap, skjult hat, besettelse og hevn. Romanen er et labyrintisk mysterium og er satt opp som en gresk tragedie i fem akter.

Vi møter en tilbaketrukket eks-filmstjerne og hennes berømte venner hvis spontane tur til en privat gresk øy blir snudd opp ned av et drap.

Fortellerstemmen glir silkemyk og ytterst forrædersk av gårde. For er dette en fortelling om et drap, eller er det ikke? Kanskje er det som fortelleren Elliot påstår – en kjærlighetshistorie? Hver eneste del, stemning og vending i denne boka er mesterlig utført.

Vreden er en helt annerledes psykologisk thriller enn jeg har lest før. Den er spennende konstruert, som et dramastykke fra teatret. nærmere bestemt som en gresk tragedie . Dramaturgien er bygd opp som om det skal vises på en scene, med prolog, fem akter og en epilog,  med stadig nye vendinger og en slutt som overrasker. Historien er fortalt i jeg-form av Elliot Chase som er forfatter. Han har bodd sammen med den rike kjendisforfatteren Barbara West i mange år. Hun er nå død. Elliot er den store filmstjernen Lara Farrar sin gode venn gjennom mange år. Lara har trukket seg tilbake fra rampelyset, men kan fortsatt ikke gå ut uten at folk vil ha autograf og stimer rundt henne . Hun beskrives om vakker og mild. Hennes beste venninne Kate, er hennes rake motsetning. Hun er også skuespiller. Kate er oppfarende, humørsyk, dramatisk og like mørk som Lara er lys. Andre viktige karakterer i dette dramaet som nå utspiller seg, er Laras nye ektemann Jason, sønnen Leo, 17, fra forrige ekteskap. Hennes eksmann døde og forlot Lara i dyp sorg. Da Jason entret scenen fikk hun livsgnisten tilbake. 

Det Elliot skal fortelle oss er om et drap på en gresk øy. Lara Farrar blir funnet drept på hennes lille greske øy, som hennes eksmann kjøpte til henne i bryllupsgave. Lara inviterer med seg mannen, vennene og sønnen sin på en tur til øya. I tillegg blir husholdersken Agathi med. På øya har hun ansatt en oppasser, Nikos, som bor der fast og passer på hus og hage. 

Gradvis blir vi kjent med de forskjellige personene, og deres bakgrunn, og hva som skjuler seg bak drapet. Elliot vet selvsagt hvem drapsmannen er, noe jeg som leser ikke får vite før i siste akt. Han er fortelleren som ser seg tilbake, og det er mye han vil fortelle før han forteller hva som egentlig skjedde. Vi får glimtvis vite hvem som kan ha motiv, men vi er heller ikke så sikre på om det kan være en inntrenger, eller noe annet, som prologen hentyder til . En gamme myte forteller at øya er hjemsøkt. Vi får også en kort innføring i relevant gresk mytologi i epilogen og første akt, om den lille øya Aura og hennes beskytter. De greske øyene er også preget av sterke vinder, som kan være farlige. Været er et tema i prologen, selv om Elliot vet at man ikke skal snakke om været i åpningen i en bok. Han gjør det likevel, og det har en grunn som snart skal åpenbare seg. Det hele gir meg en slags spooky stemning, gjør meg nysgjerrig, driver meg videre. Etterhvert blir jeg mer opptatt av dramaet karakterene imellom, jeg kastes hit og dit mellom intriger og mulige motiv. Elliot bruker drama- og skrivetekniske begrep og litterære referanser om hverandre. Jeg liker det, men jeg er også interessert i teater og har vært det siden jeg gikk på barneskolen. Jeg har spilt amatørteater i min ungdom, og kan lett henge med på dette. Det tror jeg selvsagt også andre kan gjøre uten en slik bakgrunn gjør, men det ga meg en ekstra dimensjon, som jeg synes var spennende og morsom. Dramaturgi er viktig i alle slags bøker, og kanskje ekstra i krim og psykologiske thrillere? Forskjellen her er altså at forfatteren bruker det åpenlyst, da mer presist; den greske tragedien,  som et virkemiddel.

En stund følte jeg at jeg hadde lest noe lignende før, ikke måten det er skrevet på, men dramaet som foregår på en øde øy i dårlig vær som det er umulig å komme seg til og fra når det står på. Tror det var Øya av Sarah Pearse jeg tenkte på. Men dette er annerledes, helhetlig sett. 

Vel du skjønner nå at jeg likte boka godt, og jeg har heller ikke røpet noe vesentlig om hva som skjer og hvorfor. Dette får holde, for denne gleden ønsker jeg du selv skal ha. Forfatteren skriver også veldig godt, med god flyt og temperament. 

La meg bare avslutte med et sitat:

"Øya het Aura , gudinnen for "morgenluften" eller "brisen". Et pent navn, som sto i motsetning til vindens villskap og gudinnen selv. " (s.33)

"Aura var en mindre guddom, en jegernymfe som ofte var ifølge med Artemis. Hun var ikke særlig begeistret for menn, og hadde for vane å slakte dem ned for moro skyld. Da hun fødte to gutter, spiste hun straks den ene, før Artemis fortet seg og tryllet bort den andre" (s.32.)

Så kan du etterhvert selv legge sammen to og to når det gjelder mytens betydning for øya. 

Artemis er blant annet gudinnen for jakt og er dyrenes og barnas beskytter. 

Anbefales!

Terningkast 5. 

Min anmeldelse av Den tause pasienten her. 

Jeg leste boka på Gran Canaria denne uka. 

Alex Michaelides: Vreden, 302 s

Cappelen Damm 2024

Leseeksemplar fra forlaget