Flukten til den greske øya er den andre boka med handling fra Hellas jeg leser her på Rhodos denne ferieuka. Begge bøkene er av britiske forfattere, den andre var Arven av Victoria Hislop. Begge skriver i samme sjanger ; historiske romaner med parallelle historier i fortid og nåtid. Jeg har lest en roman av Wilson tidligere, Kaneltreet fra Rhodos, som jeg likte godt. Flukten fra den greske øya gjorde et enda sterkere inntrykk på meg. Den var skikkelig oppslukende og berørte på mange plan, i tillegg til at den er lærerik. Dette er ikke bare en feelgood-bok, det er faktisk skildret mye brutalt fra juntaens dager i Hellas, ja, det er nesten ikke til å tro. Men sannheten er at det var en svært brutal periode i gresk historie. Som om det ikke var nok med andre verdenskrig.
Forlaget om boka:
HVOR LANGT ER EN MOR VILLIG TIL Å GÅ FOR Å REDDE SIN DATTER?
På Kretas vakre strender går en gresk kvinne rundt og deler ut papirlapper. Sofia, som er 85 år, leter etter en datter hun ikke har sett siden jenta var liten. På grunn av den politiske uroen i Athen da hun vokste opp, ble hun tvunget til å gi fra seg barnet sitt få dager etter fødselen. Nå håper hun på en gjenforening med datteren før det er for sent.
Samtidig, i Manchester, leter også Zoe etter barnet sitt. I månedene etter at tenåringsdatteren hennes rømte hjemmefra, har livet falt fra hverandre. Mannen hennes har forlatt henne, sønnen virker fraværende, og hver eneste dag er en kamp. Desperat leter Zoe etter datteren, og hun aner ikke at jenta er på vei til Kreta ...
Rammehistorien er som vi ser over, to mødre som leter etter sine barn. Sofia, 85, som måtte gi fra seg sin datter i Korydallos fengsel i Athen ved fødsel, og Zoe som leter etter sin 17 år gamle datter Megan i Manchester. Megan stakk av etter noen opplevelser som hun skammet seg over, dessuten trodde hun at foreldrene ikke brydde seg om henne, men bare var opptatt av sine karrierer. Megan har en yngre bror, Josh, som hun har hatt litt kontakt med, mot at han måtte love å ikke si noe til foreldrene.
Vi følger Megans liv i London og Manchester, der hun bor sammen med uteliggere i en nedlagt kontorbygning samt litt her og der. Hun tjener penger ved å sjonglere med baller. Målet er å spare til en reise til Kreta for å besøke bestemor Anna. Zoe er helt fortvilt over at Megan har stukket, og jakten hennes etter datteren er både vond og spennende å følge.
Sofia blir vi kjent med som lita jente i Athen i 1944, og årene fremover. Sofias mor var en berømt sangerinne og skulle holde en stor konsert i konserthuset på Syntagmaplassen. Parallelt blir vi kjent med unggutten Markos, 14, som mistet hele sin familie unntatt faren , i et brutalt angrep. Han er fylt med hevn og lot seg enkelt overtale til å delta i en gruppe kommunister som kjempet mot okkupanter og allierte under andre verdenskrig. Verken tyskere eller briter var glad i kommunister for å si det mildt, så det ble en brutal og stri kamp. Greske kommunister var også motstandsfolk, og kjempet for et fritt Hellas. Det samme gjorde de under borgerkrigen og militærdiktaturet fra 1968-1974. Under konserten til sin mor, ble en bombe utløst og hennes familie ble også drept. Hun stakk av og bodde i huset til foreldrene, et lite barn på 8 år, og ventet på at de skulle komme hjem. Å bli plassert på barnehjem var skrekken for henne, men det uungåelige innhentet henne da hun måtte begynne på skolen igjen. Hun greide å rømme derfra etterhvert og fikk jobbe hos en baker for kost og losji, og deretter synge på en tvilsom bar. En mann var innom og fattet interesse for henne, og da han hørte at hun var datteren til den berømte sangerinnen, ville han høre henne synge. Han var manager og overtalte henne til å jobbe for han, så skulle han gjøre henne like berømt som mora. Noe hun gjorde etter å ha diskutert dette med bakeren, som fungerte som hennes beste venn og en slags pappa.
Gjennom Spyridon, som manageren het, traff hun også Markos igjen. Markos var en idealist, en slags gresk Che Guevara, men de to fant tonen og fikk varme følelser for hverandre, selv om hun ikke ville ha noe med politikk å gjøre. I andres øyne ble hun oppfattet som en som holdt med kommunistene, noe som ble fatalt under diktaturets tid. Sofia ble fengslet, men fikk sykepleieoppgaver i fengslet. Det er grusomme skildringer fra denne tiden.
Siden romanen starter med at Sofia i en alder av 85 leter etter sin datter, vet vi at hun kom seg levende ut av fengselet, men det var det svært mange som ikke gjorde. Motstandsfolk ble grovt torturert og ofte dømt til døden.
Sofia skjebne er nesten umenneskelig, det er mye mer på lager i denne boka, som om krig og diktatur ikke er nok.
Hard kost til tider, en skikkelig berg-og dalbane med følelser. Sorg, tap, overlevelse, brutaliteter, lengsel, kjærlighet, gjenforeninger og alt man kan tenke seg. men vi får også nydelige skildringer av Hellas, Kreta og den greske stemningen, en kontrast til det travle livet i London eller undergrunnsmiljøet i Manchester som heller ikke er noen kjære mor.
Det finnes klisjeer, som denne type bøker ofte har, men likevel er boka så godt skrudd sammen at jeg ble både oppslukt, henført og berørt til tårer og gåsehud mer enn en gang. Patricia Wilson skriver godt, har et bra driv i bøkene sine, og greier å holde skrustikken på cliffhangers så det holder. Man må bare lese videre for å se hvordan det går med Sofia og eller Zoe og Megan.
Anbefales varmt hvis du vil ha noe lettlest og spennende med substans. I denne type sjanger er Wilson et godt valg. Her lærer du også noe, samt at du får nok dose av gresk feriefølelse, romantikk og spenning. jeg liker å lese bøker til land jeg reiser til. Hvorfor akkurat denne boka måtte vente så lenge, er jeg usikker på. Jeg har hatt den i hylla i tre år, faktisk. Jeg tror jeg har tenkt at jeg skulle vente til jeg skulle til Kreta igjen, eller at jeg ikke hadde lyst til lese fra andre verdenskrig. Der er imidlertid ikke så mye andre verdenskrig i denne boka, da krigen ganske fort er over for Sofias del. For henne er det den skjellsettende hendelsen med at konserthuset ble bombet, som ble avgjørende for hennes liv, som er viktig. Samt at man ser noen paralleller til borgerkrigen og diktaturet.
Lesing på solsenga på ei strand i Kalithea, Rhodos, 10.06.24.
Min omtale av Kaneltreet av samme forfatter her (fra Rhodos)
Patricia Wilson er britisk, men bor for tiden i landsbyen Paradissi på Rhodos Instagram: @pmwilson.author
Kalithea, Rhodos 10.06.24 Foto: Anita Ness
Patricia Wilson: Flukten til den greske øya, 429 s
Cappelen Damm 2021 heftet
Leseeksemplar fra forlaget (frahylla)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar