Reiseskildringer i dag. Samtale mellom Erika Fatland, Morten Strøksnes og Peter F. Idling. Litteraturfestivalen på Lillehammer (del 2)

- Det skumleste var å sette seg inn i en bil med en fremmed sjåfør, - sa Erika Fatland, da hun snakket om å reise rundt i landene som grenser til Russland som hun skildrer i sin fabelaktige bok Grensen.

Stappfullt på dette arrangementet også. Mange vil høre om reiseskildringer. Det bor en eventyrer i oss alle. Fra venstre: Marius Warholm Haugen (leder samtalen), Morten Strøksnes, Erika Fatland, Peter Frøberg Idling.

Under denne samtalen var jeg ytterst skjerpet i sommervarmen. Fordi det er et genre jeg interesserer meg spesielt for, og fordi jeg har ansvar for samlesing av Erika Fatlands siste bok Grensen i forbindelse med kortlistenominasjon til Bokbloggerprisen. Heten i teltet bør man ikke skrive hjem om, men jeg gjør det likevel. En lunken lokal håndverksøl og vann attåt hjalp på. At jeg har notert mest av det Fatland og Strøksnes sa og ikke svenske Idling, får stå på patriotismens konto.

Problemstillinger:
Utfordringer, frykt, skumle situasjoner, artige situasjoner, hva velger man å skrive om/hva utelukkes?,   om å være på reise, hva er en reiseskildring/hva er ikke, hva var reiseskildringer før/hva er de nå?, genregrenser som flyttes- skjønnlitteratur vs sakprosa med mer.

Fatland :
Har vært i Nord-Korea blant annet. Et land det er vanskelig for journalister å komme inn. Hun måtte finne på noe annet for å kunne reise som vanlig turist. Heldigvis kjenner hun noen i slekta som driver slakteribedrift, og hun fikk skaffet en attest på at hun jobbet der i resepsjonen. I Nord-Korea får man bare reise med offentlige guider. Det gir noen begrensninger, som hun har skrevet mye om i boka.
Hun sier at hun ofte fikk spørsmålet om hvorfor hun ikke hadde skaffet seg vanlig jobb hun som var en voksen kvinne. Hun kunne da ikke studere for alltid?
Nord-Korea var et deprimerende land å være i. Høyttalerene spøy ut propaganda overalt.

Idling:
Har skrevet bok fra Kambodsja. Pol Pot-tiden.
(her melder jeg litt pass, siden jeg ikke har notert mer, og hjernen ble litt gullfisk i varmen)

Strøksnes:
Noe av det første han sier er at han ikke tenker på Havboka som en reiseskildring, noe ordstyrer Haugen kaller den.  Lofoten .  Fra havets dyp? Nei, mener Morten.
For ham er det å reise å dra langt hjemmefra. For ham er Nord-Norge hjemme. Han dukket heller ikke så langt ned i dypet av Vestfjorden akkurat. Men satt mer eller mindre trygt i en gummibåt. At været kan skifte brått er vel det farligste, men det gikk da fint. Han overlevde noe alle vet siden boka kom ut og han sitter her. Sier han nonchalant.
Han medgir at hvis man definerer reiseskildring veldig bredt, så kan jo det meste som er skrevet gjennom tidene være en reiseskildring. Som Gilgamesh, som Don Quijote etc. De dro jo også ut i verden.

Tequilladagbøkene er en slags reiseskildring.
Ikke Mord i Kongo. Som genre er det True crime. Han reiste ikke rundt i Kongo.
Man må ha et bindemiddel, en ramme, når man skriver en reiseskildring.  De aller fleste er ikke som Bill Brysom, som er så morsom at han kan skrive om hva som helst fra sine reiser og sope sammen noe fakta, og folk synes det er artig, og kjenner igjen hans signatur uansett selv om de ikke vet om det er han som har skrevet det eller ikke.

Fatland:
Sier hun ikke gjør så mye research før hun reiser. Hun vil reise mest mulig med åpent sinn, men hun gjør mye etterpå. Hun har som regel god tid når hun reiser. Tar med seg andres reiseskildringer som hun leser underveis. Særlig sånne fæle hvor folk lider. Å lese om andre fæle opplevelser hjelper på når hun synes ting er trist og vanskelig og hun synes synd på seg selv. Det hjelper å lese om noen som hadde det værre.  Ofte er det kuriøse gamle bøker med mye lidelse.

Å skrive om det som går galt blir som regel interessant lesestoff. Når hun er i vanskelige og frustrerende episoder tenker hun at dette kan hun skrive om. Det er trøst i det.

Strøksnes:
-  er enig i dette. Det leseren ikke vet noe om er alle de kjedelige lange nettene man tilbringer på ofte dårlige hotell på slike reiser. Med ymse folk rundt seg.

Han er opptatt av at det man skriver må være ekte. Hvis ikke, vil leserne avsløre det. Man bør ikke late som man er professor hvis man ikke er det. Man bør kaste litt frem og tilbake med leseren , slik at leseren kan være med. Bruke sin uvitenhet, som Fatland sier.

Fatland:
Bruker sin uvitenhet. Hun tenker at alt det hun ikke vet, det vet sikkert ikke leserne heller. Det er det hun skriver om, det hun bruker.
Fatland skal til Himalaya til høsten, nytt prosjekt. Det vet hun ingenting om og hun vil legge seg på et lavt forklaringsnivå, sier hun.

Idling om form:
Formen kommer etter hvilket materiale han har. han bestemmer seg aldri på forhånd om det skal bli en roman, en reiseskildring, sakprosa, dikt.

Strøksnes:
Æ like ikke ordet sakprosa.

Om risikosituasjoner og frykt:

Strøksnes:
Kan bruke mye tid på å bekymre seg på forhånd, om alt som kan skje, som kan gå galt, men når han er i gang med reisen så forsvinner det. Da blir han opptatt av å håndtere det praktiske.  Han innrømmer at det var litt guffent visse steder i Mexico. Steder der narkokartellene opererte. Ikke helt trygt overalt der, nei.

Fatland:
Hun var ikke i noen direkte farlige situasjoner. Mange har spurt henne om det. Var hun ikke redd? Var det ikke farlig å reise alene rundt i disse landene? Det mest risikofylte for henne var sjåførene, sier hun.  Det å sette seg inn i en bil med en fremmed mann som skulle kjøre henne til øde steder. Om han var edru, var et råskinn til å kjøre, hadde hederlige hensikter eller ikke. Men hun måtte ha tillit, ellers fikk hun ikke besøkt de stedene hun ville. Men ja, hun var redd noen ganger.

Idling:
Hans spesielle øyeblikk var da han brøt sammen foran en statue over et drept barn. Noe han brukte i boka. Det var personlig fordi han har mistet en bror, men han sier han brukte den erfaringen fordi det passet inn i historien. Ikke noe poeng å bruke det ellers.

Er dette styrken i moderne reiselitteratur?
At man kan være personlig, subjektiv, bruke emosjonelle øyeblikk, dele følelser og opplevelser.

Sakprosa er best når personlige opplevelser transenderes. (Strøknes? Men æ like ikke ordet sakprosa)

Sakprosa som felt i dag?

Strøksnes:
Det har vært en langsiktig bevegelse i Norge, som ble veldig tydelig etter Knausgård.
Fra det saklige, at akademikerne var de som skrev saklig sakprosa til nåtidens sakprosaforfattere, som har annen bakgrunn,  som skriver personlig, mange mer litterært hvor men nærmer seg skjønnlitteraturen, mens mange romanforfattere skriver mer virkelighetsnært.
Det er skapt et mellomrom mellom sakprosa og skjønnlitteratur hvor tidligere skarpere skiller glir ove r i hverandre. Det har vært en slik bevegelse i gang de siste tyve år.

Fatland:
Mener at menn leser mest sakprosa, kvinner mest skjønnlitteratur (har støtte i undersøkelser). Hun får veldig mange brev fra menn over 60, og tipper at de muligens er hennes kjernelesere.

Forfattere som har inspirert dem?

Strøksnes nevner Tom Woolf og Kapuscinski, gamle mestere innen genren.
Han savner noe av den respektløsheten de hadde når de skrev. Vi tar mye mer hensyn når vi skriver bøker i dag.

Fatland :
- er også glad i Kapuscinski (note to self, sjekk opp bøkene)

Idling:
Sven Lindquist, fra 50-tallet.

Nye planer og mål:

Fatland:
Å skrive bedre. Det er tross alt i språket alt skjer.
Neste prosjekt: Himalaya.

Idling:
Skal skrive barnebøker med mer.

Strøksnes?
(hørte ikke?)

Dette var en interessant samtale, som gjerne kunne ha vart lengre.
Morten Strøksnes vant Bokbloggerprisens Åpen klasse  for Havboka . Vil Erika Fatland gjøre det med Grensen?

Les mer om samlesing av Grensen her

og Mer fra Lillehammer litteraturfestival her og Arrangementet, ordstyrer og forfatterne spesielt her