Boktips på en fredag: De siste kjærtegn av Kjersti Anfinnsen og Mor forsvinner av Truls Unholt

Det er en liten stund siden jeg leste ferdig disse to fine bøkene, og før de går i glemmeboken (det gjør de nok ikke, men likevel; det blir vanskeligere å skrive om dem dess lengre tiden går) må jeg skrive noen få ord om dem. De fortjener mange lesere, de er gode tips fra meg på en fredag. Unholt er debutant og har skrevet en god og interessant roman om en aldrende mor og hennes ene sønn. Anfinnsens roman er hennes andre, og De siste kjærtegn har hun høstet masse lovord for, og det velfortjent. 

 

 

Forlaget om De siste kjærtegn :

Birgitte Solheim har blitt så gammel at de fleste av vennene hennes er døde. Ensom og skrøpelig tilbringer hun det meste av tiden i leiligheten sin i Paris. Hun har hatt en krevende karriere som hjertekirurg i et mannsdominert miljø, og har aldri prioritert å skaffe seg en familie. Nå forsøker hun å forsones med livet, mens hun tar sine siste blikk på menneskene og verden. Til tross for sin livsvisdom og sine erfaringer, gir ikke Birgitte opp å realisere drømmen om kjærligheten.

De siste kjærtegn er en øm, bitter og overraskende morsom roman om tilværelsens ensomhet, kjærligheten og døden.

 Mer her

 

Dette var en nydelig skrevet roman, en liten perle for å bruke et sånt slitt uttrykk. Skrevet i korte kapitler, med betegnende overskrifter, med underfundig livserfaring fra en enslig aldende kvinne som dater en mann hun har truffet på internett. Hun ser seg tilbake på livet, arbeidslivet og skildrer også et anstrengt søskenforhold som hun likevel er ganske avhengig av.

Det er morsomt skrevet, litt rått og likevel poetisk, det er noe nordnordsk fandenivoldsk over det. Og jeg smuhumrer rett som det er, og bli berørt.

 

Kjersti Anfinnsen er født i Bodø, med halve slekta fra Varanger , og bosatt i Oslo. Hun har studert i Tromsø i mange år, blant annet gått på Forfattestudiet der. Hun er også utdannet tannlege. Født 1975.

 

Mange har lest og likt boka.

Les gjerne Beathes grundige omtale, og Tine sin. 

De siste kjærtegn av Kjersti Annfinnsen, 141 s

Pocket 2020  (1.utgave 2019)

Kolon forlag

Leseeksemplar

Forlaget om Mor forsvinner :

Hun har begynt å glemme, og i øyeblikk kjenner hun ikke omgivelsene sine igjen. Alt tyder på at hun lider av Alzheimers, og sakte men sikkert faller livet hennes sammen. Sønnen hennes forsøker å hjelpe, men hvor lang tid har hun egentlig igjen?

Han bestemmer seg for å skrive om henne. Hvem hun var. Hva som kjennetegnet henne. Hvilke betingelser hun var underlagt – som en del av den norske arbeiderklassen etter krigen, som hustru og mor i et rekkehus i Sandefjord. Samtidig blir han nødt til å stille seg selv de samme spørsmålene han retter mot livet hennes: Hvordan bli et selvstendig og anstendig menneske? Hvordan er det mulig i et moderne samfunn?

Med innsikter fra filosofi, hjerneforskning, litteratur og sosiologi er Mor forsvinner blitt en roman som våger å stille de aller største spørsmålene. Samtidig er det blitt en hjerteskjærende og desperat fortelling om språkets makt og avmakt, om en sønn og en mor, om krysningspunktet mellom ønsket om å forstå, og erkjennelsen av å miste.

 Truls Unholt (f. 1970) er forlagsredaktør og debuterer med denne romanen,

Mor forsvinner er en spesiell roman, og i starten ble jeg litt usikker på om den er noe satirisk, men etterhvert opplever jeg den ikke sånn.

Fortelleren er en voksen sønn som vekselvis bor i Oslo og Berlin på grunn av arbeid. Hans gamle mor bor i Sandefjord. Siden han er eneste sønn føler han stort ansvar for å besøke henne, ta vare på henne og han slites mellom eget liv og resingen og hennes begynnede demens, som blir stadig værre.

Det er trist å lese om dette, men samtidig glimrende skildret, uten sentimentalitet.

Vi kan vel også si at sønnen, gjennom å bestemme seg for å skrive om henne, distanserer seg fra hennes forverring følelsesmessig.

Gjennom å skrive om sin mor, stiller han seg mange spørsmål og reflekterer om livets store og små sider. Han henviser til andre store forfattere og tenkere som bl.a. Kafka, Marx, Solstad, Gombrowicz. Tankene svever innom sosial kontruksjon, sykepleieryrket som fag, klassespørsmål med mer. (Boka mi er full av post-it-lapper, så her er mye man kan lese om om igjen).

På et vis er romanen intellektuell, litt akademisk i refleksjonene, samtidig er den veldig jordnær når han beskriver besøkene hos sin mor på diverse aldersinstitusjoner og gatelangs i Berlin.

 

Mor forsvinner er en en interessant og annerledes roman. Godt skrevet, en bra debut. Anbefales.

 

Siden jeg selv har aldrende foreldre, som er mer eller mindre skrøpelige, opptar dette med alderdommen meg, og begge disse romanene berører meg. 

Truls Unholt: Mor forsvinner, 181 s

Tiden norsk forlag 2020

Leseeksmplar

(Beklager litt rart oppsett, men nye blogger er jeg ikke helt fortrolig med enda.. Fikk ikke brukt gammel versjon i dag)