Mars har gått i en fei. Jeg har lest en del krim, preget av Krimfestivalen i Oslo, som jeg også deltok på. Fikk et par dager der. Det var veldig koselig, og så godt å oppleve at alt er som normalt igjen med folk og null restriksjoner. Det har også blitt andre kulturaktiviteter som konsert og teater. Våren har kommet og gått. Her er min oppsummering:
Jeg hadde nok forventet litt mer sprelsk krim enn dette på bakgrunn av alt det positive jeg har hørt om serien. Kanskje er det urettferdig overfor denne straite krimboka å lese den etter bøker med fargerike og sprelske heltinner som Jessica Niemi (Max Seeck- Finland) og Agnes Tveit (Randi Fuglehaug- Norge). Tess Hjalmarsson, hovedetterforskeren i Tina Frennstedt sin Cold Case- serie er helt annerledes enn de to nevnte damer. Hun fremstår nærmest konturløs for meg. Boka som sådan er helt grei, lettlest, selv om det tok sin tid før den fikk opp tempen. Tempen ble aldri spesielt høy, selv om det brant som bare f.. mange steder.
Randi Fuglehaug fikk en del oppmerksomhet for sin krimdebut Fallesjuke om journalisten Agnes Tveit. Jeg har ikke lest Fallesjuke. I Tonedød som er hennes andre krim i serien som visstnok skal bli en trilogi, følger vi også Agnes. Hun er et morsomt bekjentskap. Tonedød er en en slags krysning av Kolden & Krokens vestlandskrim og Lene Lauritsen Kjølners proseccokrimserie om privatdetektiven Olivia. Fuglehaug skriver nynorsk som Kolden & Kroken, og begge befinner seg på det vide vestland.
Max Seeck slo gjennom med brask og bram da Heksejakt ble lansert og ble solgt til flere land, også Norge. Jeg slukte Heksejakt i påska i fjor. Utrolig spennende og interessant med et okkult tilsnitt. En heltinne med en traumatisk fortid. Jessica Niemi sliter med mareritt og i perioder ser hun ting og folk som andre ikke ser, hun har også særdeles god teft og intuisjon. Niemi er på hogget i denne boka også. Jeg var spent, har lest noen andrebøker i år som skuffet litt, og noen bloggere var ikke helt fornøyd med denne heller. Hva med meg?
Endelig ble det fysisk festival igjen. Det kriblet i meg og derfor var jeg ganske snar med å booke hotell og fly. To dager i tigerstaden denne gang, det fikk holde tenkte jeg, og deretter en tur til syrran i Sandefjord . Ankom hovedstaden i regn og surt vær. Det vårværet jeg lengtet etter kom ikke før fredag, da skinte sola, men temperaturen har vært bedre hjemme i Trondheim de siste ukene. Nuvel, krim, regn og dårlig vær det hører sammen. Her er noen bilder fra begivenhetene.
Krimfestivalen i Oslo starter torsdag 17.mars og da blir også de fem nominerte til Rivertonprisen avslørt. Det er alltid spennende. Og like vanskelig å spå hver gang. Et par krimbøker har utmerket seg ved mye oppmerksomhet, synes jeg, og det er Anne Holts Det ellevte manus og Grethe Bøes Mayday. Bøe er debutant, Holt en av våre meste drevne krimforfattere. Anne Holt er også årets festivalforfatter. Under her er mine tips ut fra det jeg har lest (22/24 krim/psykologisk thrillere/thrillere/spenning), og hvilke jeg synes var best. Kanskje får vi en kvinnelig Rivertonvinner i år? I alle fall kan det ligge an til flere nominerte kvinner. Oppdatert, se nederst i innlegget under.
Jeg likte den første boka i serien, Det siste livet, veldig godt. Nå har nummer to om den tidligere FBI-agenten John Adderley kommet på norsk. Jeg var veldig spent, men må dessverre si at denne er langt fra like god som den første.
Invictus er en rykende fersk norsk roman fra Sunniva Lye Axelsen. Hun har gitt ut 6 bøker med denne. Jeg har tidligere lest Herfra til Hiroshima som jeg likte godt. Hun har en fresk, sprudlende, rå stil, litt over the top til tider, men likevel innafor herlig. Jeg trengte en annen type bok mellom krimbøkene jeg leser for tiden, og det passet perfekt at denne dukket opp. På bakgrunn av baksideteksten som fenget meg, gikk den foran 1001-bøker og andre bøker jeg har liggende som skal leses snarest. Invictus er en merkelig historie, med dystopielementer, men det er først og fremst en roman om det totale utenforskap.
Sven G. Simonsen ga ut sin debutkrim Risiko i 2020. En lovende bok som jeg likte veldig godt. Crux er andre bok i serien med helten Liv Eriksson, en tøff dame som ikke skyr noen midler for å finne sannheten. Jeg var veldig spent på andreboka, og kan kort si at den skuffet absolutt ikke. Her ble det rålesing og åndenød og heldigvis hadde jeg ikke så mye annet fore den dagen jeg begynte på boka.
Jeg koste meg veldig med Skamtegnet, den forrige boka i serien som kom ut i 2015. Det begynner å bli noen år siden og jeg har glemt å lese de to første. Faktisk har jeg dem her og de skal jeg prioritere å få lest innen året er omme. Jeg var så spent på denne boka at den gikk foran alle andre i køen når jeg fikk den med meg hjem fra biblioteket etter å ha stått på vent noen måneder. Og det, selv om det er en murstein på 644 sider, jeg som ikke liker mursteiner. Bare å hoppe i det, tenkte jeg. Jeg angrer absolutt ikke, selv om det nok var partier her som var litt langdryge. Men shit, for det meste var boka veldig fornøyelig, velskrevet, spennende og interessant. Dette er mer en sakte krim, som historisk krim ofte er, i den britiske mysteriekrimtradisjonen, enn en hurtig action-preget thriller.
Jeg liker ikke å bruke tid på bøker som ikke fenger, bøker som jeg ikke liker. Jeg leste ut Marta Sover, håpet den tok seg opp etter 50 kjedelige og rotete sider som jeg ikke fant noen sammenheng i. Den tok seg faktisk noe opp, men det varte ikke. Likevel leste jeg ferdig, håpet på mer. Og når jeg hadde lest halvparten kunne jeg likeså godt fortsette... Var det verdt det? Les mer under.
