Jeg gledet meg veldig til å lese den siste boka i serien om Avdeling Q. Om artige Assad og kamelene, barske Carl, rolige Gordon og iltre Rose. Den niende og nest siste boka i serien ble dessverre for meg en skuffelse, men det tok seg opp mot slutten og reddet seg i havn. Jeg hadde med boka på Kreta, og startet å lese i den de siste par dagene der nede, resten leste jeg da jeg kom hjem. Les mer under:
*Boka er et leseeksemplar fra Aschehoug*
I Natriumklorid er salt, som tittelen indikerer, et sentralt element i saken, men det tar tid før avdeling Q skjønner at det har en sammenheng og hvilken. I starten spriker det i alle retninger. De blir bedt om å se på en gammel sak, fordi sjefen Marcus Jacobsen fortsatt plages av den. Da en kvinne gjør selvmord, komme saken opp i lyset igjen. Hun mistet sitt 2-årige barn i en eksplosjon for mange år siden og har sørget siden.
Var det en ulykke, eller var det en villet eksplosjon? Flere mistet livet. Saken skal etterforskes på nytt. Samtidig skjer det flere dødsfall, ulykker eller selvmord med offentlige kjente personer. Etterhvert viser det seg at det er en tråd her, og kanskje er ikke alle dødsfallene så tilfeldige som de kan se ut som..
Avdeling Q får hendene fulle, og korona-restriksjonene gjør det ikke akkurat lettere for gjengen. Klokka tikker, dagene går, stadig flere dør.. Hvordan skal de finne ut av dette og forhindre flere drap?
Carl må også forholde seg til en gammel sak personlig som blir svært utfordrende for han.
Ganske lenge følte jeg at jeg nettopp har lest noe lignende. Det handler om noen som vil leke Gud, eller være Guds sendebud på jord og renske ut tvilsomme elementer fra menneskeheten, mennesker som lever av eller gjør umoralske handlinger. De skal hevnes, og lide. Jeg leste en bok av Hjorth & Rosenfeldt nettopp, Ikke bestått, som tok for seg noe av det samme temaet. Jussi kan ikke lastes for det, men det ble litt nært i tid for min del. Pussig.
Men det jeg slet mest med var at jeg synes boka var treg i store partier. Det tok sin tid før det ble noe særlig fart, og jeg synes karakterene var tammere enn før, det ble mye prat uten den snerten vi er vant med. Det var også alt for mye skildringer av bestialske utspekulerte drap, masse lik og det tok liksom ingen ende. Jeg liker ikke det, når det blir så mye. Først langt ute i boka roet det seg og de kunne konsentrere seg mer om etterforskningen og det materialet de hadde. Da ble det mer interessant, og mot slutten ble det skikkelig spennende. Det reddet boka og leseopplevelsen for min del. Jeg har vært veldig glad i serien, men det er sikkert greit at det er over med neste bok. Satser på at det blir en forrykende finale:)
Jussi på Kreta
Nå måtte jeg sjekke "i papirene" mine og det ser ut til at jeg har lest de to første i serien og likte de veldig godt. Vet at i hvertfall de to første bøkene er filmatisert også.
SvarSlettHeldigvis så har jeg de fleste bøkene med unntak av èn så da vet jeg hva jeg skal gjøre i mellomtiden før den siste boken i serien.
Ja,det er ingenting som varer evig så kanskje det er helt greit med 10 bøker og ikke mer. Ser frem til å lese bøkene så takk for påminnelse om den godeste Jussi :-)
Ja, de er veldig bra, bortsett fra denne siste,, skjønt noen liker den også, som Elin BB som ga den fem i VG. Og Henning. Geir Tangen synes også den var litt treg (Goodread-anmeldt), men han liker boka likevel pga gjengen. Filmene har jeg sett og de er også bra. Det kommer TV-serie om bøkene, amerikansk tror jeg, Leste intervju med Jussi på BOK365 i går, der sa han det.
SlettAbsolutt greit at serier har en ende:)