Offer 2117 av Jussi Adler-Olsen

For en lesefest! Jussi er endelig tilbake med en ny krimithriller om Avdeling Q, som det spruter skriveglede av. Dette er den åttende i rekken og jeg håper virkelig det kommer mer.

Boka er mottatt som leseeksemplar fra Aschehoug forlag.

I Offer 2117 handler det om terrorisme, flyktninger, familetilhørighet eller mangel på sådan, ensomme ulver,  fundamentalistiske islamister, hevn og atter hevn.

I Barcelona ønsker en mislykket og fattig journalist å ta livet av seg. Mens han tenker på å drukne seg i havet utenfor stranden i Barceloneta, dukker det opp scener på TV-skjermen på kafeen der han sitter og depper over sitt mistrøstige liv, som sjokkerer folk rundt ham i den grad at han selv blir vekket opp av sine tunge tanker. Nyhetene viser sjokkerende bilder av døde lik som har dukket opp på en strand på Kypros, ende flere ofre for flyktningekrisen. Bildene er så sterke at de setter i gang noe hos Joan Aiguader. Han vil dra til Kypros å dekke saken, dette er hans nye sjanse. Han tyvlåner 1600 Euro av eks-kjæresten og drar avgårde helt uvitende om hva han setter i gang.

I Danmark ser en ungdom det groteske bildet av en eldre kvinne som er skylt i land på Kypros. Han blir fylt av trang til å hevne henne, hevne Vestens likegyldighet, hans egen foreldres likegyldighet og selvopptatthet der penger, fasade og karriere betyr mer enn menneskelige behov og lidelse. De har heller aldri brydd seg noe særlig om ham, Alexander, deres egen og eneste sønn. Han har forskanset seg på gutterommet og nekter å komme ut eller la de komme inn. Han forlater rommet for å hente mat og det han trenge kun når de er borte, og det er de ofte. Hans plan er å ta livet av dem med et samuraisverd når han har vunnet 2117 kamper i det dataspillet han holder på med, for å sette søkelyset på denne tragedien og kvinnen som mistet livet i havet utenfor Kypros. (Tallet 2117 representerer at hun er nummer 2117 av døde flyktninger så langt det året.) Deretter skal han gå ut i gatene å drepe flere.
Dette ringer han med jevne mellomrom inn til politiet og forteller noe om. Det er Gordon og etterhvert Rose som tar imot disse telefonene og de skjønner snart at de må ta gutten alvorlig for å unngå en større katastrofe. Utfordringen er hvordan i all verden skal de finne ham? De har ingen mulighet til å spore de utallige kontantkortene han ringer fra.

Rose er fortsatt sykmeldt, men etter en episode med Assad kommer hun tilbake. Hun får besøk av Assad hvor han ser bildet av den døde kvinnen på Kypros hvor han går helt i sjokk. Rose er hans sjelesørger og herfra får vi Assads historie. Kvinnen har en forbindelse til hans egen familie.
Avdeling Q rystes også av en kollegas bortgang som også fører Assad ut av likevekt. Jens Bjørn var viktig for Assad og Assad viktig for ham og hans bror i Midt-Østen og vi blir vitne til grusomme skildringer fra krigshandlinger. Den gangen røk Assad ut i en vond konflikt med den irakiske islamisten Ghaalib. Ghaalib er besatt av to ting; hevn over Assad og sette i gang en storstilt terroraksjon i en større by  Europa med hjelp av sitt team av hellige krigere.

Vi føres avgårde til den ene destinasjonen etter den andre; Barcelona, Kypros, Frankfurt, Berlin, Syria, Irak, København, you name it. Scenene skifter raskt, og dagene telles ned til ragnarokket i et forrykende tempo. Det er mye å holde styr på, men Jussi Adler-Olsen mestrer dette briljant slik at jeg aldri mister tråden av syne. Fordelen er jo selvsagt at vi som har fulgt serien, kjenner Carl, Assad, Rose, Gordon og resten av kammerset så godt.
Boka er i typisk Jussi-stil med sine overdrivelser og humor (ikke så mye Assad-humor denne gangen naturlig nok) og noen klisjeer, men de er tilgitt. (feks er ikke trikset med å legge inn en viktig person i handlingen på sykehus mens de blir hentet av fienden hvor politivakten og sykehuspersonalet blir lurt trill rundt , rimelig oppbrukt?) .
Men du verden så morsomt og spennende!

Jeg har fått med meg at noen har stusset over nødvendigheten av sidehistorien med "den ensomme ulven" Alexander. Jeg selv har tenkt og tenker at det handler om å vise at det er flere former for terror. Vi kan ha like mye å frykte fra de unge ensomme ulvene som sprenger seg ut av gutterommene for å skyte vilt rundt seg på skoler, eller får vonde og farlige ideer som feks den norske Philip Manshaus nylig da han gikk til angrep i en moske, som islamske terrorister. For ikke å snakke om ABB. Jeg tenker at som samfunn er det like viktig for å ta problemet med de vestlige unge mennene som går berserk på alvor, hva kan vi gjøre for å forebygge, gjøre livet bedre for disse slik at de ikke trenger å gå til så drastiske skritt?  Alexander er forøvrig den karakteren jeg får mest medfølelse for, så skakkjørt som han har blitt, selv om han til tider trer over i det karikerte så er det noe så til de grader sårt og skjørt der, som dessverre ikke mangler rot i virkeligheten. Det er mange som ham, selv om de ikke er truende til å begå grusomme drap.
Hellige krigere og islamske fundamentalister er dessverre ikke noe nytt, men det er noe Vesten i fler år har hatt fokus på og som det fortsatt jobbes iherdig med for å unngå terrorangrep. Mulig at forfatteren ved å vise at det er ikke bare muslimer som bedriver terror, at han ved det også ønsker å unngå å bidra til ytterligere stigmatisering av muslimer som sådan.

Litt snedig at jeg brukte et bokmerke jeg kjøpte i Berlin mens jeg leste denne boka, uten at jeg ante at den hadde en del handling fra Berlin og attpåtil var innom denne kirka. NB! Ikke les teksten fra boka hvis du er redd for spoliers.

Andre bloggere og anmeldere:
Bjørnebok (terningkast fem), Beroene (terningkast fem)

VG- terningkast 5
Dagbladet- terningkast 4

Andre bøker:
Selfies
Den grenseløse
Marco-effekten
Journal64
Flaskepost fra P
Fasandreperne
Kvinnen i buret


Jussi Adler-Olsen: Offer 2117, 510 s
Aschehoug 2019