mandag 11. desember 2017

Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar og Krater av Marlen Ferrer

Hva har disse to norske romanene til felles? Jo, de er fra Oslo og har fortvilte innvandrerungdommer i hovedrollen. Begge er skrevet i et direkte språk og skildrer en virkelighet de fleste ikke kjenner noe særlig til og som det er noe å lære av.  Shakar er debutant og Ferrer er ute med sin andre roman.  Begge har skrevet noen av årets beste norske romaner. Begge er utgitt på Gyldendal.
Begge har avbildet en boligblokk på omslaget.





















Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar, 430 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar

Denne romanen var litt treg i oppstarten, men den kom seg og i ettertid har den vokst seg stadig bedre. At Shakar kan skrive godt er det ingen tvil om.  det jeg slet litt med i forhold til flyten var fortellerstemmene som skiftet skriftlig bokmål ( Mohammad) og det muntlige "kebabnorske" språket til Jamal. Noen mener det gir romanen autensitet, og det kan så være, selv synes jeg Mos språk gir vel så mye autensitet, siden Shakar skriver med god innlevelse.

Romanen er bygd opp som en slags brevroman, der ungdommene Mo og Jamal deltar i en undersøkelse om å være unge innvandrere på Stovner. Mo skriver en slags dagbok og Jamal leser inn på bånd som han sender inn til Lars som leder forskningsprosjektet.
Guttene kommer fra to forskjellige familier og har veldig forskjellig motivasjon og innstilling til livet.
Mos foreldre er opptatt av at han må få seg en god utdanning. Mo er skoleflink og får et stipend. Han får seg også kjæreste når han begynner på Blindern. Han får en kompis, Michael fra Valdres på Blindern. Begge føler seg litt utenfor i universitetsmiljøet. De drikker og fester sammen og Michael vil stadig å sjekkern uten at det lykkes. Da Mo får seg dame, blir Michael enda mer utenfor.

Jamal sliter hjemme med en syk mor og han må ta mye ansvar (alt for mye) for sin yngre bror. Han har høyt skolefravær og barnevernet er bekymret for lillebroren. Jamal prøver å jobbe litt for å tjene penger til familien, og han ruser seg en del. Han er blant de som henger på senteret og har ikke så mye tro på fremtiden. Han har et par kamerater som får han med i moskeen hvor han får penger mot å hjelpe til.

Romanen gir et godt og realistisk bilde av livet til to innvandrerungdommer i en drabantby i Oslo. På de fleste områder er de som andre ungdommer, de  er opptatt av det samme, damer, skole, kamerater, familien, musikk, av å høre til, men de er også annerledes da det skal mer til for å lykkes i det norske samfunnet.  Romanen viser også hvordan de preges av nyhetsbildet om innvandrere , terrorisme, radikalisering. Mo skjemmes og synes det er vanskelig, han føler seg stemplet. Jamal kan skjønne hvorfor islamister begår terror siden Vesten har bedrevet terror mot muslimske land i årevis, slik han og noen av hans venner ser det.

Alt i alt en viktig og god roman med godt språk, er godt skrudd sammen og som gir innsikt . Mo og Jamal er ungdommer som sakte kryper inn under huden og blir der. En roman om utenforskap, om å kjempe for en plass i verden/Norge, om integrering, om ungdom  og familier på godt og vondt.

Romanen har fått veldig gode anmeldelser og noen, blant annet Adresseavisen i dag,  har kåret den til en av årets beste romaner.

Bloggere som har skrevet om boka:
Beat he og Åslaug



Krater av Marlen Ferrer, 336 s
Gyldendal 2017
Leseeksemplar

I fjor leste jeg Ferrers debutroman De bortkomne som jeg likte godt. Ferrer har en røff skrivestil som jeg har sans for. Jeg var derfor nysgjerrig på hennes siste roman. Den gikk raskt å lese, selv om stoffet er noe mørkt.  Også i Krater møter vi personer som er desillusjonerte . Det er noe fandenivoldsk og trist også her.

I Krater møter vi Bo, en forfatter rundt ca 40 som bor i en blokk i Oslo. En dag går han på butikken. Hans one-night-stand Leonora er igjen i leiligheten. Når han kommer tilbake er leiligheten sprengt og Leonora borte.
Hans nære venn Aldin som bodde i leiligheten under, døde i sprengningen og vi skjønner raskt at det er han og noen andre som står bak bombingen.
Krater ruller opp historien om Aldin og Bos relasjon via tilbakeblikk. Bo går rundt i Oslo i sorg og forsøker å oppsøke Leonora som også har kjent Aldin. Hva skjedde og hvorfor? Og hvorfor mistet de kontakten, hvorfor ville ikke Aldin ha mer kontakt med Bo? Bo var veldig glad i Aldin, men det var noe som gjorde at kontakten ble brutt og har det noe med Bo å gjøre? Og hvorfor ble han radikalisert? Aldin som var så reflektert og ressursterk?
Aldin var innvandrer, flyktning fra Kososvo, og en del år yngre enn Bo. men han gjorde noen feil, måtte i fengsel og han rusa seg. Aldin og Bo delte ofte dop og de bare var sammen, hørte på musikk i leiligheten.
Mens Bo rusler rundt i Oslo i kulden, uten ting og penger, møter han en eksentrisk eldre professor i norrønt som tilbyr han å bo på loftet, i en bod over den gamle leiligheten sin som han delte med eksen. Professoren er sikker på at verdens undergang er nær. Bo roter det også til for seg selv i avhør med politiet og er redd han selv blir mistenkt. Vi får også innblikk i Bos oppvekst gjennom et spesielt forhold til en syk mor, som han pr tiden skriver en biografi om.

Ferrer har skrevet en interresant roman som berører og gir noe å tenke på. Den har også tidvis en besk humor. Hun har en skrivestil som jeg liker, og det at hun skriver litt utenfor det som er vanlig i dag, synes jeg er et pluss. Karakterene er spesielle, har sine særtrekk og lever på kanten av det som er vanlig, samt at de på en måte forakter kulturelite og mainstream levesett. . Bo tenker også mye over sin karriere som forfatter og har noen interessante samtaler med Leonora om dette, som også er forfatter. Han forakter kvinnelige lavakademikere, som han har erfart at flere ganger henger seg på ham fordi de vil smykke seg med at han er forfatter.  Han er ikke interessant i seg selv, men fordi han skriver.  Kanskje var det akkurat det som gjorde at relasjonen til mennesker som Aldin og etterhvert Leonora  ble så viktige. De var ærlige på en helt annen måte.
Det er i det store og det hele mange refleksjoner, mange tanker i Bos hode. Krater er en eksistensiell roman på mange måter.

Ferrer er absolutt et friskt pust i norsk samtidslitteratur og jegs er frem til å lese mer av henne.
Anbefales!

Andre bloggere:
Elise-Cathrin, Littkritikk, Åslaug

Anmeldelse i Dagbladet, som gir den en firer, her



Krater leste jeg i sola på Gran Canaria i forrige uke.  (eget foto)




9 kommentarer:

  1. (indre humring, trodde den greia på ulrikkeboka var en ost, uten at jeg overhode stoppet for å tenke over hvorfor det var en ost på forsida, problemet med e-bøker?)

    Godt Ulrikke tok seg opp for deg. Den er absolutt et av årets høydepunkter for meg. Krater vet jeg ikke om jeg får tid til, må isåfall bli etter Øen og Grensen og Hills og et par til. Ingenting i veien med ambisjonene, (selv om jeg har (lest på meg?) fått en eller annen snål infeksjon på øyet. Får vel skaffe meg lapp og bli enøydleser)

    Nesten litt skuffet over at Krater virker så bra, hadde vært greit med slanking av bunken istedet for øking.

    SvarSlett
    Svar
    1. (ja, sikkert)

      Ulrikke er en god roman og guttene er jo med enda, så jeg håper på en oppfølger faktisk. Jeg kunne også tenkt meg å høre hvordan det gikk med Michael. Jeg får godt for slike outsidere..

      Krater leser du fort. (jeg gjentar meg selv , jeg vet)

      Hills skal jeg faktisk også lese, venter på den i posten. Sukk, hvordan rekker alt? Er den god går den fort..i jula.
      Infeksjon på øyet hører ikke hjemme på en bokblogger, selv om du hører mye lydbok. Godt du ikke har fått ørebetennelse i tillegg..

      Slett
  2. Takk for linking. Jeg må nok innrømme at jeg likte Tante Ulrikkes vei best av disse, og er enig med Adesseavisen at denne virkelig er en av de bedre. Men skjønner godt flere leseres forbehold om mye bruk av Kebabspråk. Men det gjør den autentisk, mener jeg. Velkommen hjem igjen! Jeg har oppholdt meg i Trøndelag en uke, nesten uten bøker, men med juleverksted og julefester i skole og barnehage.

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig. Det er bare du og meg av bokbloggerne, så vidt jeg kan finne ut, som har lest begge disse bøkene.
      Takk, her er det kaldt, vurderer å reise nedover igjen så snart som råd er.

      Slett
  3. Digger ostetanken til Ingalill :)
    Denne boken begynte jeg på etter å ha lest noen gode omtaler. Til tross for at jeg var forberedt både på brevromanfeelingen og kebabspråket, ble den lagt vekk på side 100, jeg kjedet meg. Den ligger ikke langt vekke, men ut av syne, så kanskje den blir plukket frem igjen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg "slet" de første 100 og deretter ble boken lest nærmest i en jafs, så gi den en sjanse til Tine.

      Slett
    2. Samme meg meg, men det gikk bedre etter de 100 første..
      Plukk den opp igjen du.:)

      Slett
  4. Bra du likte Ulrikke!Enig med deg i at det er en viktig bok. Krater holder jeg meg unna enn så lenge, jeg likte ikke så veldig godt "De bortkomne" selv om deler av den var helt ok,husker ikke helt hva jeg syntes om språket men kanskje det var litt røff som du sier.
    Tusen takk for link :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kan godt hende at Ferrers bøker ikke er for folk flest, synes jeg leste det i en anmeldelse et sted også. Men det er jo sikkert mange som kan like dem godt alikevel.
      De bortkomne og Krater er jo forskjellige, men stilen er nogelunde den samme.
      Bare hyggelig Beathe, seff linking:)

      Slett