torsdag 17. november 2016

For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges av Kyrre Andreassen

Kyrre Andreassen er et nytt bekjentskap for meg. Jeg hørte ham for første gang under Gyldendals arrangement #forfatternekommer i Trondheim i oktober hvor han leste fra den nye boka si, og det var fornøyelig. Siden har jeg sett ham på Brenner & Bøkene, og han har også blitt nominert til Brageprisen for sin nye roman. Nå har jeg lest romanen og her kommer en kjapp omtale.


Boka handler om Krister og Marianne, et ektepar midt i livet. Krister er av yrke elektriker, men har blitt omskolert på grunn av prolapser i ryggen og er nå lærer for flyktninger. Kona ønsker seg en stor pergola som de så på en sydenferie, og byggingen av den fører mye med seg, masse ekstra administrasjonsbyrde, som Krister kaller det.

I tillegg har Krister mye annet å slite med. Deres elleve år gamle sønn Andreas har en del problemer på skolen (eller skolen har problemer med ham?) og foreldrene blir innkalt til et møte med hele kostebinderiet av pedagoger, rektor og helsesøster som Krister føler snakker over hodet på dem. De vil ha Andreas utredet for sine adferdsproblemer. 
Ja, sier Marianne. Ja, sier Krister motvillig, han føler vel ikke han kan si nei for da vil han fremstå som en dårlig far.

Krister er frustrert og sint på så mye. Han har hatt problemer med aggresjon tidligere og har gått på kurs i aggresjonsmestring. Noe vi får høre en del om når han på forskjellige måter blir trigget. Og det blir han jo rett som det er nå da han både må jobbe med noe han egentlig ikke kan, samt at Marianne begynner å vise seg fra en annen side. I tillegg har de kranglet om den pergolaen og Krister fikk til slutt den lure ideen at han skulle spørre en elev i klassen sin, en mann fra Tetjenia som var møbelsnekker om han ville lage den, noe han var kjempeglad for å få lov til. Det ble jo ikke møtt med god tone av ledelsen på jobben hans. Man hyrer bare ikke elevene til svart arbeid. Men var det det Krister egentlig gjorde? Selv mener han at han gjorde en god gjerning, som ble aldeles misforstått.
Som så mye annet han har gjort og gjør.

Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk.  Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit. 
Jeg likte romanen ganske godt, men jeg ble litt sliten av å lese en bok som har så hyppige tilbakeblikk innskutt i fremdriften, hvis du skjønner, Og det krever litt ekstra av meg som leser å lese Kristers muntlige språk, men man venner seg jo fort til det egentlig. Samtidig tenker jeg at det er utrolig godt gjort å skrive på den måten, på det språket, en hel roman igjennom, og så gjennomført. Det er i alle fall en annerledes roman i den norske bokhøsten, om en mann som har falt utenfor på grunn av sykdom, om NAV, skoleapparatet og mye annet. Om en mann som gjerne vil det gode. Om å ville, men ikke alltid få det til, om å ha egne upolitisk korrekte meninger. Og litt sårt om ekteskap som skranter, foreldreskap og litt parodisk om naboskap.

Det blir spennende å se hvordan For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges gjør det når Brageprisen skal avgjøres. Lykke til!


Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler enda, men her er noen andre anmeldelser:

NRK, - mener at tematisk kan denne boka ha noe til felles med Frode Gryttens  novellesamling Menn som ingen trenger, og at det ikke er så dumt å lese disse opp mot hverandre.

VG - "utmerket portrett av en mann som kaver i et gjennomregulert og feminisert velferdsamfunn " (Sindre Hovdenakk)




Foto: Gyldendal

Kyrre Andreassen: For øvrig mener jeg at Karthago skal ødelegges , 358s
Gyldendal 2016
Kilde: Leseeksemplar 

20 kommentarer:

  1. Fullstendig ukjent forfatter for meg, og bok. Brageprisen følger jeg ikke helt med på, ser jeg. Måtte google de nominerte, og ser at jeg kun har lest Isakstuen - nettopp blogget ferdig om boka, og så skal jeg nok på et tidspunkt lese Lillegraven. Konsentrerte meg om Bookerprisen i år, prøveprosjekt. Det var såpass vellykket at jeg prioriterer begge neste år også. Jeg har erfart at jeg får nok norsk når høsten kommer brått på hvert år. Alt for få måneder til å lese alt man ønsker. Prioritering er noe skit.. ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Leser du deg gjennom alle de Brageprisnominerte?

      Slett
    2. Ja, vanskelig å få med alt. Nå har jeg lest alle i kategori skjønnlitteratur mua den lange Wunderkammer, og den står jeg over med det første. Det blir mye norsk på tampen av året, ja. Nå skal jeg snart få lest noe sakprosa.
      Skal tro om det blir dikt eller roman som vinner.

      Slett
    3. Nei, jeg har ikke noe mål om å lese alle Brageprisnominerte, men siden jeg hadde fått boka til Kyrre A, så var det kjekt å lese den før prisen deles ut. De andre to har jeg lest før de ble nominerte. (Guddal og Isakstuen)

      Ps.. du hadde ikke trengt å google, jeg har jo linka til Brageprisens side oppe i ingressen. Tips til andre lesere..... !!!

      Slett
  2. Jeg planla ved årsskifte at dette året skulle jeg bare lese eter lystprinsippet, ikke la meg styre av noe. Og så sitter jeg her med bøker som er nominert til diverse priser og tror jeg skal få med meg alt. Bare tull. Så nå legger jeg bort noen av de som venter og koseleser resten av året!

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjenner til det der, det er så lett å bli fanget. Men jeg har jo lyst til å lese alle disse bøkene, men alt går jo ikke...men noen norskebøker skal jeg igjennom før nominering til BBP.

      Slett
    2. Gjør det samme jeg også, Åslaug - leser akkurat det jeg har lyst til. Holder på med To søstre nå - så absolutt ingen "lystlesing" da, men det er en svært viktig bok, synes jeg - anbefales på det sterkeste. Den sjokkerer meg i hvert fall.

      Slett
  3. Du er rask til å få med deg det meste, vi var vel på boklansering med den der - og jeg så han hos Brenner. Mulig jeg har boken, men jeg rekker ikke å lese alt jeg har lyst til - tror ikke den der er i lyd heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det går da unna innimellom. Vi hørte forfatteren på "Forfatterne kommer " med Gyldendal ja, men lansering var det vel ikke. ;)Vi fikk boka i posen vår. Jeg synes det var så morsomt det han leste og så leste han så godt.
      Morsomt å se han på Brenner også. :)

      Slett
  4. Dette hørtes i stor grad kjent ut - i romanen "Svendsens Catering" av samme forfatter er det mye av det samme. Samlivsproblemer, aggresjon, utfordringer med barna, tilbakeblikk, situasjoner som er tatt på kornet, et yrkesliv som går til hå, stillstand, kaos. Jeg fikk både lyst til å lese den og ikke lyst til å lese den, også fordi jeg er usikker på det som virker å være forfatterens overordna prosjekt, nemlig å skrive "nedenfra" - å ha sympati med gutta på gølvet. Men er det gjort helt uten ironi...?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ok, interessant. Jeg har ikke lest de andre bøkene hans, som sagt, så hvor like de er aner jeg ikke, men teamtisk ligner de jo hverandre ut fra det du skriver.
      Nei, helt uten ironi (og selvironi? hvem vet..) er det nok ikke, slik jeg leser det, men det er kanskje vanskelig å si hva som er ment som ironi fra leserens side? ..Litt satirisk også kanskje. Virker som han drar det litt ut, ja, med sin Krister..

      Slett
    2. Han gjør langt på vei det samme med Johannes, noe som gjør det vanskelig å vite helt hva som er meninga, å vekke medlidenhet eller latter. Og boka er også ganske ensidig, for det går i den muntlige tralten hele tida.

      Når det er sagt, er det ikke ment som en nedvurdering av Kyrre Andreassen. Han er en solid forfatter og en morsom fyr - og han leser sine egne tekster svært godt, sjøl om han anstrenger seg for å holde på steinansiktet. Han evner å skape underholdende scener fra mørke hverdager, og leverer på mange måter sanne mannfolkskildringer.

      Slett
    3. Ja, det jeg synes var interessant er jo nettopp det solide mannsportrettet.
      Ellers skal jeg sjekke opp "Svendsens catering". Hvis bøkene er veldig liker, er det jo ikke noe poeng i å lese dem begge (såfremt man ikke er storfan)
      Om meningen er å vekke medlidenhet eller latter aner ikke jeg, kanskje begge deler? Jeg vil anta at at han skriver frem slike hovedkarakterer for å latterliggjøre dem? Heller som speil på en fremmedgjort mannsperson i vårt velferdssamfunn, og som skråblikk på vårt velferssamfunn . Litt parodi gjør jo at man både ler av seg selv (egen holdninger kanskje?) og andre.

      Slett
    4. Hedda: Jeg fant denne anmeldelsen av Svendsens catering på NRK: https://www.nrk.no/kultur/svendsens-catering-1.1273709
      Det er mye gjenkjennbart her, ja. Altså typen mann og hva han baler med. Og hvordan anmelder/leser boka.
      Selv om miljøet (cateringen) er annerledes..

      Slett
    5. Miljøet er annerledes, ja, han går jo helt opp i dette med mat, alt skildres som noe spiselig, frisyra til ei dame minner om ei karbonade osv. Sånn sett er det troverdig. Håper han har samme grep om miljøet i denne boka, for når han klinker til, blir det fornøyelig.

      Om han skildrer disse mannfolka for å latterliggjøre dem, er det jo nokså kaldt og kanskje til og med slemt gjort. Han utleverer dem jo, fra innerst til ytterst. Om det derimot er for å vekke medlidenhet, er det fint gjort - for det er umulig å ikke synes synd på noen som har så uflaks. Men det kommer an på avsender, budskap og mottaker. Jeg syns bare det er litt vanskelig å vite hva som er rett akkurat i hans tilfelle.

      Kanskje det går an å kalle bøkene hans for humoristiske tragedier, eller noe i den duren? For det går jo ikke veldig bra med karfolka...

      Slett
    6. Jeg har lest anmeldere som skriver at de føler seg litt manipulert til å ha sympati med hovedpersonen, selv om man egentlig ikke liker alt han driver med. (husker ikke om det gjaldt Svendsens catering eller den siste), og slik sett så kommer det vel frem at forfatter selv har sympati med disse mennene, som prøver og vil, men ikke helt får det til.. Nei, å latterliggjøre dem tror jeg neppe Andreassen gjør.

      Ja, humortragedier kan vel passe.. Hvis man bare skulle legge vekt på det triste så hadde det vel blitt tråkige bøker..

      Slett
    7. Ja, det var i grunnen et godt innspill, som er ganske beskrivende! Særlig Johannes gjør en del tvilsomme greier. Og han ser det ikke sjøl, så han står der, midt i katastrofa, og er helt hjelpeløs. En får jo vondt. Kanskje jeg skal lese denne også? Humoristiske tragedier gir ofte mye til leseren.

      Ønsker deg ei fin uke, Anita!

      Slett
    8. Det hadde vært gøy om du hadde lest begge og sett hvilke likheter/forskjeller de har.;)

      Takk i lige så, fin uke til deg også Hedda.:)

      Slett
  5. Denne boka hadde jeg egentlig håpet skulle bli en lysende (anderledes) stjerne fra 2016bunken. Men med den eneste forskjellen (mannshovedrolle) synes jeg den høres ut som alle de andre. Utenfor, tilpasningsproblemer, turbulent følelsesliv, og tilfeldigheter på tverke. Fordommene begynte plutselig å blomstre, hovedsaklig følelsen av at jeg ikke makter flere (flere?) selvmedlidenhet middelaldrende menn. Flere? Som jeg lurer på om er freudiansk slip for at jeg også finner Espedal/Renberg/Knausgård/etc/etc som sytete gammelmenn.

    Synd at den ikke finnes på lyd. Syntes til og med siste Renberg var litt for skravlete for papir,,,, ok, jeg skal slutte å skrive nå, her er det helt klart, jeg som er sytete, transference, det er sikkert fordi jeg er utkjørt etter turbostress20tibilweekend.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo, men, kanskje denne boka gjør en forskjell i måten den er skrevet på. Men hvis ikke, har du lest Houm og Hagemann nå? De handler ikke om slike menn. Og vil du ha noe annet, så hvorfor ikke prøve Gaven da, lett skrevet, ingen motstand, men med en sterk dame fra Rl.

      Slett