Den gjenfødte morderen. Den syvende demonen. Kjærlighetens tango. (Trippelt samlenotat)

I min utvidete påskeferie, hvor jeg var på Cuba i to uker, fikk jeg lest tre bøker. Jeg hadde med 7 (2 veldig tynne), og hadde vel ingen forhåpning om å få lest alle, men det er kjekt å ha noe å velge i, dessuten vet man aldri hvor mye man egentlig får lest. Forholdene tatt i betraktning (les: Utmattende varme, hektisk program og nye inntrykk hver eneste dag, sosialt liv utover kveldene, en del rom og rombaserte drinker, lite søvn og elendig konsentrasjon) tror jeg at jeg kan være fornøyd med tre leste bøker. Vi fikk noen få dager på stranda, samt litt alenetid, jeg leste også noe på senga hver kveld. På flyet leste jeg også.

A.J.Kazinsky: Den gjenfødte morderen, 443 s
Gyldendal 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette var den desidert beste boka av de tre jeg leste. Det var også den siste jeg leste, og som jeg husker best. Jeg leste den ferdig på flyet hjem søndag.

Gisselforhandler Niels Bentzon går undercover som pasient på et psykiatrisk sykehus, Nord-Europas strengeste sikringsanstalt. Hans venn psykiater Christian Paludan er funnet død , forgiftet av skarntyde og politiet mistenker drap. Noen blant personale eller pasienter må stå bak, og det skal Bentzon finne ut av. Han må underlegge seg behandlingen som de andre, innta sterke medisiner, legges i belter, ha på tvangstrøye, vurderes for elektrosjokk etc etc.   Men lar de gale pasientene seg lure? Innenfor finnes livsfarlige drapsmenn, og det skjer flere drap mens Bentzon er innlagt. Han er også i fare. Han kommuniserer med ledelsen via en propp i øret.

Bentzons kone Hannah Lund dras også inn i saken, da hun kom over saksmappen og begynte å tyde teksten på et merkelig postkort.  Det fører henne blant annet til Guatemala til en hypnoterapeut som er spesialist på regresjon.

I tillegg til nåtidshandlingen blir vi også kjent med tre venner i 1939, som også er opptatt av skarntyde, planten som Sokrates tok sitt eget liv med fordi han mente at han kunne overføre viten fra dette livet til det neste gjennom måten man dør på ved å innta denne plantegiften. Instruksene hadde de tre vennene funnet på et papyrus som de, før den kollektive selvmordspakten, fikk låst inne i et bankhvelv.

Skarntyde er giften som fletter handlingen sammen, med en tematikk som handler om tidligere liv, i alle fall for noen. Dette høres sikkert søkt ut for mange, men jeg kan love at teamtikken behandles på en ytterst elegant måte, hvor den rasjonelle Bentzon representerer den som ikke tror på slikt vås, og hans kone Hannah er den som er åpen for å se slike sammenhenger, dermed går hun også ganske langt for å følge opp det sporet. På sykehuset er det også nok av alvorlig mentalt forstyrrede mennesker som tror på alt mulig.

Den gjenfødte morderen (ja, det ligger i tittelen) er en fantastisk god krimroman, som var en fornøyelse å lese. Den gir noe å tygge på, det er ingen lettbent krim, men gir rom for refleksjoner og undringer, uten at handlingen og spenningen bremser opp. Karakterene er tydelige, interessante, og det går an å føle godt for også de meste grusomme av dem. Jeg synes forfatterne evner å skape hele sammensatte mennesker av karakterene. Det er også spennende, men fælt å lese hvordan Bentzon må lide av bivirkningene han utsettes for, hvordan han sakte men sikkert brytes ned som menneske av de tunge medisinene. Og av volden innenfor.

Dette er en mesterlig krim på mange plan, som jeg anbefaler på det sterkeste.
Jeg har ikke lest noe av Kazinsky før (dette er den tredje av duoens bøker), men det skal jeg gjøre noe med.

Andre bloggere:
Tine - likte den ganske godt, selv om noe skurret for henne
Bjørnebok- synes galskapen og Sikringen beskrives glitrende, men kjøper ikke den metafysiske delen av romanen

VG s anmelder synes den var psykt spennende, og Aftenposten synes dette var besettende sjelevandring

Den syvende demonen av Øistein Borge 
Font forlag 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

Dette var også en velskrevet og interessant krim, synes jeg, dog ikke så avansert som Kazinsky sin.
Borge viser en snerten skrivestil, med en frisk lun humor, som tenderer mot det tørrvittige.
Bakgrunnshistorien er fæl.
I nåtid blir rikingen Alex Krogh funnet drept på en bestialsk måte, og det er risset et kors i ham. Hans datter Ella Sars Krogh, en vakker, men kjølig kvinne som er vant til å få det hun vil ha, er arving, og har droppet sin elsker Eric Jacobsen, som har en ledende stilling i firmaet. Flere personer som kan ha en agenda kommer på banen, men vi må også lete etter røtter i fortiden, både i kunstnermiljøet rundt Matisse og Munch i 1913 og under krigen i 1943, hvor en nazist har en rolle som får betydning.

Kodemysterier, det gamle svastikaen, korset, satanistsymbol etc er stikkord, mens etterforskerene med Bogart Bull, som sørger over sin drepte kone og datter, famler i blinde.

Som sagt, en artig og velskrevet krim, kanskje mer en røverhistorie, men kanskje er karakterene noe vel svarthvitt tegnet?  Artig er det også at handlingen foregår på Rivieraen og delvis på Mallorca, det gir boka et noe eksotisk tilsnitt.


Bokbloggeir har lest, likt og  blogget om boka.

Kjærlighetens tango av Carolina de Robertis
Vigmostad og Bjørke , 2016
Kilde: Anmeldereksemplar

Jeg likte både Perla og Det usynlige fjellet av samme forfatter veldig godt og var derfor veldig spent på denne. Men dessverre var nok forventingene for høye, for Kjærlighetens tango innfridde ikke. Dette ble en langdryg affære for min del.

Kort fortalt så handler boka om Leda som forlater Italia, Napolidistriktet, for å reise til sin kjære Dante som har utvandret til Buenos Aires i Argentina, året er 1913.
Vel fremme får hun vite at han er død. Full av sorg aner hun ikke hva hun skal gjøre, men hun vil ikke dra tilbake til Napoli. Hun får Dantes klær og med sin fiolin, kler hun seg som mann og spiller. Etterhvert blir hun mer og mer som en mann, og får innpass hos andre mannlige musikere i byen. Hun må også gå til horer som alle gjør, vise seg som en mann. Hun greier å besette damene kun med sine følsomme fingre og føler også med disse damene og jentene. Hun får etterhvert forhold til dem og utvikler amorøse følelser.

Som sagt greide jeg ikke bli fenget av historien som nøkternt sett kunne vært interessant. Jeg er både fan av Buenos Aires, tango etc, og Robertis har tidligere vist at hun behersker god historiekunnskap om Argentina og Uruguay,  som hun fletter inn i god diktning. men denne gangen funket det bare ikke. Langdrygt og kjedelig og jeg slet meg gjennom boka på trass, selv om jeg kunne tenke meg å hive den i veggen noen ganger. Jeg kom ikke under huden på denne Leda, og alle sexskildringene føltes overdrevne og malplassert, rett og slett.

Medbokogpalett likte den nok mye bedre enn meg. Men det gjorde ikke Dagbladets anmelder.