torsdag 10. oktober 2019

Koke bjørn av Mikael Niemi

Koke Bjørn har fått unisont gode anmeldelser. Det førte til at også jeg måtte lese den etterhvert. Man kan jo ikke gå glipp av en særdeles god bok? I utgangspunktet lar jeg meg ikke så lett friste av bøker med handling fra 1800-tallet med bygdemiljø, men har var det så mange andre rare og spesiell ingredienser. La meg si det med en gang; også jeg likte boka på tross av noen små innvendinger.



Så mange har skrevet lange og grundige anmeldelser av Koke Bjørn, så jeg skal prøve å være kort, og henviser til at dere leser de fine blogg- og avisanmeldelsene som jeg har linket til under.

Romanen starter sommeren 1958 i bygda Kengi langt oppe i nord-Sverige. Prosten Lars Levi Læstadius`åndelige vekkelse treffer samer og andre beboere med stor kraft. Vi blir vitne til at frelsen tar tak i menigheten med fysiske skjelvinger og høylytte stønn og utrop.  Jussi, er samegutten, som prosten finner utsultet og skitten i ei grøft. Han tar til seg denne arme guttungen og lærer han etterhvert å skrive og lese.
Det skjer en forsvinning i bygda, ei ungjente er savnet. Hun blir funnet i ei myr, drept. Lensmannen og hans betjent mener hun har blitt utsatt for en slagbjørn og hele bygda går manngard for å få dusøren som blir utlovet. Prosten tror jenta har vært utsatt for noe annet, at andre mørke krefter er løs i bygda. Han tror ikke på slagbjørnteorien. Sammen med Jussi, som han stiller de riktige spørsmålene til og dermed lærer opp, opererer de som to detektiver ala Sherlock Holmes og Wattson.
Det skjer flere fæle ting i bygda og det er fornøyelig å lese hvordan prosten og Jussi går til verks for å finne forbryterne. Å prøve å legge frem noen av sine teorier til lensmannen er derimot helt fåfengt.

Vi får et solid innblikk i bygdekulturen i dette samfunnet på denne tiden langt mot nord, mens Kautokeino-opprøret foregår på andre siden grensen.  Det er fattigdom og elendighet, satan og helvete, himmel og blomster, blod og vold, drukkenskap på lokalet og mannfolk som tar for seg. Det er mishandling av utstøtte, som Jussi, hittebarnet, som svært få vil ha med å gjøre. Vi blir også delaktige i Prostens historie om tap av barn, om Jussis tragiske oppvekst med alkoholiserte foreldre og mora som var slem som en utyske. Jussi er en stakkars traumatisert gutt som får en god omsorg hos prosten og kona, hvor han lærer å lese og finne glede i bøkene. Det er flere fine samtaler mellom prosten og Jussi om bøker. Prosten  er også en ivrig botaniker og samler planter til herbariet sitt. Fint krydder til den ellers elendige historien. Ja, for det er mye elendighet, og det er mye ekkelt å lese om, skildringer av vold, av situasjoner med kroppsvæsker og ting jeg ikke liker å lese om når jeg spiser. Advarsel: Er du følsom for slikt, ikke spis når du leser denne boka.
Samtidig er det veldig realistisk skildret, og språket er aldeles nydelig med formuleringer og skildringer av miljø, karakterer og situasjoner som gjør romanen særdeles levende.
Positivt er det at historien bygger på faktiske hendelser, og at Læstadius var en virkelig person. Forfatteren selv vokste opp i Pajala i Nord-Sverige der han fortsatt bor.


Noen andre bloggere:
Solgunn sitt (anmeldt også i Altaposten), Tine, Reading-Randi, BokbloggBerit, Steinars bok- og matblogg, MedBokogPalett, Kleppanrova


Aviser/TV:
VG- terningkast 6. Sitat: Slik blir «Koke bjørn» en bok som kan leses på flere plan: Både som en ren spenningsroman, som en litterær studie i menneskets ondskap og moralske forfall eller som en idéroman der lesningens under er et hovedmotiv. Som Jussi sier til presten et sted: «Men hvis bibliotekene finnes. Trenger vi da kirkene?»

NRK

(Mer finner du bak diverse betalingsmurer....)


Mikael Niemi: Koke bjørn, 446 s
Forlaget Oktober 2019
Leseeksemplar mottatt av forlaget

14 kommentarer:

  1. Ja, så ble det til at du leste denne tross mye rått og skummelt. Takk for linking. (Linker tilbake)- Du fikk jo mye ut av denne romanen, og jeg ser du ble mer "påvirket" av grusomhetene enn jeg gjorde - prøvde å legge minst mulig vekt på det.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg synes jo boka var bra som sådan, absolutt. Men sensitiv på slike ekle ting, det er jeg. Skummel synes jeg derimot ikke boka var..

      Slett
  2. Tror Randi og jeg tåler mer grusomheter enn deg Anita :) Flott omtale, kjekt at du leser selv om boken er blitt en popis

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, dere er nok mindre sensitive slik. Synes ikke graving av hud og kjøtt på hjerneskaller, oppkast og obduksjoner er noe særlig å lese om..
      Men bortsett fra alt det, så var jo boka veldig god den. Særlig var det mye frodig språk som jeg humret over..

      Slett
  3. Dette var en av bøkene jeg såvidt begynte på i sommer men som jeg lå fra meg igjen- det er nok meg og ikke boken(bøkene) for jeg sliter ennå med at jeg ikke klarer å lese bøker ferdig, men heller begynner på nye bøker i stedet.

    Jeg fikk lydfil også samt at jeg har papirboken så jeg skal ta fatt igjen om ikke så lenge.

    Jeg vet ikke helt hvordan jeg kommer til å reagere på " graving av hud og kjøtt på hjerneskaller" vet jeg ikke. Men husker jeg så en serie som het "Bones" og et var det mye slikt så jeg tror de sekvensene skal gå bra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne er absolutt verdt å få med seg, den har så mye ved seg.
      Det med skallene er ekkelt. De gjorde det med et bjørnehode, derav navnet på boka, antar jeg- og noe i videreført betydning kanskje.
      Men det var også noen forskere som ville forske på lapp-skaller og der ble også metoden brukt-- ekkelt.
      Kanskje du tåler slikt mer enn meg..

      Slett
  4. Jeg har hatt Koke Bjørn i kø siden Tine skrev så flott om den. Og så har jeg glemt den. Så bra med påminnelsen fra deg i dag.
    Jeg elsker gørr og hodekoking :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, da vil du kose deg med denne. Her er det stort og smått gørr jevnt fordelt gjennom boka.:)

      Slett
  5. Da jeg leste om denne boken tidligere i år ble jeg nysgjerrig, og ble ikke mindre interessert nå :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra Birthe.:) Spent på hva du synes.

      Slett
  6. Jeg ser jeg bare har lest Knølhølet av Niemi tidligere, men den gav jeg til gjengjeld en 4'er på GR. Har også lest masse OM denne boka så langt, men ikke kommet dit at jeg har lånt meg den ennå. Litt for lang TBR-liste akkurat nå, men jeg kommer nok rundt til denne også. Jeg er ikke så veldig hårsår på innhold, så den burde gå helt fint. Fin søndag til deg, Anita. Jeg strikker og lytter til sci-fi på øret idag. Tomt hus, herlig :)

    SvarSlett
    Svar
    1. De TBR-listene er alt for lange her også.. sånn blir det vel når man følger med og er lidenskaplig bokoman.;)
      Tipper du kan like denne, Marianne. Også "Herfra til Hiroshima" som er den siste boka jeg har omtalt.. Det er litt Erlend Loe over den, littegrann, litt Marit Eikemo, og litt av hvert.
      Takk og god søndag til deg også.:) Nå leser jeg Solstad om sære Bjørn Hansen, og skal straks på kino og se Joker..

      Slett
    2. Oi.. Joker ja, i Joaquin Phoenix sin skikkelse denne gang. Jeg er svært glad i ham som skuespiller, så den filmen skal jeg faktisk se, til tross for at jeg er temmelig mettet på Batman-filmer.
      Litt Erlend Loe er bra, veldig bra. En av de med mye Loe i seg er Paasilinna, eller er det mye Paasilinna i Loe? Herfra til Hiroshima har jeg ikke hørt om en gang.. Så mange bøker osv, og så har jeg egentlig lyst til å skrive historiske artikler. Fritiden strekker ikke til, selv om jeg er hjemmeværende... Jeg velger å se på det som et luksusproblem. Kan ikke fatte at folk kan kjede seg eget selskap, det er jo så mye man kan ta seg til å gjøre! (Ja, påvirket av dette kurset da vettu, skal til Oslo ons-fred på workshop og få med meg Jon Fosse på teater onsdagskvelden - helt alene, juhuuu - meg-tid ;-)
      Marit Eikemo har jeg i hylla. Av en eller annen grunn har jeg ikke helt kommet igang med henne. Noen forfattere lugger, og jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor. Der har jeg en utfordring. Mandag, ny uke - nye utfordringer. Kos deg med sære Bjørn Hansen (Måtte flire litt av det navnet, min kjære sønn fikk ifjor fast jobb i et firma som het... Bjørn Hansen AS, hehe - de har i år skiftet navn til Norsk Spennbetong, men lokalt her på bygda heter firma fremdeles Bjørn Hansen ;)

      Slett
    3. Phoenix spilte aldeles fantastisk, det blir nok en Oscar på ham for den rollen. Skal mye til å gå forbi ham der.
      Ingen Batman i den filmen. Joker var tøff, heftig, mye vold og trasig oppvekst, mobbet og plaget, psykisk lidelse. Leste meg opp på nettet da jeg kom hjem og var ikke klar over hvor mye debatt den filmen har skapt. Men jeg skjønner det godt, for jeg hadde blandete følelser selv da jeg gikk ut av kinosalen. Du skjønner hva jeg mener når du har sett filmen.;)

      Paasalinna leste jeg mye av en periode , ca 2012-2013. Gikk lei, og jeg ble ikke ferdig med Adam og Eva engang, og intet etter det.

      Enig at det ikke er noe problem å fylle dagene . Jeg er jo ikke hjemmeværende per se, men er for tiden sykmeldt- da går selvsagt ting mye tregere for energien er laber, men likevel fyker dagene avgårde.. Har begynt på arbeidsretta rehabilitering i dag og nå blir det fullt program fremover.

      De workshopdagene er bra. Var med på det den gang jeg gikk kurset. Sikkert endret en del siden da, men likevel, hun kjenner jo mye bra folk som hun tar inn i kursene sine.
      Skjønner godt din iver etter å skrive artikler. Håper du får realisert det. Selv gikk jeg med mange ideer, men fikk ikke ut fingeren. Det ble nok for mye i tillegg til full krevende jobb, å jobbe på fritiden i tillegg. Det var nok det som var årsaken. Å blogge er noe helt annet, fordi det er uforpliktende, noe jeg gjør når jeg har lyst og ingen profesjonell som skal vurdere det jeg presterer, for jeg har ingen ting å selge ved å blogge..
      Du har jo et helt annet utgangspunkt ved å være hjemmearbeidende.
      (btw- har ikke gitt opp artikkelskriving, skrev jo mye før i tiden til tidskrifter, og det kommer nok tilbake en gang )

      Fosse på teater blir spennende. Alene, pytt, det har jeg gjort mange ganger, konserter, kino, litteraturarrangementer, teater etc.. Det er koselig å gå sammen med folk, men ikke alltid det passer eller noen er interessert i det samme, og det skal ikke hindre meg, er mitt motto.

      Bjørn Hansen er ... interessant.
      Men Solstad har en tidvis litt for repeterende stil i denne første boka, så det blir litt gjesp innimellom, men mest flyter det greit avgårde og jeg blir nysgjerrig på utviklingen.

      Slett