Det er en stund siden jeg leste om denne boka, det var vel først i Klassekampen, en anmeldelse som gjorde meg nysgjerrig. Deretter blogget Tine og Moshonista om den (link lenger ned i innlegget), og jeg førte den på leselista mi. Så skrev Ingvar Ambjørnsen om den når han skulle anbefale bøker i Boktips. Det ble påminnelsen jeg trengte. Nå er boka lest. Jeg trodde den var ganske morsom, det var slik jeg husket det, morsom var den på mange måter, men den var også veldig trist og tragisk.
Romanen handler om hjemmehjelpen Ingrid som jobber i en liten drittkommune, ikke langt fra Oslo. Boka starter med at en vernepleier tok fyr, bokstavelig talt.
Ingrid har dratt på helse- og sosialetatens julebord, hvor de blir påspandert middag og får to drikkebonger, men noen i administrasjonen sniker seg til flere bonger, observerer Ingrid. Ingrid er i det hele tatt en skarp observatør. Ellers er hun for det meste asosial og ensom og hun vasker hele tiden når hun ikke er på jobb.
På jobben hennes blir vi kjent med nærmeste leder Anne- Brith Jacobsen, som hun må levere timelister til før hver lønning. Ingrid går på minstelønn, har ingen formell utdanning etter at livet stoppet opp for noen år siden da hun mistet sine foreldre i en bilulykke. Underveis får vi drypp om at hennes mor var alvorlig psykisk syk, så det var nok ikke greit å være Ingrid da heller.
Brukerne til Ingrid, som vi blir kjent med, er av den mer krevende sorten. En voldelig, senil- eller rav ruskende gal og rik mann som driter i dusjen rett som det er. En alkoholisert eks-diplomat som har reist verden rundt. En mann med alvorlig langtkommen muskelsvinnsykdom som trenger hjelp til absolutt alt. Transvestitten Erling som bekymrer sosionomen og resten av apparatet med sine ville og syke påfunn, men det er han som virker mest frisk og vennlig av Ingrids brukere.
En dag dukker det opp en slektning av Carl med muskelsvinnsykdommen. Han heter Thomas og viser en interesse for Ingrid som hun ikke har opplevd på mange år. De blir kjærester. Thomas kjøper masse til Ingrid, blomster, gaver, spanderer middag, vil ta henne med på jorden-rundt-reise. Han begynner å planlegge. Ingrid kjøper koffert og gleder seg, uten at hun tør å vise det. Dess mer nære de blir, dess mer angst får Ingrid for å miste, dess mer sjalu blir hun. Thomas får masse telefoner og meldinger mens de er sammen, og han sier det bare er en venninne da Ingrid ser dem sammen. Sjalusien tar overhånd og en dag orker ikke Thomas mer, og gir billetten til Ida, hun venninnen, som er gift med kjendisadvokaten Bendik. Ida er pen og opptatt av utseende, manikyr, merkeklær.
Ingrid er håpløst ufiks, har dårlig råd og ingen selvtillit.
Etter bruddet er hun sønderknust, Jobber og vasker for å holde ut tomrommet, sender desperate meldinger til Thomas, ringer i tide og utide, oppfører seg som en stalker. Han blokkerer henne.
Otto, den gale rike mannen dør og Ingrid får en pengegave av hans kone, som hun først ikke greier å ta imot, til hun en dag ombestemmer seg. Hun tar ut en måneds ulønnet permisjon og legger ut på reise, etter Thomas og Ida. Hun har hele reiseruta hans, observerer dem, gjør små ekle ting. Jeg er nervøs på hennes vegne, blir hun ikke snart oppdaget?
Thailand, Japan, Hawai. Det er en litt av en reise og starten på reisen starter også en helt annen fase i romanen, som er mer thrilleraktig, hva vil skje? Ingrid treffer unge William, en narkoman som ikke husket hvordan han kom seg til Bangkok. Han blir forsynt med månedlige bidrag av sine foreldre for å holde seg borte. Ingrid og William henger sammen helt til Hawai. De er et snedig par. Hun tåler at han er som han er, hun har jo god erfaring med skadete og syke mennesker. Og så er hun jo ganske skakkjørt sjøl.
Tidlig i boka fikk jeg assosiasjoner til Eleanor Oliphant og om Hva nå Bernadette? Litt til Backmans Folk med angst. Fordi det handler om dyp ensomhet, angst, sosial klønethet, skarp observasjonsevne, og mye vill humor. Skjønt Axelsens humor beveger seg fra det lett satiriske til det svarte, mørke. Det er så trist og tragisk slik det utvikler seg og det er absolutt ingen feelgood-roman, som jeg kan si at de tre første er på tross av sine alvorlige tema.
Ingrid utvikler seg mer inn i det sykelige. Axelsen skildrer bevegelsene i sinnet på en forbilledlig måte, det er til å føle på, det fragmenterte, kaoset, vrangforestillingene. På slutten er det ikke lett å henge med, noen sider måtte jeg lese flere ganger, men det kan handle om at Ingrid er så ute av balanse, hun er så forvirret at det bare går helt skeis, rett og slett.
Som hjemmehjelp er hun et rivjern, ikke spesielt empatisk, men har dog en omsorg for sine brukere på sin spesielle måte. Særlig er passasjene der hun hjelper alkoholiserte Hildegunn til å å forberede en reise, helt skjønn. Ingrid drar henne med ut, inn på butikker, hudpleiesalonger etc, for å bli klar. Hildegunn har en drikkefri uke etter en fire ukers kule, og det skal holde sånn akkurat.
Romanen er et overflødighetshorn av situasjoner, observasjoner, dialoger, knallgode språklige formuleringer, skarpe observasjoner, og den er mørk, ja, men denne må du absolutt bare lese.
Andre bloggere:
Moshonista, Tine
Anmeldelser:
NRK
Klassekampen
Stavanger aftenblad
Sunniva Lye Axelen: Herfra til Hiroshima, 299 s
Tiden norsk forlag
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget
Bøker lest til BBP 2014
- Start
- Bøker lest 2014 (norske)
- Bøker lest 2015
- Bøker lest 2016
- Bøker lest 2017
- Bøker lest 2018
- Reiser Latin- Amerika
- Reiser Europa
- Reiser Afrika
- Reiser Asia
- DIKTLESESIRKEL 2018
- Lesesirkler og utfordringer 2018
- Lesesirkler og utfordringer 2019
- DIKTLESESIRKEL 2019
- Bøker lest 2019
- Lesesirkler og utfordringer 2020
- DIKTLESESIRKEL 2020
- Bøker lest 2020
- Lesesirkler og utfordringer 2021
- Bøker lest 2021
- DIKTLESESIRKEL 2021
- Jannes 66 klassikere
lørdag 12. oktober 2019
Herfra til Hiroshima av Sunniva Lye Axelsen
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Det var en grundig omtale, har ikke denne boken, men nå fikk jeg litt innblikk i den. Var det hovedpersonen som minnet om Eleanor Oliphant?
SvarSlettJa, litt i starten- men utviklingen er annerledes. De har jo begge dette med sosial isolasjon, angst og ensomhet, og så dukker det opp en fyr.. Og så er det de skarpe observasjonene og type humor. Dog en del mørkere her etterhvert..
SlettHerlig omtale, kjekt å få frisket opp handlingen, med dine tanker om boken. Takk for lenke, tror også jeg sammenlignet den med Eleanor Oliphant :)
SvarSlettTakk for det Tine.:)
SlettSå at du også hadde Oliphant i tankene da du leste denne boka.
Bestilte den på biblioteket nå etter å ha lest din omtale :)
SvarSlettGøy! Spent på hva du synes.:)
SlettGod omtale som alltid, Anita!Jeg må lete denne frem igjen for denne fikk jeg lust til å lese. Og nå kom jeg på at "Hva nå,Bernadette?" skal bli film og jeg lurer meg på om ikke den skulle komme ut i år... må sjekke.
SvarSlettTusen takk for det Beathe;)
SlettJa, denne anbefales virkelig...
Oj, den filmen må vi få med oss. :)