onsdag 16. oktober 2019

Ellevte roman, bok atten/17.roman av Dag Solstad

Siden jeg fikk så lyst til å lese Dag Solstads siste roman om Bjørn Hansen, Norges mest vanlige navn, så måtte jeg skynde meg å lese de to frøste bøkene i serien også. Jeg kjøpte en pocket med to-i-en, det var veldig greit. Skriften var også i lesbar størrelse. Takk til forlaget for det, ikke alle pocket-utgivelser er like lese-vennlige for oss med svekket gammelmanns-syn. Vel, nok om det. Jeg trenger ikke utbrodere alt som faller meg inn, slik som Bjørn Hansen har en hang til gjøre, i Solstads penn. Eller er det Solstad som har denne hangen, det er nok helst det.


Jeg har tenkt at dette innlegget først og fremst skal være et notat til meg selv, slik at jeg husker hva som skjer og hva jeg tenker om bøkene, før jeg leser neste roman i serien. Hvis andre får noe ut av det, er det bare et bonus. Det hender jo at det stikker noen lesere innom bloggen min, samt noen medbloggere, og takk for det altså.

Ellevte roman, bok atten, 173 s.
Oktober forlag 1992
Kjøpt boka selv

Hovedperson Bjørn Hansen er i denne bokas start femti år. Han reiste fra samboer Turid Lammers for fire år siden. De hadde levd sammen i mange år etter at han forlot sin kone og deres to år gamle sønn Peter i Oslo. Bjørn Hansen hadde Turid Lammers som elskerinne på si, mens han jobbet i departementet om dagene. Hansen er utdannet i sosialøkonomi.
Hansen ble egentlig glad da Turid fikk seg ny jobb og flyttet til Kongsberg, så slapp han dette dobbeltspillet mer. Helt til han begynte å kjenne på en slags tomhet eller noe, bestemte seg for å skille seg og reiste etter Turid til Kongsberg. Turid Lammers synes det var helt ok, og han flyttet inn til henne i hennes stor villa.
Sønnen sin hadde han ikke noe særlig kontakt med i årene som kom, omtrent ingenting, helt til han som tyveåring kom som student til Kongsberg og spør om å få bo hos sin far til han finner noe for seg selv.

Men tilbake til Kongsberg:
Turid Lammers har drevet mye amatørteater før hun flyttet til Oslo og ville gjenoppta denne hobbyen da hun kom tilbake. Bjørn Hansen ble også med i dette miljøet, siden Turid brukte så mye tid på det. Hansen hjalp til bak scenen, men etterhvert sa han også ja til roller.
Hansen fikk seg jobb som kemner i kommunen, en jobb som han var overkvalifisert for, men som han likevel synes var helt grei. Han var anonym og gjorde jobben tilfredstillende nok.
I amatørteatermiljøet fikk de mange venner og Bjørn omgikkes også med noen av dem etter at det ble slutt mellom han og Turid Lammers etter en scene, bokstavelig talt, på scenen, der laget spilte Vildanden, noe de gjorde fryktelig dårlig, og for å redde stykket begynte Turid Lammers å sjarmere og improvisere på scenen og satte Bjørn Hansen som tross alt spilte Hjalmar Ekdahl, riktignok til under pari, men likevel, i forlegenhet. Bjørn Hansen opplevde Turids eneshow som et svik og forlot henne, begeret var fullt, forholdet var likevel på randen av brudd. Turid Lammers hadde mistet sin unge glød, og Bjørn Hansen var ikke lenger attraktert av hennes utseende.
Bjørn Hansen fomler med en ide som han drøfter med sin venn dr. Schøtz, som viser seg å være narkoman. Ideen tar helt av, da doktoren er villig til å spinne videre og gå vel langt. På en måte mister vel Bjørn Hansen kontrollen over sitt eget innfall, for å få noe til å skje i tilværelsen. Hvorfor han lar det gå så langt, får vi ikke vite før neste bok. Kanskje skjønner han det aldri helt selv heller.

Angående sønnen, så har de en distansert form for kontakt.
Bjørn Hansen vil gjerne være en god og riktig far, men det hender han også misliker sider med sin sønns noe rare adferd. Han er sosialt klønete og kanskje ikke så godt likt, og så snakker han alt for høyt, og er litt blærete rett og slett. Det er blant annet en trist scene der sønnen får låne sin fars bil for å kjøre noen medstudenter på konsert i Oslo, der de nekter å betale bensinpenger.

Det foregår veldig mye inne i hodet til Bjørn Hansen, som han helt klart ikke greier å dele med andre, og det medfører også en del uheldige situasjoner, noe vi også skal se mer av i neste bok.

Mot slutten av boka reiser Bjørn Hansen og noen kolleger på en konferanse til Vilnius, og der skjer det fatale. Hansen har avtale med en lokal lege, avtalt av dr. Schøtz, om en slags operasjon. Hansen kommer hjem som lam i rullestol med full forpleining fra kommunes helsetjenester og oppfølging fra sin venn dr.Schøtz.

---
(obs på videre spoilere i neste bok)

----
17.roman, 153 s
Oktober forlag 2009
Kjøpt boka selv

Da romanen starter har Bjørn Hansen forlengst sluppet ut fra 3,5 års soning for forsikringsvindel.
Han prøver å gå under jorda hvor på han føler seg uønsket, "også i denne beretning" (ifølge forfatteren med sin tørre humor). Han bebreider seg selv for at han var så skjødesløs at han ble oppdaget av denne hjemmehjelpen. Men angre, det gjør han ikke, egentlig.
Men nå skal han starte et nytt liv i Oslo. I fengselet nektet han besøk, åpnet ikke brev etc og var i det hele tatt lite samarbeidsvillig.
I Oslo står han på bar bakke, men har fått leilighet og en jobb gjennom en fangevenn han ble påprakket på slutten av soningen.
En dag treffer han en av de få medfangene han hadde sosial kontakt med i fengselet, og blir tilbudt en jobb - kontant betaling og vi skjønner jo snart at dette er litt i gråsoneland, det skjønner jo Bjørn Hansen også, men han synes det er greit nok. Hansen bedriver økonomisk rådgivning og det baller på seg. Det kommer til et punkt da dette ikke går lenger, dessuten nærmer han seg pensjonsalderen og får til sin overraskelse en god pensjon etter mange år i det offentlige.
Han har fått brev fra sin sønn, som han ikke har turt å åpne, det tok åtte år, da han fikk et nytt brev som han følte han måtte åpne siden det kunne jo være viktige nyheter. Og det viste det seg å være naturligvis. Sønnen var skuffet fordi faren ikke hadde svart på det forrige der han skrev at han hadde blitt bestefar til en liten gutt.
Nå var Willy 9 år.
Bjørn Hansen er ikke den kjappeste i avtrekkeren, så det tok tid før han fant på at han skulle besøke den lille familien, som bor i Bø i Telemark, hvor sønnen Peter driver optikerforretning.
Kona heter Thea Nilsen. Det skal dog sies at farfaren sendte bursdagskort til sitt barnebarn årene imellom.
Bjørn Hansen var hjertelig velkommen, og tok toget på helgebesøk til Bø. Det hele blir litt rart fordi lille Willy er på leir den helga, men Bjørn Hansen bes om å bli over til mandag så kan Willy få fri fra skolen. Det vil Hansen gjerne. Han er svært opptatt av å få tid sammen med barnebarnet sitt.
Mens sønnen er på jobb, vandrer Bjørn Hansen rundt på Bø og vi får inngående kjennskap til gater, kryss, bygninger og natur.
Noe skjer lørdag før de skal spise middag. Bjørn Hansen konstruerer enormt mange problemer i sitt hode, så det blir svært vanskelig for ham å delta i denne middagen.
Hva som skjer videre får vi forhåpentligvis vite mer om i den siste boka.
Jeg synes slutten var trist, for å si det rett ut. Hvordan reagerer sønnen, kona og barnebarnet på det han gjorde, mon tro?
Bjørn Hansens innbilte scenarier er litt slitsomt å lese om, men i mindre grad kan vi kanskje kjenne oss igjen i denne tendensen til å tenke hva-hvis-hvorfor gjorde jeg det?- de tenker sikkert sånn om det, så da må jeg gjør det eller ikke det, eller jeg kan ikke ditt når de antageligvis tror datt osv..

Skrivestilen til Solstad i disse bøkene er ganske omstendelige og repeterende, nesten på grensa til litt kjedsommelig, men så skjer det noe som bryter dette, humoristiske innskytelser, litt action eller noe helt absurd. Man blir jo også ganske så godt kjent med Bjørn Hansen, særlig hans indre liv. Jeg er jo spent på hvordan det går videre med han, men like mye hvordan det går i forhold til sønnen og barnebarnet, hvis de i det hele tatt ønsker mer kontakt med ham.

Forholdet til Turid Lammers og teatermiljøet på Kongsberg var det morsomt å lese om, da jeg har drevet med amatørteater selv i min ungdom. Mye å kjenne igjen der.

Konklusjon: Bjørn Hansen er en merkelig mann, ikke lett å bli klok på, og jeg vet ikke om jeg forstår så mye av ham egentlig, til det gjør han for mye rart. Men jeg får jo noen tanker om at dette er en mann full av angst som blir forsterket av et særdeles kronglete tankeverden. Sosialt ensporet er det helt klar att han er, og at han trives best med bøkene.
Spørsmålet er om vi skjønner mer av ham etter å ha lest neste bok. Jeg er i alle fall spent på det.

Andre bøker av Solstad som jeg har blogget om:
16. 04. 41

Om Dag Solstad:
bok av Alf van der Hagen

Reading-Randi har blogget om 17.roman her

Det har også Rose-Marie, her


16 kommentarer:

  1. Disse kjøpte jeg i går, må jo få med meg begynnelsen :) Skjønner at jeg må stålsette meg før jeg går i gang med mitt Solstadprosjekt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er nok en fordel.
      Hehe- til stålsetting.;) Tror det er lurt å værre forberedt på at dette ikke er en rett frem handlingsdrevet roman, ja.. Stream of conciousness, bærer de mye preg av.

      Slett
  2. Personlig syntes jeg det er fint med omtaler som rommer litt, slik som dette, selv om jeg ser at andre klarer å skrive gode men korte omtaler av bøkene de leser. Men det er vel en smakssak det også. Prøver å skrive kortere omtaler men der har jeg ikke lykkes helt for det har en tendens til å bli noen ord.

    Leste kun om første bok og skal komme tilbake igjen når jeg har lest selv. Men jeg må si at jeg ser frem til å dykke litt ned i dette forfatterskapet etter å ha lest omtalen din av første bok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Beathe. Ja takk til begge deler. Jeg har selv en hang til å skrive langt, og har jobbet en del med å skrive mer kortfattet, uten at det alltid lykkes..
      Kjekt med de som klarer det, da det går fortere å lese. Såfremt det er innhold nok.
      Men langt er bra det også, når innholdet er godt.:)

      Godt at du fortsatt ser frem til å lese disse bøkene:)

      Slett
    2. Ja,det er sant. Kanskje kjekt at man har ulike måter å skrive på og at ikke alle bloggene har helt lik fremgangsmåte.

      Slett
    3. Når jeg leser en omtale handler det mest om leseopplevelsen til den som har lest. Og som Beathe skriver er det godt med ulike måter å skrive på.
      Dine innlegg leser jeg en gang, lar fanen stå oppe en stund og så leser jeg det på nytt for å være sikker på at jeg fikk med meg alt.
      Som med denne omtalen. jeg liker at du er nøye og nyansert.

      Slett
    4. Takk for det Marianne. Jeg bruker også ofte å gå tilbaek til omtaler som jeg først leser litt kjapt, og så mer nøye senere.. det gjelder særlig de lengre omtalene.

      Beathe: Enig, det er absolutt best med variasjon.. tenk så kjedelig om alle skrev likt..etter en mal..

      Ps. Har fått 3.bok i dag.:) Leser den nok snart, siden jeg er i siget.

      Slett
    5. Har ikke fått Solstad boken ennå,skulle visst brukt Norli i stedet...ikke det, nå kan jeg få lese Atwood ×2 i
      mellomtiden.

      Jeg går også tilbake å ser på omtaler.

      Helt på siden av dette men litt artig. I Danmark har de en egen pris for bokbloggere hvor det er en nominering hvert år, det er fjerde gangen den blir gitt ut. O år er det 16 bokbloggere som er nominert, det får meg til å undre hvor stort bloggmiljøet er i våre naboland.

      Slett
  3. Denne fristar ikkje, men eg har faktisk lest noko av Dag Solstad: Dei fem bøkene frå fotball-VM han skreiv saman med Jon Michelet. Trur det blir med det..

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe-- De bøkene du nevner er vel de jeg helt sikkert ikke kommer til å lese.;)

      Slett
  4. Kjekt å ta litt tak i Solstad ja - jeg liker stilen hans. Fin omtale Anita. (Jeg lånte en film om han på biblioteket en gang - den hadde jeg virkelig godt utbytte av, anbefales - Mann uten fortid, har omtalt den, og den omhandler flere av bøkene hans - lærte mye om Solstad gjennom den)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det. Man får jo lyst til å fordype seg litt i Solstads univers, selv om det blir noget repeterende denen stilen hans, særlig disse bøkene. kKan ikke huske at Berlinboka var sånn..
      Noterer meg filmtips. Ellers likte jeg jo godt den samtaleboka med Alf van der Hagen.
      Har fått 3.boka i dag, i posten.

      Slett
  5. Eg tilhøyrer beundrargruppa til Solstad. Oppdaga han eigentleg seint i livet, men han har nok under, noko eg kjenner lever i meg mellom kvar gong eg les. Det same gjeld Bjørn Hansen. Denne einsame mannen som på mange måtar er blir baksida av dagens menneske. Innerst inne. Børli seier: "Å ja - vi lever, sies det vi lever som når det snør i havet tusen nautiske mil fra land." Boka til Alf van der Hagen om er knallgod til å bli kjent med Solstad. Eg har òg blogga om den siste boka til Solstad

    SvarSlett
    Svar
    1. Så gøy at du er Solstad-fan. Jeg liker den underfundige humoren hans, de små stikkene, iaktakelsesevnen- det lille menneske i samfunnet.
      Skal sjekke blogginnlegget ditt når jeg selv har lest ferdig min siste.

      Helt ok og normalt med noen trykkleifer..

      Slett
  6. Ups her var det mange ord som blei borte på vegen, men de får bruke fantasien litt ;)

    SvarSlett