mandag 21. oktober 2019

Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen av Dag Solstad

Jeg får nesten prestasjonsangst når jeg tenker på at jeg skrive noe litt vettugt om denne boka, som har fått så mange knakende gode, kunnskapsrike og reflekterte anmeldelser. Ikke kan jeg så mye om Dag Solstads forfatterskap heller (har kun lest denne serien, samt 16.06.41- samt en bok om ham og mange artikler her og der oppgjennom årene) . Så jeg må tenke meg om, og senke skuldrene, terskelen. At trilogien og historien om Bjørn Hansen er over, er i alle fall sant. Såfremt det ikke skjer et mirakel, Med så mange absurde krumspring som Solstad finner på, så kan jo hva som helst skje. Skjønt jeg tror vi er ferdige med Bjørn Hansen. Hvis ikke historien føres videre av sønn og sønnesønn?


(har nå hatt matpause, hørt litt på lydbok og kjøpt en kinobillett til Wild Rose. Har senket skuldrene med kaffe og sjokolade)

I Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen har Bj.Hansen, som han nå blir kalt, blitt 77 år, og er en olding ifølge ham selv, eller forfatteren. En olding som nærmer seg dødens terskel.
Tankene i første del av romanen kretser mye om døden. Om døden, livet som har vært, den store bragden da han ble falskt lam og ble avslørt som svindler og havnet i fengsel. Om sønnen og det mislykka besøket i Bø, der sønnesønnen hang i barnehangglider over fjell og dal, og Bjørn Hansen stakk av uten å si fra, før han rakk å møte barnebarnet Wiggo face-to-face.
Bjørn Hansen er fortsatt lidenskaplig opptatt av litteratur, han har tusenvis av bøker i den lille ettromsleiligheten sin på Grønland, den slitte leiligheten, med vegger dekket av bøker sirlig organisert i et eget sorteringssystem som vi blir innviet i. Det leses Camus og Kierkegaard, to favoritter som går igjen i trilogien og livet til Bj.Hansen.

Bj.Hansen er som sagt opptatt av døden og forbereder seg på et vis, og er også redd. Han tror jo ikke på Gud, men blir hjemsøkt av barndommens skremsler om Helvete og Dommedag. Han snakker med sine døde foreldre foran Perleporten, i sitt indre altså. Han har jo ikke så mange andre å snakke med, alene som han er, kanskje med unntak av folk i butikkene og kafeene, en dyd av nødvendighet.

I del to skjer det et brudd. Dette er også første gangen i løpet av de tre bøkene vi får noe som ligner et nytt kapittel.
En dag står Thea Nielsen, svigerdatteren på døra med sønnen Wiggo, nå 20 år. Wiggo skal studere litteratur på Blindern og trenger et sted å bo, og Thea Nielsen har bestemt at han skal bo hos sin bestefar som han riktignok ikke kjenner, men det bryr hun seg ikke noe om. Hun gir Bj.Hansen 10 000,- til diverse utgifter, men sier at Wiggo også skal betale husleie.
Bj.Hansen blir litt forferdet, for hvor skal han gjøre av guttungen- det lange rekelet. 
Men han blir også fylt med liv, en ny energi av det ungdommelige som nå dukker opp i livet hans. Han strener ut og kjøper en madrass som Wiggo kan sove på, som "limes" til veggen (foran bøkene?) når den ikke er i bruk. Selv sover han på en sovesofa, som han ikke kan gi fra seg pga ryggvondt og andre vondter og stivheter som en eldre mann / olding foran dørens terskel plages med.

Bestefar/nei, farfar og barnebarn prøver å finne tonen, men ingen av dem er særlig snakkesalige, men det tør litt opp etterhvert, særlig da Wiggo blir litt opphisset fordi farfaren ikke snakke med ham om bøkene sine, han studerer jo tross alt litteratur- og da får jo Bj.Hansen startskuddet og motet til  holde det gående med litteratur som tema og vise frem bøkene som han mener Wiggo bør lese, og det er da riktig fint.
Wiggo bruker å reise hjem til Bø i helgene, men en dag viser det seg at han istedet har vært hos en ny kjæreste; N.N.
N.N. blir introdusert for Bj.Hansen på slutten, men mot Bj.Hansens vilje, for han vil ikke ha noen ukjente inn i den slitte trange leiligheten sin, som til og med Wiggo har kalt for drittleilighet.  N.N. bor i høyden på Enerhaugen, i en penthouseleilighet, og hun må nok tjene en del siden hun har vært toppidrettsutøver og nå har en treningsblogg ved siden av sine litteraturstudier.
Wiggo er veldig forelsket og han blir mer snakkesalig, sier også at farfaren er en slags "opprører" noe som gleder Bj.Hansen veldig dess mer han tenker på det. At hans livs bragd blir omtalt slik, liker han veldig godt.
Bj. Hansen gjør i det hele tatt veldig mye ut av det meste som opptar ham, der han spinner og spinner, og tankene hans får stadig konsekvenser for adferden.
I denne siste roman om Bjørn Hansen skjer det en scene på slutten da N.N. er hjemme hos ham og snakker nedsettende om boksamlingen hans. Det hun er opptatt av er hvordan greier han å holde det rent med så mange bøker?  Bj.Hansen blir stående å stirre på henne og hun begynner å rope, se Wiggo, han stirrer på puppene mine, den gamle grisen. Og hun farer ut døra.
Jeg tenkte at dette må være et slags nikk, eller spark til #Metoo.  Det er intet i teksten som tilsier at han nistirrer på hennes pupper, men Bj.Hansen som forteller er jo ikke akkurat helt pålitelig, så hva vet jeg.
Farfar og sønn er begge litt fra seg, så de drar opp til N.N. Det blir et slit for den gamle som må gå så mange trapper og motbakker, men enda værre blir det hjemme hos N.N. Farfar har fått for seg en fiks ide. Han har med gave og en overraskelse, og ja det her kan jeg faktisk ikke røpe, men det er ganske så vilt, og ender ikke så bra.
Inntrykket jeg får av N.N. er  ikke godt. Hva er det med disse kvinnemenneskene i Bjørn Hansens liv? Jeg leste for en stund siden at en anmelder mente kvinneskikkelsene i Dag Solstads bøker er flate. Om de er, skal jeg ikke svare på, men de er i alle fall karikerte i denne trilogien.
Thea Nielsen, Turid Lammers, N.N. Bestemte, styrende og N.N; en ung kvinne av sin tid.

Dag Solstad har skrevet en dypt eksistensiell roman om en eldre mann, et liv, som også kommenterer samfunnsutviklingen gjennom en mann, en sær einstøing som har meldt seg ut av samfunnet. På en måte så har denne romanen/serien også noe til felles med den forrige boka jeg leste; Ida Hegazi Høyers roman ENE/Barnet- med en kvinne i hovedrollen som også har meldt seg ut/ønsker å være utenfor samfunnet. Det er begge introverte romaner, med introverte hovedpersoner som tenker svært mye på seg selv og sin plass i eksistensen, i verden. Og litteratur er noe som også binder dem sammen.

Om temaet alderdom, død, eksistens, religion, etc er alvorlig, så har Dag Solstad så mye tørrvittig humor at det blir aldri tungt å lese. Han skriver lett, men dybden ligger hele tiden under på lur, og det kommer stadig små vittige kommentarer til den ene og det andre. Blant annet om at han bare kunne ha så mye sukker i teen som han ville, siden han var så gammel gjorde det ikke noe, det samme med LOFF! Det kunne han spise så mye han ville av nå som han var blitt så gammel. Jeg reagerte imidlertid på at han hele tiden kalte seg olding, en mann på dødens terskel. Så gammel er da ikke en mann på 77 år, men Bj.Hansen følte seg vel slik, så da så.



Her er innlegg om andre bøker jeg har blogget om av Solstad:
Ellevte roman, bok atten og 17.roman (1. og 2. roman om Bjørn Hansen)
16. 04. 41

Andre blogger/anmeldelser av Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen:
Reading-Randi
Leselukke

NRK
VG- terningkast 6
Dagbladet- terningkast 6
Aftenbladet- terningkast 6
Adresseavisen - terningkast 5


Dag Solstad: Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen, 107 s
Forlaget Oktober 2019
Kilde: Leseeksemplar mottatt av forlaget


32 kommentarer:

  1. Omtalen din er flott. Jeg føler jeg forstår boken og hovedpersonen etter å ha lest den.

    SvarSlett
  2. Sier det samme som Marianne Augusta over her, omtalen din er fin den. Det er slett ikke alle omtaler som byr på noe men det gjør alltid dine og det er allid like kjekt å stikke innom deg. Har enda ikke fått de første bøkene så nå er det rett før jeg går på Norli og heller lodder ut den jeg kjøpte på Platekompaniet, merkelig det der.... man kan ha aldri så mange bøker tilgjengelig men det er helst de man ikke har man vil lese.

    Etter omtalene dine av bøkene så ser jeg frem til å lese disse bøkene selv, og vurderer å kjøpe den siste boken i stedet for å vente på biblioteket.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så hyggelige ord Beathe.:) Tusen takk. Jeg føler jeg bare rabler ned noe i full fart, men det er selvsagt noe tenking før det skjer..

      Kjenner godt til det du sier, at man helst vil ha de bøkene man vil lese, tvert, ikke vente i dagesvis. Kan du sjekke hvor langt forsendelsen er kommet?

      Veldig artig at du ser frem til å lese om Bjørn Hansen altså:)

      Fikk forresten bekreftet i dag ifb med en annen forespørsel at den nyeste til NobelOlga er på vei også.
      Imens leser jeg ferdig en SyvSøstre-bok av Lucinda, som jeg har hørt på i lyd i ukesvis. Fikk lånt den på bib lørdag så da skal det gå raskt å lese den ferdig. Blir litt lei av å holde på så veldig lenge med en bok..

      Slett
    2. Ok,så bra angående den nyeste til NobelOlga. Jeg etterlyste den i dag og hun mente den var sendt,om ikke den dukker opp i løpet av uke så kjøper jeg den. Har du fått den?

      Slett
    3. Hei, nei, har ikke fått den enda, men så bruker posten å være ganske treg innimellom...
      Fikk forresten tak i Løperne til 40 prosent sist fredag på ARK-tilbud.

      Slett
    4. Så bra 🙂 holder på å ferdigstille innlegget om samlesingen,og boken dukket opp i dag så den er nok rett rundt hjørnet.

      Så Brenner i går med nettopp Solstad intervju ang denne boken. Hehe....måtte flire av bloggerinnen 😊

      Slett
    5. Og at posten tar lengre tid til Trondheim enn Bergen av en eller annen grunn, har vi merket før..;)

      Ah, fikk ikke med meg Brenner i går, takk for tipset, skal lete det opp.

      Slett
  3. Herlig omtale, jeg må si at jeg grugleder meg til å ta fatt på alle tre bøkene :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Tine.:) Du som er så sporty, tar nok dette helt fint..:) Under 400 sider for alle tre bøkene..

      Slett
  4. Jeg har lest en del av Solstad og liker skrivestilen hans, men ikke disse. Takk for tips, de er notert

    SvarSlett
  5. Dette var absolutt en fin anmeldelse av denne siste boken om en mann som er blitt gammel. Jeg har ikke lest noe av Solstad ennå, og kan ikke kommentere på hans skrivestil eller karakterer :)

    SvarSlett
  6. Jeg har ikke lest noe av Solstad. Det er først og fremst fordi jeg har trodd jeg ikke ville forstå noe av litteraturen hans. At den er for høyttravende på et vis.
    Men innlegget ditt får han litt mer ned på jorda for meg. Jeg får lyst til å lese om Bjørn Hansen, så jeg skal sette de tre bøkene på leselisten.
    Takk for tips og for å gi meg mot til å lese Solstad!

    SvarSlett
    Svar
    1. Skjønner godt at du har trodd det har vært høyttravende, det gjorde jeg også før. Han betegnes jo som en av våre fremste over mange år..
      Men nei, han er ikke det.. Han er dyp på en måte, men skriver veldig lett og tidvis morsomt, det er ikke tungt..
      Han har med en del litterære referanser, i disse bøkene i alle fall, siden hovedpersonen er så glad i litteratur og filosofi. Noen kan sikkert synes det er tungt eller kjedelig, men for oss bokelskere er jo ikke det noe problem? Heller tvert i mot, så er det jo et bra krydder.

      Godt å høre at du tar fatt med nyt mot:)

      Slett
    2. Jeg er veldig glad jeg leste dette innlegget. Og har satt Solstad på leselisten :-)

      Slett
    3. Så bra! Vedlig gøy å høre det Astrid Terese.:)

      Slett
  7. Flott omtale, grundig og god. Jeg velger å ikke lese bøkene til Solstad,( har lest en tidligere), er ikke særlig interessert i fyren. Litt arrogant, kanskje, men har nok lesestoff som interesserer mer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for det Åslaug.:)
      Kan jo hende fyren skriver veldige gode og interessante bøker selv om du ikke har sans for han?

      Slett
    2. Har ikke lest noe av han men opplever ikke han som en arrogant type i de intervjuene jeg har sett...

      Slett
    3. Har heller aldri tenkt den tanken Beathe, Mer at han kan virke litt distre, ivrig, og l´til tider litt snøvlete (men han drikker jo mye, sier han, kanskje det er derfor?)... Artig og original type.

      Slett
    4. Du traff veldig bra på beskrivelsen, akkurat sånn han fremstår. Så et innlegg på forlagets fb-side ang den kritikken av denne siste boken som Klassekampen hevdet inneholdt 500 feil...merket du noe til dette når du leste?

      Slett
    5. Takk for det:)

      Jeg leste også om denne KK-kritikken og svaret fra Oktober forlag. Jeg kjente meg igjen det Oktober skrev. Det er jo stilen hans, med alle disse kommaene, og at han noen ganger bruker store bokstaver- jeg tenkte aldri på det som feil, men at det var et poeng med at han gjorde det sånn, bevisst kunsteriske valg, rett og slett..
      Man skjønner jo det bare ved å lese tittelen på boka..

      Slett
    6. Jeg tenkte at det er jeg som er arrogant, når jeg velger han bort! TRor ikke arroganse er problemet til forfatteren!

      Slett
    7. Aha,ser at jeg har mistolket det du skrev Ådalug,beklager det. Ja,en rekker ikke over alt og det er helt ok å hoppe over bøker en tenker kanskje ikke treffer.

      Slett
    8. Åslaug skulle det være 🙂

      Slett
    9. Fort gjort å lese/tolke noe annet enn det som er tenkt av skriveren..

      Slett
  8. Det var en grundig omtale, Anita. Du har fått veldig mye utav denne. (Og du har jo befattet deg en god del med Solstad ellers også ser jeg)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Randi. Føler mest det er en oppsummering, da..

      Slett
  9. Jeg har nettopp lagt fra meg boka og er ganske rystet. Synes den i det store og hele er veldig dårlig, og da snakker jeg ikke om korrekturfeil! Omtalerne fremhever at Solstad bruker mye tid på aldring og døden, men i virkeligheten er det svært lite av dette i boka, det som fyller mest er oppramsinger av detaljer og gjentakelser. Slutten er tragisk dårlig. Er skuffet, hadde ventet meg noe helt annet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff, så synd da..
      Jeg synes den handlet mye om døden og aldring, jeg da. Gjentagelser og detaljer er vel Solstads stil. Jeg synes første bok var mer preget av gjentakelser enn denne forsåvidt, selv om det var en del her også.

      Slett