Kismat av Abid Raja og Torkil Damhaug .

 Da jeg hørte på høstmøte med forlaget at Torkil Damhaug og Abid Raja hadde skrevet bok sammen, spisset jeg ørene. Dette var en bok jeg absolutt måtte lese når den kom. For et radarpar. Kort tid etter, kom boka ut og nå er den lest. Torkil Damhaug, mangeårig favorittforfatter med psykiaterbakgrunn har skrevet noen av de beste krimbøkene i Norge, og har blitt belønnet med Rivertonprisen hele tre ganger. Abid Raja er kjent for de fleste som profilert Venstrepolitiker og samfunnsdebutant.  Han har krevet flere bøker med bakgrunn i sin pakistanske familiehistorie. Hvordan går det når de to skriver bok sammen?

Damhaug har skrevet flere bøker med ungdom på skråplanet som viktige karakterer. Raja har skrevet og snakket mye om æreskultur og advart mot tendenser i Norge. Senest i dag leste jeg et intervju med han i Klassekampen der han sier noe om gjengkriminaliteten og det vi har sett i den siste tiden i Oslo, med 12-13-åringer som viser seg å bli rekruttert av svenske kriminelle til å utføre voldelige handlinger. Og at dette vil vi se mer av, hvis vi ikke gjør noe nå. Han har forslag til hva som trengs, men det kreves politisk vilje til å handle og bevilge det det koster. Som mangeårig sosialarbeider i ungdomsbarnevernet har jeg ingen problemer med å følge det han mener og sier. Det er det vi- som har jobbet med dette- har sagt i mange år. Godt barne- og ungdomsvern koster penger, og det gjør forebyggende arbeid der barn og unge ferdes også. Forebyggende arbeid og innsats som må skje på mange plan.  Men nu vel, jeg skal ikke dra opp den diskusjonen, men skrive om boka. Selv om Kismat selvsagt går rett inn i den debatten son foregår nå om ungdomsgjenger og mange hendelser med grov vold, spesielt i Oslo og andre større byer. Slik krimlitteraturen ofte gjør ved at den tar opp dagsaktuelle samfunnsproblemer. Det er ikke bare fiksjon, men fiksjon hentet fra virkeligheten.

Både Raja og Damhaug har hver sin kompetanse om det de skriver om som utfyller hverandre.

Historien handler om Aurang Khan, en velstående advokat som er i ferd med å bli minister. Aurang har kone og barn , og vokste opp med far og to søsken. Siden faren var alene med dem mesteparten av tiden, mor døde av kreft da de var ganske små, tar tanta til Aurang seg mye av dem. Hennes familie blir som en ekstrafamilie som gir Aurang den omsorgen han sårt trenger. 

Aurang hadde en vanskelig oppvekst, med en far som ofte slo, og hadde sine nedarvede ideer om at barna skulle gifte seg med slektninger og at familiens ære og kultur var viktigst. At de ikke skulle bli for norske og ikke drive med haram. Aurang opponerte mot dette og havnet etterhvert i feil miljø med ungdomskriminalitet i Oslo Øst.

Han er åpen om noe av dette, han må legge kortene på bordet når han skal møte på Statsministerens kontor. Men noe ønsker han å holde skjult. Hvor mye skal han si? Og hvis han ikke sier alt, hva kan pressen finne ut? Han vet at de graver som noen griser etter noe å ta fremstående politikere på.

Gravejournalisten Kim Z. Burmeister blir håndplukket av VG til å gjøre et portrettintervju med Khan. Burmeister har selv halvveis pakistansk bakgrunn, og har hørt noe, eller fornemmet noe, som han vil til bunns i. Han vil gjøre et sccop og bruke sine metoder til å gå dypere inn på den renommerte advokaten og kommende ministeren Khan. Khan er forberedt og gir ikke Burmeister mer enn det han selv vil gi . Men Kim gir seg ikke, han ønsker flere intervju, og finner snart koblinger til en annen hendelse i fortiden. 

I boka veksler det mellom Khans oppvekst på koranskole i Pakistan fra da han var 10-12 år, til ungdomstiden i Oslo med gjenger og kriminalitet og nåtiden som 35-åring som kommende minister.

Historien fra koranskolen er rystende, og noe av det som jeg synes er mest interessant i boka. Det gir innsikt i noe vi sjelden får høre så mye om. Unge Aurang opplever ting som merker han for livet, og han vil ikke være der, og får til slutt komme hjem til Oslo. Kjærester, brudd, venner, dop, kriminalitet, sårbare ungdommer. Han og en kompis fra koranskolen blir lokket til å utføre ærend fra en annen fetter, som er med i B-gjengen. Aurang er en oppvakt og smart gutt som gjør det bra på skolen, men ting skjer og han uteblir i perioder. 

At noe er hentet fra Abid Rajas egen historie er nærliggende å tro. Det er ting å kjenne igjen, som han har snakket om og skrevet om. Likevel er det fiksjon, og alt er selvsagt ikke hans liv. Men det er troverdig det som fremstilles. 

Som roman og delvis oppveksthistorie er Kismat sterk og velskrevet. Som psykologisk thriller som forlaget beskriver den som, forventet jeg mer spenning. Det tar av mot slutten, men det er først etter 2/3 av boka jeg synes det blir noe særlig spenning å snakke om.  Vi vet jo at det ligger noe i fortiden og ulmer som den kommende statsråden er redd skal avsløres. Spenningen ligger i; blir det oppdaget og er det så alvorlig at han ikke kan ta ministerposten? 

Slutten kommer med en tvist jeg er litt usikker på hva jeg mener om. Men at det ligger an for et videre samarbeid med det nye forfatterparet og en oppfølger, tror jeg vi trygt kan si. 

PS. Det er bruk av mange slangord i boka. Bakerst er det ordforklaringer av norsk slang fra Oslo øst , gjenger og pakistanske ord. Det er en god bonus.

Anbefales!

Terningkast 4/5 

Tine har også anmeldt Kismat, les den gjerne her.

Abid Raja og Torkil Damhaug, 333 s

Cappelen Damm 2025

Leseeksemplar fra forlaget