søndag 20. januar 2019

Jordens arvinger av Ildefonso Falcones

Nå har jeg endelig kommet meg gjennom Jordens arvinger , oppfølgeren av den populære Havets katedral. Jeg leste aldri ferdig den boka av en eller annen grunn, timing og sånn, tenker jeg, samt et krevende persongalleri i starten av boka,  noe jeg syntes den gang jeg forsøkte meg på den. Da jeg så TV-serien på Netflix i høst ble jeg solgt og ville ha mer.
Jeg startet å lese Jordens arvinger i nyttårshelga, det har tatt sin tid å komme gjennom romanen, men så er det også en tykk bok, en skikkelig murstein som det ikke er bare å dra med seg på reise. Jeg har jo vært en ukes tid i Olso i januar, blant annet. Jeg synes også de første par hundre sidene i boka var brutale, så jeg var usikker på om jeg orket å fortsette. Heldigvis gjorde jeg det, for videre utover i historien avtok grusomhetene i styrke og andre ting fikk mer fokus.


Jordens arvinger starter omtrent der Havets katedral sluttet.  Arnau Estanyol og 12-årige Hugo Llor som Arnau har tatt under sine vinger lever i et veldig ustabilt Barcelona.  Arnau har jobbet seg opp til å bli en av byens mest ansette menn, men dette trues da kongen dør. Hugo har fått jobb på et skipsverft, og det er Hugo vi skal følge i denne kolossen av en roman. Vi følger Hugo og hans kjære i perioden 1387- 1423. Da kongen dør mister både Arnau, Bernard (Arnaus sønn med Mar) og Hugo sin posisjon og frihet.
Det er brutale tilstander, hvor det nye regimet halshogger sine fiender og folk anklages for kjetteri over en lav sko. Folk sine hoder og lemmer settes på staker til spott og spe. Ulydige slaver piskes gjennom Barcelona til blodet renner og kroppene skrubbes til døde.  Kvinner er fritt vilt for grådige og brutale soldater og andre som måtte finne det for godt.
Hugo finner trygghet sammen med jødene og forelsker seg i en av dem, der han lever på en anerkjent vingård. Helt til det besluttes av jødene skal utryddes hvis de ikke velger å konvertere til kristendommen. Hugos kjærlighet til jødiske Dolca er uten sidestykke og helt umulig. Kristne og jøder får ikke vise sin kjærlighet sammen.  Dolcas venninne Regina får en viktig rolle senere i boka, som Hugos kone og dyktig lege, som hjelper spesielt kvinner med kvinnelidelser og uønskede svangerskap, men hun har også en meget ond side og går over lik for å få gjennom viljen sin.
Hugo får et vanskelig liv, det er mange tøffe opp og nedturer. Han har lidenskap for å arbeide med vin, og er dyktig som vindruedyrker, vinskaper og vinmegler, men også her rammes han av harde slag.
Bernard har blitt en hard og fryktløs sjørøver som Hugo hjelper en periode, men han får han også vendt mot seg senere i livet.

Romanen handler om lidenskap for vin, om kriger og intriger, kongeskifter, om umulig kjærlighet, ekte kjærlighet , om maktspill og renkespill med mer. Klostre og nonner har en sentral posisjon. Santa Maria de la Mar er fortsatt med som en viktig kirke, men har ikke så stor plass om i Havets katedral.

Det kan bli litt for meget av det gode/vonde. Alt Hugo må oppleve, alt han må gå gjennom av tap og sorger. Men det er også en interessant og spennende roman, som sier mye om Barcelona og omegn, mektige fyrstedømmer som Aragon, Valencia, Venezia, Mallorca, Menorca, Sicilia og Sardinia, land i denne delen av Europa på denne tiden, den mørke middelalder, med inkvisisjon, jødeutryddelser og barbari.  Falcones har skrevet romanen basert på historiske fakta og skriver en del om det i etterordet. Blant annet har vin, som nevnt, en stor rolle i denne romanen, og Spania har en annen historie når det gjelder vindyrking enn for eksempel Italia, siden Spania var underlagt muslimsk styresett i 800 år, og muslimene ikke tillot alkohol.  Jeg likte å lese om vinbonden Hugo og alt det som hadde med vindyrkingen og jobben som vinmegler å gjøre. Avsnittene og sidene om alle kongene og grevene og hvem som døde og hvem som vant og tapte kampene og herredømmer til enhver tid er noe som interesser meg mindre, så det skummet jeg fort over. Jeg skal ikke opp til eksamen i dette heller, sa jeg til meg selv og tillot meg å fare fort gjennom dette.

Jordens arvinger er en kompleks roman over en lang tidsperiode, og jeg ønsker ikke å referere så mye til handlingen forøvrig. Det er mye som skjer og for mye som kan røpes. Velskrevet, lærerik og spennende. Verdt å lese, selv om den er lang, tung og på mange måter brutal. Konklusjon etter endt lesing er at verden i alle fall har gått fremover mot et mer sivilisert samfunn, og det er det jo godt å få konstatert.

Andre bloggere:
Tine, Lillasjel, Sprettstein

Mer om forfatter og hans bibliografi her


Ildefonso Falcones: Jordens arvinger, 933 sider
Bazar forlag 2018
Leseeksemplar


Fra dagens Barcelona (foto: Anita Ness)



14 kommentarer:

  1. Det var godt å få oppsummert denne boken, for lang er den og full av detaljer. Flott omtale Anita, og takk for lenke :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det synes jeg også. Mye man ikke får med, men da røper man jo fort for mye ...
      Jeg synes det var godt å bli med ferdig med den også, så jeg får lest noe annet. Det er aberet med så lange/tykke bøker, der tar mye lesetid, særlig fordi den er så kompakt med detaljer og hendelser.
      Takk skal du ha.:)

      Slett
  2. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene men jeg må jo si at det frister etter din omtale selv om boken er drøy med sine nesten 1000 sider. Trodde jeg hadde "Havets katedral" men det var en annen bok av forfatteren jeg hadde liggende.

    Om du ikke har røpet for mye så fikk jeg i hvert fall et godt innblikk i hva det går i.

    Kjenner til dette med bøker som er tunge å komme gjennom, jeg begynte på 3 bøker som alle er "tunge" eller i hvert fall merker jeg at jeg leser de mye saktere enn jeg pleier, det er som om bøkene krever mer av en og det går saktere fremover. Men sånn er det jo av og til.

    Fin omtale som gjorde meg fristet så noterer meg boken :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at du ble fristet selv om jeg selv synes jeg brukte lang tid på den. Ja, noen bøker er tyngre, lengre. Den er ikke vanskelig å lese på noe vis, han skriver levende og lett, men det er mye som skjer, og starten er brutal som sagt, og delvis en del detaljer, så det er vel noe med det. Selv om det var litt opphold nå og da i lesingen. å gikk det veldig greit å komme inn i den igjen.
      Takk skal du ha Beathe.:)

      Slett
  3. Jeg har lest/hørt Havets katedral, den var også utrolig lang. Så denne frister. Håper denne fortsettelsen kommer som lydbok, da er det enklere.
    Begynte på Barfotdronningen av han en gang, den var spennende men litt for tykk for meg, så den ble aldri ferdig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Havets Katedral er vel på litt over 600 side, og denne litt over 900- så mye lesestoff kan man trygt si at det er.
      Har ikke lest Barfotdronningen, men den frister litt. Liker å lese om dans. Så vi får se..

      Slett
  4. Her er mitt innlegg i Diktlesersirkelen med Gro Dahle.https://kleppanrova.blogspot.com/2019/01/dahle-gro-karneval-diktlesersirkelen.html

    Jeg kom på at Ildefonso skrev jo naturligvis de fantastisk boka "Fatimas hånd" litt av en historie om Spanias. Den må du lese!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha. Det skal jeg lese litt senere. Gro Dahle er artig.
      Fatimas hånd skal jeg ta en titt på. Regner med at den er kortere enn Barfordronninga, da.:)

      Slett
    2. He, he! lydboka var på nesten 35timer, så tykk,ja.
      Her er link til den om du vil ta en kikk!
      https://kleppanrova.blogspot.com/2015/01/falcones-ildefonso-fatimas-hand.html

      Slett
    3. Jøjemæ, det var mye.. en hel arbeidsuke, det.
      Takk for link, har vært inne og lest.:)

      Slett
  5. Hmmm.
    Mamma ble så skuffet over begynnelsen på denne, at jeg, vel, i kombo med tv-serien, har bestemt meg for å stå over. Hadde store forventninger til serien, og synes den var god når de var små, men etterhvert som de ble voksne og PENE ble det bare mer og mer overdramatisk og, ehm,, latterlig. Til slutt satt vi (mannen og jeg) bare å lo... (vi er lett å glede), og så gadd vi ikke mer. Mangler fremdeles de siste episodene..

    (Skulle ikke skrive om serien, men så gikk fingrene bare av seg selv. Jaja..)

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff da..ja ja. Ikke lett å komme med en oppfølger.
      Jeg har ikke lest den første boka, men selv om jeg likte TV-serien, så kan jeg med litt godvilje skjønne hva dere lo av. Jeg også reagerte på det glatte/pene, det svart/hvite ond/god/pen/stygg- selv om det også var noen middels vanlige der også.
      Bortsett fra det så vet jeg ikke om det er så veldig overdrevet- det var brutalt og grotesk på den tiden.
      I Jordens arvinger svinger det voldsomt med hell/uhell i livet for hovedpersonene, og det reagerte jeg litt på, det ble slitsomt og vondt og jeg synes det var litt dårlig gjort av forfatteren å holde på sånn (med stakkars uskyldige folk- selv om de dog er oppdiktet)

      Slett
    2. Det var vel disse svingningene vi reagerte på i serien også. Alle var så pene. Og alt var så dramatisk. Ikke før var en situasjon klarert så bar det over i neste krise. Ønsket meg at hele greia handlet om steinbæring. Meeen boka var vel også sånn, så egentlig burde jeg bare være glad for underholdninga..

      Slett
    3. Ja, men Jordens arvinger va værre svingete, synes jeg.. (det svinger bra i Outlander sesong 4 også. Roger begynner å nærme seg parodien)

      Slett