Smakebit på søndag (118) : MaddAddam av Margaret Atwood

Forrige søndag hadde jeg ikke noe innlegg i denne spalten, siden jeg var i konfirmasjon i Bodø.  Straks er det 17. mai her, Norges nasjonaldag, men den har jeg tenkt å ta med ro på. Å dra til byen blir bare stress med masse folk og det koster masse penger bare for en liten kaffe på en slik dag. Heller da å tilbringe dagen hjemme, lese og lage noe god mat utpå ettermiddagen til min sønn og venninnen hans. Det er dessuten meldt regn og kaldt. Jeg har nettopp vært sørpå og hentet min sønn siden han var ferdig på folkhøgskolen i går. Jeg har kjørt ca 100 mil på et par dager. Gjennom vakker norsk mai-natur, med sauer og kyr langs veiene, moskus på Dovre og vakre fjell, elver, åkrer, daler, vann og skog. Jeg som har vært i en litterær dystopisk verden med Margaret Atwoods trilogi i det siste, ble så glad av å se at vi enda har en frisk vakker natur og naurlige dyr langs veiene. For slik er det ikke i crakernes verden, og nå er jeg i den tredje og siste boka, som dere skal få en liten smakebit av.

Fra forlaget om boka:
Med "MaddAddam" avslutter Margaret Atwood sin fremtidsvisjon som begynte med "Oryx og Crake" og fortsatte med "Flommens år". Det er uhyggelig, skremmende, gripende - og fullt av svart humor.

Handlingen foregår i en verden der de fleste menneskene er utryddet, der multinasjonale selskaper har tilrevet seg all makt, bioteknologiske nyvinninger har kommet ut av kontroll, og dyrearter har mutert og fått menneskelige egenskaper.
Det har gått flere måneder siden den store katastrofen herjet. Kvinnene Toby og Ren hjelper Amanda når hun blir angrepet av de onde og morderiske painballerne og vender deretter tilbake til leiren. Til deres forskrekkelse følger crakerne dem, disse fredelige, blåhudede vesenene som er skapt av den briljante, nå avdøde Crake. I leiren gjør de så godt de kan for å ivareta sine daglige sysler, skaffe mat og beskytte seg mot de genmanipulerte grisongene og painballerne. Og en dag må de dra ut for å ta den avgjørende kampen.
Atwoods dystopi gir ikke leseren en følelse av desperasjon over menneskehetens feilsteg, men heller ærefrykt over vissheten om menneskets store potensial til å utvikle seg.
Mer HER

En liten smakebit her:

Zeb i mørke
Det er kveld. Toby har lurt seg unna kveldens fortellerstund med crakerne. Det å fortelle for dem gjør henne helt utslitt. Ikka bare må hun ta på seg den idiotiske røde lua og gjennomgå fiskeritualet, men fisken hun må spise er ikke alltid akkurat det man kan kalle stekt, og så er det alt det hun må dikte opp. Hun liker ikke å lyve, ikke med overlegg, ikke direkte, men hun unngår de dystrere og mer innviklede sidene ved virkeligheten. Det er som å hindre brødskiven i å brennes samtidig som hun må få den til å bli toast. (s. 149)

Jeg har blogget litt om de to første bøkene, for den som  er interessert i å lese hva jeg syntes om dem: Oryx og Crake og Flommens år


Ha en riktig fin søndag, 17.mai hvordan du enn velger å feire den eller ikke!

Vil du leser flere smakebiter kan du ta en titt inn til Maris blogg Flukten fra virkeligheten!

Vakker natur, vakker ungdom, Rondane i går. (eget foto)