Dødsrytteren av Øystein Wiik - Spennende og skremmende om Nord-Koreansk okkupasjon av Svalbard

Øystein Wiiks nye krim var med i feriekofferten til Hellas. Det var en fornøyelse å lese Dødsrytteren. Selv om dette er den type krim som kan gå over alle støvleskaft og er ganske så eventyrlig og actionfyllt, så er Wiiks siste bok også tuftet på skremmende aktualitet som har ført til at det en en av de bøkene jeg har lest i det siste som jeg har tenkt mest på  og snakket mest om til andre.

Forlaget om boka:
Det er oktober 2016. Tom Hartmann er på sitt avgjort siste oppdrag for etterretningstjenesten. Nå sitter han utålmodig i operaen i Linz i Østerrike. På scenen spilles «Blodsjøen», et gjestespill fra Nord-Korea, ment for å myke opp Vestens inntrykk av det koreanske diktaturet. På samme rad sitter en representant for den nord-koreanske regjeringen, samt han de kaller «Generalen». Tom venter på signalet. Nå er det like før han og hans kolleger går til aksjon. 

Samtidig svever den store, nakne kroppen til forretningsmannen Wilfred Standlie ned fra en av de øverste balkongene på Grand Hotell i Oslo, treffer kanten på en baldakin før den deiser i Karl Johan-asfalten med et guffent klask. Selvmord, konkluderer politiet. Men Cathrine Price får mistanke om at Strandlie fikk litt hjelp til svevet.

På samme tid står nord-koreaneren Kang i Longyearbyen på Svalbard og venter på containerskipet med utstyr til Nord-Koreas første fiskemottak på Svalbard. Kang er nervøs og klam i hendene. Han vet at sjefene hans har større planer for Svalbard enn et skarve fiskemottak. Mye større planer.

Siden jeg leste ut boka for over en uke siden, og ikke skrevet om den før nå, kopierer jeg forlagsomtalen over her.
Det er også en del andre sentrale karakterer med i boka enn de som nevnes der, og jeg har tidligere notert noen stikkord  til hjelp.

Blant annet introduseres vi for IT-arbeideren Kai Goli (jeg får assosiasjoner til Jarl Goli, Portveien 2, noe du kanskje skjønner når du leser boka) , som jobber på Grand Hotell i Oslo der Strandlies endelikt skjer. Kai Goli kjeder seg som regel litt i jobben. Han er eslet til helt andre oppgaver med sin kompetanse, enn å passe på IT-systemet på hotellet. Noen ganger morer han seg med å hakke seg inn på rommene til gjestene og ser hva de holder på med. Denne gangen ser han litt for mye, da han blir vitne til Strandlie i aksjon med en yngre kvinne, samt leiemorder Sol Alsaker på hans rom.
Etter en tid aner han store muligheter til å presse leiemorderen for penger. Han kan jo ikke gå til politiet med det han har sett for da setter han seg selv i saksa.

For å komme nærmere Sol Alsaker søker han på jobb som barnevakt for sønnen hennes, siden hun mister barnehageplassen for lille Konrad.  Hans entre som jobbsøker fra bygda med dialekt er så fornøyelig at jeg lo flere ganger i ettertid bare ved å tenke på disse scenene. Det gjorde jeg også da jeg så for meg den iskalde leiemordersken Sol på tokt med et offer hun skulle kvitte seg med etter at hun drepte det, og da det fører til uventete utfordringer, mister hun en av hælene på skoene sine som forsvinner i møkka på en gård. Og tenk det bildet; leiemorder med et lik på slep med høyhælte sko og parykk. Sol Alsaker er en spennende karakter med fortid som leiesoldat i Afghanistan og nå enslig mor og leiemorder som får oppdrag via det Mørke nettet, Tor, og betalt i bitcoin. Tor var også sentral i Wiiks forrige bok, Skorpionen, så jeg antar ar her har forfatter gjort en del research som kan gjenbrukes.

(hvordan omsetter de bitcoin til hard valuta forresten? )

Ellers så møter vi Cathrine Price, Toms eks, som er i sitt livs krise. Hun har antagelig ALS og sliter med symptomer, men nekter å la det gå utover jobben. Imidlertid skjønner kollega Falch at det er noe galt og spør henne rett ut. Her kommer det noen rørende scener.

Ellers er det store dramaet Nord-Koreas invasjon på Svalbard, og her snakker vi storpolitikk som truer verdensfreden. Dette er skikkelig spennende, og tenk om, tenk om ...dette kan jo faktisk skje?
Ja, det blir virkelig skummelt, med tanke på Nord-Koreas plass i mediebildet for tiden, forholdet til USA med Trump som president, Japan og Russland, missiler som skytes over Japan, mens Kim Jong Un og kompani sitter og ler. Senest i dag sto det en lang artikkel i VG om en Nord-Koreas atomvåpen, prøvesprengninger og nå det nye fra deres side; Hydrogenbombesprengning. Og denne kan sendes ut med missil. Ekkelt så det holder.. Og her en også fersk artikkel hvor de bekrefter atombombeprøvesprengninger

Nord-Korea Generalen, Den store lederen, Min-Ki (to sønner Anson og Kang- erkefiender)- her er det duket for mange intriger og konflikter og overraskende vendinger. Kang er den viktige personen  i dramaet som okkupasjon av Svalbard er, siden han er den som besitter den overlegne teknologiske kompetansen til å skyte ut raketter og hakke seg inn på datasystemer som kan true det ene og det andre. La oss si det sånn at da jeg nylig satt i et fly og kapteinen presenterte seg og annenpiloten som hadde et asiatisk navn, så ble jeg en smule nervøs.
Kangs sårbarhet er at regimet holder hans kjæreste og barn "fanget" og deres ve og vel avhenger av hva Kang gjør for dem.

Det er så mye man kunne ha referert fra boka, men jeg sier heller; les  den selv.
Den er fantastisk spennende, særdeles levende formidlet, med masse humor og fart.
Som nevnt var det mange rare bilder her, som jeg lo og humret godt av, på stranda, på kafeer, når jeg gikk for meg selv, faktisk lenge etterpå også.

Leiemorder Sol på tokt i høye hæler, hvor hun mister den ene i møkkabingen der hun lempet liket.

Kai Goli, Barnevakta, liksom, som trives i promperommet sitt, språket hans,  for en type..

Kai som leker spill med Konrad da de er i livsfare på Svalbard, på samme måte som faren i den italienske filmen La vita e bella. (far og sønn havner i Auswitch)

Og så de herlige Isbjørnene da. Isbjørnene invaderer Longyearbyen, de er så utsulta og lukter menneskekjøtt da koreanerne griller kjøtt. Say no more.

Er dette den beste Tom Hartmann-boka? Jeg har ikke lest de første bøkene hans, men av de jeg har lest, så tenker jeg nok at den er det.
Nå må nordmenn virkelig få øynene opp for Øystein Wiik.

Bøkene hans kan ligne de av: Lars Lenth, galgenhumor og satire, Gert Nygårdhaug (Fredrik Drum)- i forhold til sanselighet, galskap, humor.
Drum har maten, osten, vinen- Hartmann musikken/operaen.
Internasjonalt så kan man sammenligne med Indiana Jones, James Bond og heltene til Dan Brown.

Dødsrytteren er syvende bok om Tom Hartmann. Jeg har blogget om disse fra før:
Casanovasyndromet, Rekviem, Skorpionen


(Men en ting må jeg få si fy! til. Det heter ikke barnehagetanter og skammekrok i barnehagen i 2016, Øystein Wiik)

Andre bloggere:
Mariann Lillasjel blogg

Ingvar Ambjørnsen ga Dødsrytteren terningkast 3 i Dagbladet i går. Jeg er ikke helt enig med ham. Dessuten tror jeg ikke han var i rett lesemodus. Han lo på feil steder, skriver han.

Foto: Aschehoug

Øystein Wiik: Dødsrytteren, 569 s
Aschehoug 2017
Kilde: Forhåndseksemplar