Likblomsten av Anne Mette Hancock - god debutantkrim

Jeg har lest danske Anne Mette Hancocks debutantkrim. Den er velskrevet, ganske god og ganske spennende, men forsåvidt en ganske tradisjonell journalistkrim. Vi befinner oss i København og delvis  i Frankrike, men kunne ha vært hvor som helst. Med det mener jeg at jeg ikke får noen spesiell følelse av å være verken i København eller i Paris, i Danmark eller Frankrike, ikke annet enn lystbåtene som ligger ved den franske riviera et godt stykke ute i boka.

(Jeg liker å reise i bøkene jeg leser, så derfor kommenterer jeg slik jeg gjør over her.)

Over til handlingen:
Heloise Kaldan er en ambisiøs og dyktig journalist som har fått seg en skape etter en avisblødme med en upålitelig kilde. Hun berger- så vidt- og kaster seg ut i et nytt omfattende og farlig prosjekt knyttet til en kvinne som er etterlyst for drap av rikmannssønnen og advokaten Christian Mossing. Kvinnen heter Anna Kiel og gikk under jorden for tre år siden.
Heloise får noen mystiske brev fra denne kvinnen, og begynner å grave i denne saken sammen med politietterforsker Erik Schafer. Og det skjer selvsagt et nytt mord. Hvem står bak? Heloise blir involvert på flere plan. Det er tydelig at Anna Kiel ønsker å få kontakt med Heloise, men hvordan skal man tolke disse brevene- og hvor holder hun til?
Jakten fører oss til blant annet til Frankrike. Hva er det Anna Kiel ønsker av Heloise Kaldan? Og hva er denne forbindelsen kvinnen skriver om?

Romanen er den første i en serie om journalisten Heloise Kaldan. Hun er uten tvil en tøff dame, og det skjer mye i denne boka som seg hør og bør i en krim. Det handler om hevn, rettferdighet og tilgivelse ifølge bakteksten, og det kan jeg skrive under på. Når ting begynner å avdekkes dukker det opp noen såre partier. Fortidens synder skal hevnes. Men det er  et farlig spill Heloise drives inn i. Siden serien er ment å fortsette røper jeg ikke for mye om jeg sier at Heloise kommer seg gjennom dette- så vidt.

Jovisst er dette godt skrevet. Det er enkelt og rett frem skrevet i et ganske tøft språk uten dikkedarier.  Det er kjønnsnøytralt skrevet, som heller mot det maskuline- og det synes jeg er befriende. For dillete krim med mye utenomsnakk som hører hjemmesfæren til, liker jeg ikke så godt. Her konsentreres historien om saken, samt karakterenes historie som er nødvendig for å få dybde til dem. Det er ikke utbrodert i særlig grad. Det jeg kan savne er noe mer på miljøskildringer, men det er strengt tatt ikke nødvendig for historien sin del, men at det mangler litt her gjør boka litt tammere (blekere) enn den ellers kunne ha vært. (Dette er nok smak og behag.) Bortsett fra skildringer av Likblomsten, som er en enorm plante som lukter død og fordervelse og ser ut som en fallos. Jeg måtte google blomsten med bilder.  Jeg liker også krydder som en gammel myte/romantisk historie fra 1100-tallet som er sentral for å løse gåten med brevene.

Slutten er snedig, finurlig, herlig,- og minner meg om noe annet jeg har lest. Var det Den talentfulle Mr.Ripley? Muligens..
Det er nok noen her vi kan regne med å treffe igjen ved en senere anledning, og det er antagelig det som gjør at jeg vil lese neste bok også.

Andre (begeistrede) bloggere (alle gir boka femmere) :
Bjørnebok, Åslaug-medbokogpalett, Ann Christin-Mycriminalmind

Mer om boka med snutter fra anmeldelser her


Anne Mette Hancock: Likblomsten, 376 s
Vigmostad og Bjørke 2018
Leseeksemplar