Jeg har nettopp lest en diktsamling av Alexander Fallo, som jeg ønsker å tipse om, samt dele noen smakebiter fra. Fallo er kjent fra sin instagramkonto og med to diktsamlinger før denne. I Dopamin skriver han om sitt liv med ADHD, før og etter diagnosen. Jeg har også hørt Fallo deklamere egne dikt på en lansering av en Didrik Hallstrøms nye roman før jul.
Det jeg får ut av samlingen er at det kan være både frustrerende, slitsomt, vanskelig, og sårt å være et barn. men også voksen , med ADHD. Diktene viser hvordan har fungerte på skolen, forsøket hans på å få jobber da han var tenåring, sinneutbrudd, forskjellen da han fikk diagnose og Ritalin- i hvor stor gard hjalp det han eller ikke. Om selvmedisinering, om å ikke lykkes i skole og jobb, men ha en drøm å kunne å skrive selv om konsentrasjonen holdt maks et kvarter av gangen. Om å gå til lege og kun få en diagnose og en resept uten å få annen hjelp.
Norge er et land med høy diagnoseringsfrekvens av ADHD og et høyt totalt medisinforbruk. Vi har etterhvert får mange historier om å leve med ADHD, også fra kjente personligheter som har greid å ta frem ressursene sine og bruke kreativiteten sin i kunst, kultur, media etc. Eksempler er Herman Flesvig, Storm i Hotel Cæsar, og nå Alexander Fallo. Selv skisserer han opp mange av dem, i et av sine dikt. Selv om noen lykkes på sitt område, er det ingen tvil om at det er kjempeutfordrende å leve med ADHD, og at det er svært mange som ikke lever godt med det. Rus- og dropout-nivået er høyt. Jeg har sett det fra den siden gjennom min jobb med barn og unge. Det er vel også en av grunnene til at jeg ble nysgjerrig på denne boka, hva vil Fallo fortelle om sin situasjon. Enhvers historie er forskjellig, selv om noe er felles med andre som har ADHD.
Jeg deler her noen få smakebiter fra boka, og håper det ikke er i strid med Åndsverkloven at jeg har tatt skjermdump istedet for å skrive av utdrag som man vanligvis gjør i en anmeldelse. Jeg prøver å spare min vonde skrivearm. Flere av diktene har selv også delt på sin instagramkonto.
Her er noen typiske situasjoner for forfatterens liv med ADHD: (trykk på bildene for å få mer tydelig skrift)
Fra e-bok lånt på Bookbites. Dopamin av Alexander Fallo.
Som lyrikk bedømt er jeg litt usikker på kvaliteten. Jeg synes det er noe ujevnt. Rytmen er ujevn. Noen steder virker ordene oppramsende, kjapt skriblet ned, men samtidig kan det være et bilde på tankekjøret han har mye av. Som historie fortalt er den illustrerende, det vonde, triste, sårbare skinner godt gjennom. Det er en ærlig fortelling, og vi trenger slike historier, for å kunne å forstå hvordan det er å leve med en slik diagnose. Selv om ingen er sin diagnose, hvem er jeg da, som Fallo skriver i en av sine dikt. Det er en del enkeltstående strofer og deler av dikt som er veldig gode. Jeg husker det gjorde inntrykk da han leste på lanseringen, diktene egnet seg veldig godt for høytlesing.
Anbefales hvis man ønsker å få mer innsikt i hvordan det er å leve med ADHD.
Flere smakebiter i søndagsspalten til Astrid Terese her
Vad intressant att skriva dikter som relaterar till ADHD. Tror inte jag sett det tidigare. Några av dem ger verkligen en känsla för hur det kan vara.
SvarSlettJa, ikke sant... Så bra at du fikk noe ut av smakebitene:)
Slettnyttig information till alla som inte vet hur det är att ha ADHD
SvarSlettHelt enig:)
SlettSå fint, sterkt og litt vemodig. Hadde ikke tenkt noe over mangel på flyt hvis ikke jeg hadde leitet etter det. En ting er sikkert, vi trenger mer forståelse for ADHD :)
SvarSlettJa, ikke sant.. Disse utdragene viser ikke mangel på flyt/rytme. Inntrykket mitt gjelder helheten av boka som sådan.
SlettHelt enig med deg, vi som samfunn og folk flest trenger mer forståelse for ADHD og andre typer lidelser for den sags skyld.