Nattseileren av Heine Bakkeid. Forrykende og stormfull god thriller som var vanskelig å legge fra seg.

 Heine Bakkeid er en av mine favorittkrimforfattere. Jeg digget serien om Torkild Aske (på Aschehoug) , som nå er avsluttet. Siden sist har Bakkeid gitt ut en ny thriller på Kagge, med handling fra Nord-Norge, som er helt annerledes enn det vi har lest fra før. Eller ikke helt, noen elementer er gjenkjennbare, men mye er annerledes. Mer realistisk kanskje, litt roligere, selv om det er høyt driv og tempo med mange korte kapitler og cliffhangere. Les mer om hva jeg mener under her. 

Forlaget om boka:

En besettende thriller om menneskets mørke og sårbarhet fra Riverton-vinner Heine Bakkeid.

Jenny forsvinner sporløst fra Harstad sentrum etter en kveld på byen. Lillebroren hennes Jakk blir raskt anholdt og mistenkt for drap. Gutten er ute av stand til å gjøre rede for seg, og blir sendt til Åsgård psykiatriske sykehus. Jennys forsvinning forblir et mysterium.

19 måneder senere mottar lensmann Anne-May Anger melding om at Jakk har rømt etter å ha startet flere branner på institusjonen. Han er diagnostisert schizofren og anses som farlig.

Tråleren M/S Kobbetjønna klargjøres for årets siste vinterfiske og har fått en ny mann i besetningen. Underlige ulykker begynner snart å skje om bord, og når de endelig har lagt fjordene bak seg brygger det opp til en voldsom storm både på havet og i Jakks hode.

Nattseileren er en uhyggelig og kompleks kriminalroman med dramatisk nord-norsk natur som bakteppe.

Jeg har spart en stund til å lese Nattseileren.  Blant annet for å vente til rett lesemodus. Jeg forventet at den skulle være veldig rå og komplisert, etter en anmeldelse jeg hadde lest. (Note to self: Ikke bli frista av å lese anmeldelser før jeg har lest boka selv. ) Jeg leser vanligvis ikke anmeldelser før jeg leser boka selv, men noen lesermeninger og blogger hender det jeg får med meg for å sondere terrenget. Og hva har jeg fått med meg om Nattseileren mer enn det som er nevnt over her? At den ikke er for sarte sjeler, at den er tøff, rå, fæl.. 

Vel, da er jeg en mer garva krim- og thrillerleser enn noen tror, meg selv inkludert. For Nattseileren  er verken spesielt komplisert eller tøff, rå, voldelig. Ikke sammenlignet med veldig mange andre krimbøker.

Men tematikken er rå, fæl, grusom. Og er det ikke vanligvis det i en krimbok? Noen ting er verre å lese om, som overgrep mot barn. Men det er det ikke er her, men overgrep mot unge jenter. Det utbroderes ikke så veldig, og det er jeg glad for, for vi får vite mer enn nok.

Lesing på vei til Lofoten, her på toget til Bodø.

En ung jente Jenny, forsvinner sporløst. Hennes bror Jakk, blir funnet blodig surrende rundt, i en trist tilstand. Han har en alvorlig psykisk lidelse, diagnose schizofreni. Diagnosen blir ikke så ofte nevnt, og det er heller ikke nødvendig. At han har en psykoselidelse med psykotiske og etterhvert psykedeliske opplevelser (på grunn av rus) er det ingen tvil om. Han blir anholdt, og mistenkt for drap på sin søster, og innlagt på Åsgård psykiatriske sykehus i Tromsø.  Jakk er ikke så borte vekk, at han ikke skjønner at det ikke er han som har gjort det, han mener i alle fall ikke det. Men  helt sikker er han ikke, minnene er ulne, og han husker ikke helt, hva skjedde egentlig og hvor er Jenny? For politiet og ansatte på psykiatrisk blir han behandlet som farlig og utilregnelig. 19 måneder etter innleggelse rømmer Jakk, og meldingen går til lensmann Anne- May Anger (kalt Annemor) i Kvæfjord kommune, Jakk og Jennys hjemkommune. 

Jakk tar hyre på tråleren M/S Kobbetjønna. Han var mye ute med sin far i oppveksten og fisket, så han er sjøvant. Det brygger etterhvert opp til uvær når de skal i Barentshavet og videre til Bjørnøya. Det etter å ha vært innom noen havner og hendelser, som jeg ikke skal røpe.

Ombord på M/S Kobbetjønna er det litt av et mannskap (og en kvinne) og flere er ganske skrudd i skolten for å si det slik, mye "sykere" enn Jakk, etter mitt skjønn. Men nok om det, her blir det mye action, og det mest grusomme åpenbarer seg i Jakks søken etter hva som skjedde med søsteren Jenny. 

At sjøfolk kan være tøffe i språk og handling mot skårunger, er nå så, men dette handler om så mye mer. 

Vestfjorden utenfor Kabelvåg. 

Det er forrykende spennende hele veien. Korte kapitler som veksler mellom Tromsø, Harstad, Kvæfjord, Svolvær, Kabelvåg, Honningsvåg, Vestfjorden, ute i havet. Jakks minner som hopper fram og tilbake i tid, veves sammen med nåtiden. Psykotiske opplevelser, hallusinasjoner, hva er virkelig, hva ikke, han får forvarsler. I tillegg er det mye dop ombord, og Stian som han blir god venn med, overtaler han til å ta det ene og det andre av benzo for å roe ned, hypnotika for å sove, og amfetamin for å holde det gående, pluss LSD og mye mer. 

Imens jakter politiet på den farlige gjerningsmannen i alle havner.

Det ble fort mørkt, dess lengre nord jeg kom.

Det er ekstra morsomt å lese fra steder i Nord-Norge som jeg har et nært forhold til. Min far vokste opp på Gapøya i Kvæfjord, som også blir nevnt som idyllisk sted der Jakk og Jenny ble med faren sin som barn. Jeg hadde selv sommerjobb på Trastad gård på Borkenes den gang det var sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Og nå er jeg hos familie i Kabelvåg utenfor Svolvær i årets julestorm. Jeg begynte å lese Nattseileren på toget (og buss for tog)  til Bodø fra Trondheim, og hadde store problemer med å legge boka fra meg. Det tok meg maks et par dager å lese ferdig boka. 

Jeg synes som sagt dette er er mer realistisk roman enn bøkene om Aske. Plottet, det kunne ha skjedd. Det skjer grusomme gruppevoldtektekter. Og å la mye av handlingen skje ombord i en tråler i et stormfullt hva, hva er vel mer klaustrofobisk. Det er en sidehandling her også, om en politikvinne i Tromsø som skal føde på innspurten av jakten. Om dette er nødvendig, er jeg usikker på. Det mer avleder fra hva som skjer på sjøen, enn å tilføre noe. Kanskje det mest spennende her, er at det går utover sårt tiltrengte ressurser på tampen.

Noe jeg også reagerte på før jeg begynte på boka, var baksideteksten, om at det er en schizofren ung mann som er anholdt og mistenkt. Ikke enda en.. tenkte jeg. Et velbrukt grep innen krimlitteraturen, som jeg synes bidrar til å opprettholde stigmatisering av denne pasientgruppen. Det er jeg ganske lei av. Fakta er at de aller fleste som har diagnose schizofreni ikke gjør en flue fortred. Og mange kan i dag også få god behandling og bli friske, eller fungere bra i hverdagen. 

Derfor ble jeg veldig fornøyd over beskrivelsen av utviklingen til Jakk utover i boka. Ting er ikke alltid som man tror. Veldig bra jobbet av forfatteren. Og takk for slutten;)

Jeg overnatta i Bodø, fordi kveldsflyene over fjorden var utsolgt tidlig . Her en tur ut for å få litt varm mat. Boka er med og leses i hver ledige stund.

Bakkeids skrivestil og språk er i en egen divisjon, det er litterært, stemningsfullt ved bruk av nordnorsk natur og miljø, levende karakterskildringer, og det er tydelig at han har satt seg grundig inn i det han skriver om. Noen utgreininger via karakter Stian kunne nok vært minimert.  Komplekst, men ikke komplisert. Mørkt, ja.. som f*. Det er grunnen til at jeg tok med med hit i mørketiden, og ikke til Spania tidligere i desember. At omgivelser jeg leser boka i, også har  mye å si. Periodevis er også boka uhyggelig, nifst og mystisk, og går litt over i grenselandet grøsser. 

Det lukter ny Riverton-nominasjon av dette, synes jeg. 

En av årets beste krimbøker for min del. Anbefales for alle som liker en skikkelig god krim/thriller.

Terningkast 6. 

 Den kriminelle bokverden har også anmeldt og likt boka. Her er vi helt på linje:)

Det er jeg også med Bokbloggberit her.

På flyplassen i Bodø, venter på et tidlig fly til Svolvær. En flyplass med arktisk preg, reinsdyrskinn, og bjørner blant juledekorasjonene. 

Heine Bakkeid: Nattseileren, 441 s

Kagge forlag 2025

Leseeksemplar fra forlaget