Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 av Haruki Murakami. Kort om to kortromaner

Haruki Murakamis debutromaner (hans "kjøkkenbordromaner") kom ut på norsk i fjor, med et nyskrevet forord av forfatteren. Forordet var nesten det mest interessante med hele boka, synes jeg. Der skriver han om hvorfor han startet å skrive og hvordan han skrev for å få det til, noe som ble starten på den Murakamske stilen vi kjenner så godt. Hør vinden synge ble antatt og prisbelønnet, og hadde det ikke gått så bra hadde vi ikke fått så mange fantastiske romaner fra den japanske forfatteren, for da han han antagelig gitt seg etter dette forsøket.

Dette skriver forlaget om boka:

Over 35 år etter utgivelsen er Haruki Murakamis to første romaner nå tilgjengelig på norsk for første gang, samlet i ett bind og med et nyskrevet forord av forfatteren.

I tiden rundt og etter studiene tilbringer den navnløse fortelleren og vennen hans Rotta tiden på Jay’s Bar i hjembyen. De drikker øl, hører låter på jukeboksen og snakker om litteraturen, livet og om jenter. Noen år senere jobber fortelleren som oversetter og bor sammen med to identiske tvillinger som brått har flyttet inn. Han hjemsøkes av minnet om et tidligere forhold og om et helt spesielt flipperspill som ikke vil slippe taket.

Allerede i disse fascinerende debutbøkene møter vi mange av de temaene Murakami er blitt så kjent for, som ensomhet, oppvekst og studentliv, men også jazz, amerikansk litteratur, matlaging og ung kjærlighet. Bøkene kombinerer det velkjente nære og underfundig murakamiske med en frisk og fri og ungdommelig holdning til livet og skrivingen.

Hør vinden synge og Flipperspill, 1973 utgjør første og andre del av den såkalte «Serien om Rotta», som ble avsluttet med Sauejakten og Dans dans dans. Dette er obligatorisk lesning for alle Murakami-lesere og tilhengere av nyskapende, moderne litteratur.

Mer HER

Jeg likte Hør vinden synge best. Den er ganske enkel i stilen, men innehar de sprelske påfunnene Murakami er så kjent for, innslag av drømmer, lett surrealistisk ( dog ikke så surrealistisk som Kafka på stranden og 1Q84) og mye tørrvittig humor, men ikke for mye.  Men det er av en slik art at jeg småler og humrer rett som det er er. Kjappe replikker og absurde bilder. 

Begge bøkene bærer preg av at det er en forholdsvis ung mann og fersk forfatter som skriver. De handler begge om unge mennesker, som studerer, jobber, drikker, røyker, møtes på Jay`s bar, høre på musikk, diskuterer og filosoferer, og jenter er et tema. Samt noen andre ting, sære ting. Som feks dragningen til Flipperspill i Flipperspill, 1973.

I Flipperspill, 1973 bor hovedpersonen sammen med to tvillinger sånn plutselig. De er prikk like, og steller for ham, men de har ikke noe erotisk fysisk forhold. I begge bøkene møter vi Rotta, kameraten til Jeg-personen, og det er Rotta jeg blir berørt av et stykke ut i Flipperspill. Hva skjer med ham? (grunn nok til å lese Sauejakten og Dans, dans, dans, for å finne ut det)

Det er også noe merkelig med de Flipperspillene, det virker litt drømmeaktig og kanskje er det det det er. I den første boka får jeg også følelsen av litt skolestilpreg, men det er nok den enkle måten det er skrevet på som gjør det, eller kanskje det er humoren, forsøket på å skrive morsomt, finne på noe som ikke andre har gjort før. Kanskje.. Eller oversettelsen av oversettelsen av oversettelsen..

Uansett; - en morsom kuriositet er dette, og vel verdt å få med seg hvis man er glad i Murakami. Her er også noen meget gode passasjer, som vitner om hvilket skrivetalent som bor i ham, og som vi har sett videreutviklet i hans senere forfatterskap.

Andre som har blogget om disse bøkene:

Tine sin blogg

Kleppanrova    flere?

Aviser:

Dagsavisen + noen til under betalingsmur, just google it.

Andre bøker av Murakami jeg har blogget om:

Fargerike Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår

1Q84 og Kafka på stranden
Menn uten kvinner

---

Haruki Murakami: Hør vinden synge og Flipperspill, 1973, 277 s

Pax forlag 2015

Kilde: Anmeldereksemplar