torsdag 22. februar 2018

Unike kunstnerportrett: Charlotte av David Foenkinos og Jeg, Unica av Kirstine Reffstrup. Og litt om Berlin og om Gunnar Berg.

For en stund siden var jeg i Svolvær og ble nysgjerrig på en billedkunstner derfra som døde alt for ung. Han het Gunnar Berg og er kjent som en av Lofotkunstnerne. Han levde fra 1863 til 1893. I forbindelse med at jeg begynte å finne ut mer om ham, ble jeg også nysgjerrig på noen andre bøker om billedkunstnere som var skrevet i romans form. Jeg er også intunet på billedkunstnere for tiden siden jeg har valgt dem som kategori i Moshonistas biografilesesirkel i april. I en artikkel
i Klassekampen 13.januar i år skrev Karin Haugen om trenden med at stadig flere biografiske romaner ser dagens lys, at det har gått fra det selvbiografiske til det biografiske- fra autofiksjon til exofiksjon. Der dukket de to kunstneromanene jeg nå har lest, opp. Jeg la dem på minnet, og summen av alt dette er grunnen til at jeg skaffet meg dem og fikk et driv til å lese dem.



Noe som er snedig er at begge romanene har handling fra Berlin. Det var jeg faktisk ikke bevisst på, selv om jeg sikkert hadde lest det, men uten at jeg hadde vært oppmerksom nok på det. Gunnar Berg var mye i Berlin i slutten av livet sitt. Han gikk kunstakademiet i Dusseldorf, etter det vekslet han mellom å bo i Svolvær og i Berlin. Han var også en del i Paris. Berg døde i Berlin. Jeg har lenge hatt lyst til å reise til Berlin, og sist helg ble det lagt ut billigbilletter til Berlin med SAS og jeg slo til. Så kan jeg også gå litt i Gunnar Bergs fotspor, andre kunstnere og forfattere, samt David Bowies, tenkte jeg.

Jeg lånte en del bøker om Berlin på biblioteket og har endt opp med å bestille tre Berlin-bøker på en nettbokhandel også. Jeg ble kjempefascinert av å lese spesielt Knut Hoems bok Berlin- en veiviser., som skriver mye om litteratur, forfattere og kunstnere som har bodd i Berling og/eller skrevet om byen. Og når jeg starter å lese Charlotte, starter den også i Berlin. Så også Jeg, Unica. Her er det sammentreff som jeg liker og tar som tegn på at jeg absolutt skal til Berlin, at det er på tide. Jeg navigerer som Foenkinos, etter min vage intusjon. Nok om det, det kommer nok mer om Berlin senere. Turen går i juni.
Nå litt om bøkene:

Charlotte av David Foenkinos,  229 s
Solum/Bokvennen 2017
Kjøpt selv

Om Charlotte Salomon, født 16.april 1917 i Berlin - død 10.oktober 1943 i Auswitch

Charlotte er en særdeles sterk bok.
Forfatteren ble fascinert av henne etter å ha fått nyss om henne ved en tilfeldighet. Han var svært opptatt av en kunsthistoriker ved navn Aby Warburg. Det var Charlotte også, og der var linken som førte Foenkinos videre i sin søken om den unge jødiske billedkunstneren. Han skulle egentlig studere Warburg og fikk et stipend for å skrive en bok om henne, men han ble stadig mer opptatt av Charlotte.  Det ble så besettende, gripende, han gikk i hennes fotspor og fikk stadig en følelse av å ha gått her før, vært her før.  Det ble en intuitiv reise for han, han elsket Tyskland, språket, Berlin og det var det han navigerte etter og så "møtte" han Charlotte. Han syntes det var vanskelig å skrive, og det tok ham flere år før han fant formen han greide å skrive i. Han måtte puste etter hver setning, og da fant han ut at det var slik han måtte skrive boka.

Boka er spesielt skrevet. Enkel i formen på en måte, minner meg om langdikt, men det er en roman, og den er ikke spesielt lyrisk, men prosaisk.
Det er kun en setning på en linje. Og det funker, man trenger å puste når man leser denne boka. Den er vond, sterk.

Charlottes tante tok livet av seg da hun var 18 år. Familien led lenge under dette og Charlottes mor ble også så deprimert at hun endte sitt liv. Besteforeldrene holdt det skjult, de ville ikke snakke om det. Charlotte visste ikke dette før hun fikk vite det av sin bestefar mange år etter, under krigen, da det holdt på å rable for ham. I morslinjen bakover var det flere om tok livet av seg. Dette tunge bar Charlotte på uten å vite det. Faren var kirurg. Etter morens død ble han gift med Paula, en kjent sangerinne. Charlotte ble forelsket i Alfred, Paulas sangpedagog. De hadde et slags forhold, men han skuffet henne, han var alt for flyktig og greide ikke å binde seg. Dette gikk hardt innpå henne.
Charlotte viste tidlig talent for tegning og maling og hun var en av få som fikk komme inn på Kunstakademiet i Berlin. De ville helst ikke ha jøder der. Da Charlotte fikk en pris for beste arbeid, måtte en annen ta imot prisen for henne. Charlotte nektet å gå på skolen etter dette.

Charlotte beskrives som en stillferdig og introvert jente. Etter at hun ble sendt til Frankrike til besteforeldrene, fordi det var for utrygt å være i Tyskland, gikk hun mer og mer inn i seg selv. Hun boddeh os en dame som hjalp og huset tyske flyktninger og hun skaffet papir, maling, farger og lerret så Charlotte kunne male og tegne. Det var ingen tvil om hennes talent.
Bestemoren ble etterhvert psykisk syk og Charlotte fikk ansvar for å passe på henne, men en natt lurte bestemoren seg til å hoppe ut av vinduet, akkurat som den ene datteren. Etter dette ble bestefaren vanskelig å ha med å gjøre.

Charlotte ble venn med vertinnens elsker, Alexander og da vertinnen dro til USA, inngikk de to et forhold. Inntil et visst punkt var de beskyttet her i Frankrike, men krigen og Hitlers soldater kom stadig nærmere og en dag måtte jødene melde seg. Det betyr slutten for Charlotte og Alexander.

Det er rystende sterkt. Selv om vi har hørt, lest, sett historier om jødeutryddelsene mange ganger, gjør det alltid sterkt inntrykk.  Forfatteren fletter også seg selv inn i romanen, blant annet der han beskriver hvordan han bestemte seg for å skrive boka, og motivene hans for det. Jeg tenkte, at det skal en sikker forfatter til for å gjøre dette på en så selvsagt og naturlig måte, uten at vi faller ut av historien om Charlotte.
Foenkinos har skrevet en rekke bøker.

Dette er en roman jeg anbefaler på det sterkeste.

Om Berlin: Charlotte bodde i Charlottenburg (der jeg faktisk har booket hotell). Nevnes gjør også Wannsee- en idyll hvor berlinere ofte drar til på utflukt. Dessverre var det også her Hitler og co la planene for Jødeutryddelsene; den endelige løsning på Wannseekonferansen i Villa Marlien. Det skal visstnok være en slags minnemuseum der i dag.

Andre steder jeg skal være obs på: Savignyplatz

Mer Om Charlotte på wiki her her kan du også se noen av hennes bilder
Utstilling av hennes bilder på jødisk museum i Amsterdam frem til 25.mars i år 

Om forfatteren, født 28.oktober 1974 i Paris

Andre bloggere:
Tine, Beathe inkl. videosamtale med faren og Paula, Rose-Marie





Jeg, Unica av Kirstine Reffstrup, 201 s
Forlaget Oktober 2016
Lånt på biblioteket

Å hoppe etter Foenkinos` Charlotte til Reffstrups Jeg, Unica var ikke helt enkelt.
Det tok litt tid før jeg kom inn i boka.
Den starter ganske enkelt og trivielt. Forfatteren skriver enkle korte setninger. Det handler mye om å sy. Hun, Unica, som syr og syr, trer nålen og syr.
Unica og Hans har trukket seg tilbake fra livet i Paris og Berlin til et hus i den lille franske byen Ermenomville.
Hans er billedkunstner og har fått et oppdrag om å lage en dukke i menneskestørrelse. Unica syr dukkens frakk og mens hun syr trekkes tråder tilbake til Berlin, før krigen, under krigen, etter krigen, en by i ruiner. Hennes by, tristheten om å gå der når byen ligger i grus. Og mye mer.
Unica var ikke jøde, men derimot var hennes foreldre redskap for Hitler. Det var nok også noe å leve med.
Unica Zuhn var forfatter og tegner og levde mellom 6.07.1916-19.10.1970. Hun tok livet av seg da hun var 54 år.
Hans Bellmer var billedkunstner og levde fra 1902 - 1975.

Dette er etterhvert en ganske forvirrende bok. Jeg synes jeg fikk vite lite om Unicas egen kunstnerkarriere. Mest av alt er hun en skygge av Hans. Hun minnes tiden i Berlin, turer til Wannsee, SS, til slutt er det som om alt går i oppløsning. Jeg er usikker på om det er hun som går i oppløsning, om hun er død, gal, eller hva som skjer etter at Hans dro avgårde med paret som hadde bestilt dukken, til Paris. Han blir borte noen uker.
I mellomtiden:
Hvem er det som ser, hvem er det som snakker? Er det sjelen, dukken eller Unica som er deprimert og usynlig fordi han dro? Rotter gnager på hennes føtter. Husvertinnen kommer innom og ser henne ikke.
Romanen vekslet mye frem og tilbake i tid og ble også veldig surrealistisk på slutten.
En spesiell roman, men den gjorde ikke like sterkt inntrykk som Charlotte, men den er verdt å lese. Den er den mørkeste av dem. På tross av Charlottes tragedie, var det mer lys i det mørke i romanen om Charlotte.

Det ble litt tungt å lese tre bøker om død, selvmord og galskap etter hverandre, så nå må jeg ha noe annet, noe lysere, lettere.

Jeg har ikke funnet noen bloggomtaler av Jeg, Unica, men et par anmeldelser i blant annet Morgenbladet og Aftenposten.
Littkritikk s anmelder har en lengre analyse om boka.
Utdrag fra anmeldelser på forlagets side er mange og gode, og de fleste trekker frem forfatterens evne til å skape stemninger, at hun maler med ord, gir oss innblikk i et sinn på vei inn i en sinnslidelse.
Natt og dag mener den er årets beste bok (2016)

Romanen beskrives som en litterær fantasi.
Jeg forstår mer av romanen etter å ha googlet litt om Unica og Hans på wiki.

Om Unica Zuhn, wiki her, født i Grunwald i Tyskland, død i Paris
Her står det blant annet at hun opplevde en psykose i 1960, og etter dette var hun innlagt på psyk flere ganger. Hun fikk diagnoser på schizofreni, etterhvert depresjon og bipolar lidelse.
Bilder på wiki her

Samlaget har oversatt en av bøkene til Unica Zurn; Mørk vår
Den ble jeg nysgjerrig på.

Om Hans Bellmer, wiki, født i Kattowitz, før Tyskland, nå Polen. Han døde av kreft. Paret er gravlagt sammen i Paris


Steder i Berlin nevnt er bl.a:
Ehrenfeldtsstrasse (Hans hadde studio og leilighet der)
Bahnhof Zoo
Wannsee
Potsdamer Platz
Tiergarten



Byste av Gunnar Berg på Svinøya i Svolvær, februar 2018 (foto: Anita Ness)





10 kommentarer:

  1. Oi- det var to heftige bøker! Jeg skjønner godt at du føler behov for noe lysere og lettere. Som deg synes jeg det er morsomt når man oppdager "tilfeldige fellesnevnere" i bøker man leser; steder, henvisninger, navn osv- det er som godeste Sigbjørn Johnsen sa i si tid: alt heng i hopes med alt!

    SvarSlett
  2. Nå fikk du meg til å føle meg privilegert, for jeg reiser til Berlin i morgen! Takk for linke, hadde nesten glemt at Charlotte startet i Berlin. Noterte meg Hoems bok, tenk at han har et kapittel fra Leipzig, dit skal jeg på søndag! Vel, det blir ikke tid til å lese den, men jeg tipper det ikke blir siste turen til Berlin. Lover deg et bildebrev etterhvert :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, og det er du.:)
      Heldige du!
      Håper å se masse bilder og reisebrev fra Berlin.
      Kos deg og god tur.:)

      Slett
  3. Boka Charlotte har jeg lenge hatt på blokken og vil lese. Berlin er herlig! Ja å dra ut til Potsdam er fantastisk: legger ved en link om stedet:
    https://kleppanrova.blogspot.no/2014/10/pa-sykkeltur-i-postdam-berlin-del-3.html

    SvarSlett
    Svar
    1. Det håper jeg du gjør. Den er råsterk!
      Takk for link.:) Skal se på den nå..

      Slett
    2. Wannsee ligger tett opp til Potsdam, tror det er stasjonen før man kommer til Potsdam. Neste gang jeg skal til Berlin skal jeg ta for meg Wannsse og ut på fugleøya.

      Slett
    3. Ja, det er vel nok å se i Berlin.:)

      Slett
  4. Jeg har lest Charlotte, og syns det var en svært god og gripende bok. Skulle gjerne lest de andre også, får se om det blir tid en dag. Vakker dag med sol og spirer i hagen. God helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant. Kan tenke meg at du likte den. Har du blogget om den?
      Takk og god helg.:)

      Slett