Sitt hos meg av Kristian Bergquist og Soloppgang i nord av Siri Amalie Oftestad (dikt)

Forlaget Oktober har flere diktsamlinger i vårkatalogen sin, og jeg har lest to av dem. Kristian Bergquist ble jeg oppmerksom på på Instagram der flere av diktene er lagt ut, noe som gjorde meg nysgjerrig på hele samlingen. Oftestad sin leste jeg om på nettsiden til forlaget og synes den virket interessant. Av disse to liker jeg nok Bergquist sin best, selv om jeg synes den kunne være i mørkeste laget akkurat da jeg leste den første gang.

Soloppgang i nord av Siri Amalie Oftestad, 76 s
Forlaget Oktober 2018

POESI-ØVELSER

Den Fantastiske blir sint fordi han
ikke klarte å få kakestykket
til å stå på tallerkenen
jeg står ved siden av
og Den Fantastiske svetter tårer
huden lyserosa som på en fantastisk gris
han roper: «ååå, han klarte ikke
å få kakestykket til å stå ha, ha, ha,
han klarte det ikke ha, ha!»
han peker på meg og alle ler
og jeg tenker døden: et kakestykke som ligger
liv: et kakestykke som står
man blir veldig flink med metaforer
sammen med Den Fantastiske

Oftestad skriver lett og lekent om Den store Leder og den Fantastiske, om folket, om underkastelse, om å leve i et diktatur. Det er litt morsomt og det er litt rart og man får assosiasjoner til Nord-Korea og gamle kommunist-Kina. At det blir litt absurd er nok fordi det er så fjernt fra oss i den vestlige individualistiske verden.

Fint å lese, men ikke noe som gjorde så veldig varig inntrykk.

Siri Amalie Oftestad, født 1976, bor i Oslo,  debuterte med diktsamlingen De andre sirkler og en strek i 2005. Soloppgang i nord er hennes fjerde diktsamling.

Sitt hos meg Kristian Bergquist, 93 s

Forlaget Oktober 2018

skogen har lært å snakke 

så
fint
du kom
her er noe
uforstyrra
og bare
til deg
har jeg
lagt ut et
tjern

Diktsamlingen er delt opp i flere sekvenser. Gjennom alle går en rød tråd. Jeg-personen har flyttet ut i skogen som en enstøing, bort fra folk, alt. Han skriver om naturen, dyrene, ensomhet og familien sin, særlig om faren som er alvorlig syk. Jeg blir bekymret for faren mens jeg leser; hvordan går det med ham? Bakerst i boka får vi svar i et lite etterord.

Kristian skriver mye om det å være deprimert, om å ønske å ta livet sitt, om å ikke ville leve. Det er disse diktene jeg synes er tunge, mørke, man suges inn i mørket sammen med dikteren. Alle vil nok ikke gjøre det, men jeg gjør det. 

Andre dikt er korte fine strofer som sier noe glupt om en situasjon eller det kan være et gullkorn av flere slag. Det er noen av disse gullkornene som er vist på instagram, som dette:

om du sier det som det er

det sitter en hjemløs

på gata i New York

med kopp

møkket jakke

og et håndskrevet pappskilt

why lie

I need a beer

(s.80)

Enkelt og presist og veldig billedlig.

Og her et dikt om det å ville dø:

enkelt og greit/vanskelig og ugreit

jeg er urolig for mye, men ikke for å dø

det kan være den befriende slutten

på sykdom, trøkk fra livet eller det

svarte som gnager hull i meg selv

å se på død er trist, å sitte i kirka,

stå ved grava eller kjempe i

fravær, men den døde er smertefri,

tanketom, ubevisst eller oppi blå skyer

jeg kan lengte etter en sånn presis stillhet

(s. 27)

Jeg tror at diktene til Kristian kan virke som en trøst for andre som har det vanskelig, det å vite at andre kan ha det likedan.  Å skrive slik, rett frem  og ærlig som dette om ensomhet, depresjon, dødstanker, mobbing, sorg - er ikke alle forunt. Og at språket er så ukomplisert gjør at det kan nå frem til mange. 

slukke lyset, bli der

jeg liker

å sove

ser på

søvn som

forsvinning

fra verden

(s.30)

Kristian Bergquist, født 1975 i Lillestrøm har skrevet seks diktsamlinger inkl. denne. Han debuterte i 2007 med Hva nå, kjære? Han ga også ut en roman i 2011; Tenkestjerne, som han vant Gyldendals/Renate-senterets romankonkurranse med.