Ferskenen av Johan Harstad- Spinnvill harselas

Harselas av Harstad, og jeg som trodde han bare var veldig seriøs  alvorlig. Nesten. Ikke at jeg ikke har trodd han har humor, for det tror jeg. Jeg har hørt ham et par ganger på litteraturfestival både i Trondheim og Lillehammer i forbindelse med Max, Mischa & Tetoffensiven. Men det er en helt annen bok, visstnok. Jeg har enda ikke lest den selv om den står i hylla. En pocketutgave som jeg kjøpte i fjor. Den er så tykk, det er derfor den enda er ulest.
Ferskenen er mye kortere, en tynn bok med to tynne skilletråder inni. Og den er morsom, noe av det rareste jeg har lest i bokform.

Ytre sett består boka av en samling kriminalromaner forfattet av avdøde Frode Brandeggen. Han døde ung (1970-2014). Det ballet seg skikkelig til på slutten, han virket veldig trist og deprimert, det vises i de siste romanene hans. Han mistet også kontroll over det han skrev.
Hans hovedperson ble kalt Ferskenen. Først synes jeg det var et rart navn, kalles opp etter en fersken, liksom. Men da jeg skjønte at det var fordi privatdetektiven, helten, alltid tok folk på fersken, falt det hele på plass.
Hele 16 mikrokriminalromaner inneholder samlingen. Her er intet overflødig, alt er skåret til beinet. Minimalisme i sin ytterste konsekvens. Vi skal slippe å bli belemret med ordgyteri og unødvendigheter som skjønnlitteraturen i dag er så full av.

Dette er også en annotert utgave, det vil si at annotør Bruno Aigner har tilført samlingen en rekke fotnoter. Aigner har også gitt ut disse etterlatte romanene. Bruno Aigner bor i Dresden, i tilfelle dere lurte på det. (I Dresden skal Robert Plant ha sin siste konsert på sin turne i 2018.  Skandinavia med Trondheim ble avlyst. Det er så langt årets største nedtur. Nå fikk jeg anledning til å si det. Jeg velger ikke å bruke fotnoter, men parentes i kursiv. Det funker det også)

Altså; ( jeg kan også bruke semikolon)
Ferskenen er en samling med mikrokriminalromaner og en del med fotnoter. Fotnotene kan være korte eller veldig lange, og underveis får vi mye innsikt i hvorfor Brandeggen skrev det han gjorde, hans listige litterære grep, mye om hans oppvekst med den forferdelige faren, den kuede moren og om hans liv som underkjent forfatter. Vi får også innsikt i diverse popkulturelle og litterære storheter via Aigners tankespring (han er nok en svært beslest og kuturell mann, denne annotør Aiger, han ivrer å dele av sinn kunnskap med oss) . Aigner deler også med oss noe av seg selv og sin historie.

Ja, dette er sannerligen en spesiell roman/er.
Boka har lekkert design, like påkostet som Tom Egelands Lasaruseffekten (som jeg har lest, men enda ikke har blogget om, men det kommer), antar jeg (dog er det brukt mindre papir) . Det kan virke som man er inspirert av Egelands bok når det gjelder design og layout med luftige sider, blanke sider, lite tekst, tegn, bilder, ensfargede svarte ark mellom kapitlene/romanene med mer.

I Ferskenen får vi også et dobbeltsidig omslag.
Frode Brandeggen skrev i sin tid en gigantroman på nesten 3000 sider, en avantgarderoman som heter Konglomatorisk pust på Gyldendal forlag. Den ble dessverre ikke anmeldt noen steder og fort glemt. Kun få eksemplarer solgt til bibliotek og den slags.
Omslaget bak omslaget av Ferskenen er nettopp, ja- Konglomatorisk pust. Genialt. (Tro det eller ei. Ja, genialt)

Og så de to skilletrådene da..

Først så hentet jeg meg to lekre bokmerker (rett skal være rett, det ene er en pappembalasje i kjekk størrelse fra Plantasjen på en plantesaks jeg kjøpte i sommer), men da jeg oppdaget de to skilletrådene, slapp jeg å slite ut dem (det fra Plantasjen tror jeg uslitbart).
De hyppige fotnotene (252 i alt) krever at man holder tunga rett i munnen når man leser, hendene også for den sags skyld, ikke i munnen, men i boka. Man får litt gratis trening ved å bla frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake.. Men det må til.

Hva ville Johan Harstad med boka?
Ja, si det. Mange anmeldere har skrevet at dette er en slags kritikk til litteraturkritikken, bokbransjen, krimbøker, etc, at det er ens slags satire. Jeg er ikke uenig med dem i det, men jeg kan heller ikke skrive det som om jeg har tenkt det ut helt selv, siden jeg leste anmeldelsene før jeg fant ut at jeg ønsket å lese boka.
Men det kan også hende at forfatter Harstad bare har hatt det utrolig morsomt og lekt seg med å ha sendt noen piler hit og dit.

Det som er sikkert er at dette var utrolig artig å lese, en fryd, ren lystlesing selv om det etterhvert ble trist å se hvor nedenomoghjem det gikk med unge Brandeggen. Men man kan jo ikke forvente annet med en slik barndom, og en slik ublid forfatterskjebne.
Et talent som gikk til grunne for tidlig, skal vi tro den lærde annotøren Bruno Aigner.


Andre bloggere er Bjørn, Hverdagsnett, Tine. flere?

Gyldendal om boka her


Johan Harstad: Ferskenen, 239 s
Gyldendal 2018
Leseeksemplar