Den siste av Alexandra Oliva - småcreepy postapokalyptisk thriller

Tenk deg at du er med i en realityserie. En villmarksserie, ala Robinsonekspedisjonen, Farmen eller 71 grader Nord, og at du må operere en del alene ute i skogen. Uten at du vet det er spillet over, og du forsetter i den troen at det fortsatt pågår. En verdensomspennende katastrofe truer med å utslette all sivilisasjon, mens du går og går gjennom stadig mer øde landskap. Slik er opptakten til amerikanske Olivas ganske så spennende debutroman.

Den siste (The Last One) er en ganske spesiell thriller. Jeg er ikke så glad i realityserier, men jeg har da sett noen av dem, blant annet som de jeg nevnte over. Robinson er den jeg har likt best, frem til jeg ble lei av den. Det er på en måte nok med 2-3 sesonger.
Den siste handler om noe av det samme; å overleve med lite og på lite. Vinner du får du noen goder som hjelper deg over sult og tørst og til å finne mat eller klare deg på andre måter. Deltagerne er bevisst satt sammen for å få frem konflikter, spille noen roller slik at det blir god underholdning for TV-seerne. Vi får skildret det som foregår i realiteten (i boka) og det som klippes og vises for seerne.

I denne serien skal deltagerne klare seg i villmarka med få hjelpemidler, lite mat og drikke. Først jobber de på lag hvor de må samarbeide, etterhvert blir de sendt ut alene i skogen hvor de skal finne forskjellige mål og gjøre noen oppgaver.
Hovedpersonen heter Zoo. Det er henne vi følger etter at de andre har dratt hjem eller er døde av en slags pest som truer hele verden. I annethvert kapittel følger vi utviklingen og konkurransen i gruppa og Zoo på vei hjem som er målet for den siste etappen. Zoo går seg på døde mennesker og forlatte butikker, men hun tror det er rekvisitter og en del av spillet. Helt til hun treffer en tenåring som babler om død og fordervelse (hun tror at han er en kameramann) som hun må drasse på.

Den siste er en ganske spennende thriller, som kryper sakte, men sikkert inn. Det er lett å se for seg spillet og de forskjellige typene, og Zoo som går og går i ørska, utsultet, såret, men med en utrolig sterk overlevelsesevne.
Og slutten, den er ... den gjør inntrykk.

Jeg synes boka var litt tung å lese til å begynne med. Det kan ha noe med å gjøre at det er en detaljert fortelling med mange karakterer å bli kjent med (folk med rare nicknames) og en veksling i fortellerperspektiv, fra tredjeperson til førsteperson- jeg  (Zoo). Men jeg synes bryet med å komme meg gjennom boka tross alt, var verdt det. Jeg tok meg i å tenke på hvordan det gikk med Zoo og den ekle Exorcist, feks , mellom leseøktene.


Boktimmy har blogget om Den siste

Forfatterens hjemmeside  - Oversatt til flere land, sjekk omslagene her

Foto: Lynn Paul /forlaget

Alexandra Oliva: Den siste, 335 s
Cappelen Damm 2018
Leseeksemplar