Karin Fossum trenger ikke noen større introduksjon. Hun er en av våre mest anerkjente og kritikerroste kriminalforfattere, med blant annet to gjeve Rivertonpriser. Hun har skrevet bøker i flere sjangere, og debuterte med en diktsamling. Jeg har fulgt Fossum siden hennes krimdebut Evas øye, og det har blitt en haug med bøker etter det. Ingen skriver som henne psykologiske krimromaner som både er litterære og har dybde. Her letter hun på sløret om hvor interessen for forbrytelsen komme fra, og sin egen skriveprosess.
Karin Fossum har gjennom femti år høstet anerkjennelse fra kritikere og lesere som forfatter i en rekke sjangere. I dette nyskrevne essayet gir hun for første gang et innblikk i egen skriving, til glede for folk som leser, skriver eller bare lurer på hvordan en historie blir godt fortalt.
Det har blitt et personlig essay fra Karin Fossum hvor hun starter med tidlig oppvekst, sin fascinasjon for nyheter og TV, og da særlig forbrytelser og drap som gikk inn på henne. Foreldrene var ganske strenge og autoritære. På biblioteket fant hun glede i bøkenes verden, men det tok lang tid før hun kom på at hun kunne skrive selv. Det startet med dikt, før hun begynte å skrive en lengre fortelling. Det som startet det hele var noe hun leste om en prostituert med aleneansvar for to barn, som gjorde inntrykk på henne. Hun selv var alene med to barn på denne tiden, og ble bekymret for om det skjedde noe med damen, hva ville skje med barna da? Fantasien var satt i sving, og hennes debutroman Evas øye kom herfra. Hun sier hun ikke hadde planer om at det skulle bli krim, men slik ble det. Fra hun var liten var hun opptatt av mennesket bak forbrytelsene. Hun kunne ikke tro at hvem som helst som hadde en god oppvekst kunne bli forbrytere, det måtte ligge andre forutsetninger bak. Dette har vi sett bli Fossums varemerke, som gå igjen i hele hennes krimkatalog.
Hun deler også av sin metode , hvordan hun skriver, hvor viktigheten av å lese teksten høyt er uvurdelig. Kun gjennom det lytter hun om klangen og rytmen er rett, om noe skurrer. Rytmen i teksten er viktig for henne. Hun skriver også baklengs, fra siste side og fremover, scene for scene. Jeg antar det er etter første utkast. Hun snakker også om annen kunst og musikk, og om språket, med mer.
" Maleri er musikk, og musikk er et ordløst språk, og skulptur er bevegelse og dans er kroppen som snakker uten ord."
Det er alltid interessant å lese om forfattere som snakker eller skriver om sitt skriveliv og veien dit. Karin Fossums lille essay er intet unntak. Jeg synes det var både morsomt, interessant og koselig å lese. Takk for et lite, men hyggelig innblikk i skrivelivet til Karin Fossum.
Anbefales!
Karin Fossum: Den redde morderen, Forbrytelsen og skriften, 68 sider
Cappelen Damm 2024
Leseeksemplar fra forlaget
Denne er på vei til meg så jeg har ikke lest innlegget ditt. Har lyttet til et par av bøkene hennes men husker lite av de,tenkte å bruke denne som en "kom i gang" bok. Fikk med meg at du likte den.
SvarSlettJa, denne er en fin liten bok, dvs essay:) I alle fall for en som har lest mye av henne, men håper den faller i smak selv om du ikke har lest så mye av Fossum. Gled deg:)
SvarSlettDenne har jeg lest i helgen også, sparte denne lille konfekten til jeg visste at jeg ikke ville bli avbrutt. Kjekt at du likte den også, hva er det å ikke like liksom. Har boken stående fremfor meg, skulle skrive om den i dag, men andre ting presset på, kanskje i morgen :)
SvarSlettHa en fin førjulsuke Anita!
Nettopp, hva er det ikke å like med denne..
SlettTakk, det samme til deg:)