Da jeg pakket til Kreta for et par dager siden, jeg ankom i forgårs, slet jeg med å velge bøker jeg skulle ha med i koffert og sekk. I siste liten plukket jeg med meg Einats bok, både fordi den er kort, og har handling fra andre land, noe jeg liker å lese, og at den virket interessant. Jeg leste den ferdig på solsenga i går, og den jobber i meg enda. Kort roman, ja vel, men likevel innholdsrik på mange måter. En annerledes norsk roman, med et mer direkte og røft språk enn mange andre. En annerledes "ung mann - vil leve fritt og heftig ute i verden- roman". Interessant, men likevel ikke en bok for alle. Nysgjerrig? Les mer under bildet.
Einats bok er et portrett av den israelske danseren Einat sett gjennom øynene til østtyske Andreas, som har flyttet til Israel i opposisjon mot sin kommunistiske oppvekst. I Tel Aviv boltrer de seg i byens hedonistiske festboble, men ved en skjebnens ironi faller Andreas inn i marxistiske miljøer og finner tilbake til barnetroen, mens Einat danser nærmere og nærmere avgrunnen.
Romanen er både humoristisk og mørk, intenst og poetisk fortalt, om identitet, seksualitet og galskap, flukten fra sitt opphav og flukten fra seg selv.
Jeg hadde tenkt å skrive noe godt og grundig om denne romanen, men vet ikke om jeg får det til. Jeg er på ferie på Kreta, som nevnt, og dagene går i døs, sol, lesing, mat og vin, og om kvelden er jeg trøtt som en dupp. Men jeg skal prøve å si noe av det jeg tenker om boka.
Det er ingen lett bok å vurdere, bedømme. Det er en roman jeg tror kan provosere med sitt direkte og røffe språk, sin hedonistiske livsstil, men så finner kanskje ikke de mest moralistiske leserne frem til denne boka? Den vil nok virke frastøtende for noen ganske tidlig, tenker jeg. Det er mye sex, rusing og galskap og liv uten retning. Jeg var tenåring på 70-tallet og jeg kjente, møtte folk som levde slik, som drømte om å total frihet, om å reise, som drakk og hadde seg og livet var en evig fest. Anarkister, posthippier, bohemer, marxister som trodde på noe annet. Noen dro til India og Marokko og forsvant i hasjtåka , noen eksperimenterte med bevissthetsutvidende stoffer. Andre levde ut ungdom og opprør, men kom tilbake og "skikket seg" som det heter, tok utdanning og ble straite folk.
Einats bok er også en slags kunsterroman. Andreas vil bli forfatter, og jobber litt innen teater. Einat er danser, men som etterhvert mister helt taket på det hun driver med.
Kjærlighetsforholdet mellom Andreas og Einat er det romanen dreier rundt. Til å begynne med oppslukende, intens og hett. Etterhvert kommer utfordringene og motsetningene mellom de to mer tydelig frem. Einat tolerer lite av hans feiltrinn, han må akseptere det meste fra hennes utsvevende liv og vanvittige humørsvingninger. Hennes galskap, som han kaller det. Skildringene av deres forhold er sterkt å lese om. Det er vondt. Hvorfor greier han ikke å komme seg bort fra det, bryte, glemme henne når han omsider drar? Destruktiv avhengighet, og selv om han er klar over at det ikke er sunt, greier han ikke å slutte å elske henne. Forholdet minner meg også om et forhold til en nær venn jeg kjenner godt. Jeg har aldri skjønt hvorfor han ikke kan bryte når hun har ødelagt så mye for han, at det blir så destruktivt. Han greide det til slutt, men savner henne fortsatt. Akkurat som Andreas i Einats bok.
"... Er det mulig å skille hvilken fjott i parforholdet som er den sanne psykopaten? Kanskje er kjærligheten i sin sanne natur et psykotisk opplegg? Det å elske er å bukke under for sinnsykdom." (s.74)
..." Jeg kunne håndtere Einat, kanskje fordi jeg elsket henne så høyt. Hun overmannet meg. Å leve med en psykisk syk kvinne er det farligste jeg har utsatt meg for, og jeg har gjort mye hodeløst og rart i mitt liv." (s.75)
Det er mye fokus på vold mot kvinner, og det skal det være, men det finnes skjeve maktforhold med mannen som den lidende også, men man ser muligens annerledes på det.
Vel, det er mye annet jeg liker med boka også. Satiren, eller ironien, harseleringen og treffende setninger, som jeg humret og lo av flere ganger, eller godtet meg over. Det er så befriende når noen våger å skrive så rått, uten blygsel, uten å måtte være "politisk korrekt" for å ikke støte,
For å støte, og sjokkere, det kan nok Stenseng gjøre.
Men han leverer så mye mer enn det, med sin kunnskap og en drøss idehistoriske, litterære og filosofiske referanser. Og ikke minst liker jeg å lese fra Tyskland og Israel, begge land med en konfliktfylt og blodig historie. Og det er en del dobbel tematikk her som jødespørsnålet og nazi-Tyskland. Og hvordan er Tel Aviv å leve i her i dette lovede land?
Jeg har vært både i Berlin og Israel, men bare med overnatting en natt i Tel Aviv før en 10-dagers rundreise i Israel, Palestina og Jordan . Jesus trail med mer . Jeg er glad jeg har vært der. Og så er det alltid gøy å lese om steder der man har vært. Jerusalem, Golanhøyden som også blir nevnt i boka. Kreutzberg i Berlin.
Jeg anbefaler gjerne boka til den rette leser, hvem det nå enn er.
Einar Stenseng er en forfriskende forfatter i vår litterære flora, som jeg gjerne følger videre. (og jeg skal sjekke ut de to første bøkene hans også.)
Tine har også lest og likt boka . Les gjerne hennes anmeldelse også:)
På en gresk taverna i Rethynom med boka.
Einar Stenseng; Einats bok, 104 s
Kolon forlag 2026
Leseeksemplar fra forlaget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar