Lockwoodgrensen av Berit Nordgarden. En magisk god debutroman!

 Hello, hello, hello- is there anybody out there? Is there anything at all?

Litt fritt etter Pink Floyds Comfortably numb. En av mine favoritter fra ungdomstiden. Jeg følte at teksten alltid handlet om noe der ute, og svevde ofte bort da jeg hørte låta, slik man kan gjøre med god musikk. Selv om det kanskje like mye handler om noe der inne.

Vel, Lockwoodgrensen er en eventyrlig roman som bringer tankene tilbake til slike filosoferinger fra barne-og ungdomstiden, spørsmål vi ikke vet svaret på enda, ikke som er offentliggjort vitenskapelig i alle fall. Men hvem vet hva de vet som vi ikke vet? Berit Nordgardens debutroman handler om vitenskap, verdensrommet, ensomhet, relasjoner og tap- og det evige spørsmålet : Finnes det liv dere ute?

Kan det bli en god og spennende roman av en slik miks? Ja, er det enkle og korte svaret.  Les mer under bildet hvis du er nysgjerrig.

Forlaget om boka:

Utenfor Melkeveien finnes flere galakser enn det er sandkorn på jorden. Er det virkelig sannsynlig at det første - eller siste - livet i universet er akkurat her hos oss?

I Lockwoodgrensen møter vi Leonid, en godt over to meter høy femtiåring som har levd isolert i et kråkeslott på Tøyen helt siden faren hans, astrobiolog av internasjonalt format, forsvant i en flystyrt over det sørlige Indiahavet på begynnelsen av åttitallet. En dag dukker en munnrapp rømling opp på Leonids loft. Dima er tretten og Leonids rake motsetning, og hun stiller alle de spørsmålene Leonid bestandig har unngått. Hvorfor dro faren den gangen, og hva er egentlig den svarte steinen han sendte med i brevet fra den andre siden av kloden?

Lockwoodgrensen er en eventyrlig spenningsroman, kunnskapsrik, fascinerende og herlig spekulativ.

I romanen blir vi kjent med Leonid, 50 år, en enslig mann på over to meter, sønn av en astrobiolog som forsvant i en flystyrt i det sørlige Indiahavet. Han lever et rutinepreget liv, er lite sosial, helt til en jentunge dukker opp på loftet han en dag. Dima har rømt fra en barnebolig. Hun er nysgjerrig og oppvakt og vil vite alt. De to utvikler etterhvert en nær og spesiell relasjon. Leonid fikk også for mange år siden et brev fra faren med en svart stein. Dima oppfordrer han til å finne ut hva den er. Leonid får den levert inn for analyse på et laboratoriet, og den ambisiøse biogeologen Evy oppdager der noe hun aldri har sett før. Kan det være DNA i en så gammel stein? Det viser seg at det er en meteoritt. Men hvor kommer den fra, og hvordan havnet den hos Leonid?

Historien tar oss med inn i vitenskapens verden og etterhvert også NASA, og farting rundt i verden. På en måte er den skrudd sammen som en slags røverroman med litt scifi-vibber, men den mest av alt handler om relasjoner, slik jeg ser det. Tapet av en far, tapet av foreldre, ensomhet, utenforskap, kjærlighet. Men også om hva som kan stå på spill hvis man tukler for mye med naturen. For hva kan bevis på liv fra verdensrommet bety for mennesker på vår jord? Jeg fikk også tanker om filmen Disclosure Day som hadde premiere i sommer. Steven Spielbergs nye film som nettopp tar for seg liv i og besøk fra verdensrommet, og hva myndighetene i USA har holdt skjult for offentligheten, blant annet det berømte Roswell-mysteriet. Selv har jeg alltid vært overbevist om at det er mer sannsynlig at det er liv i verdensrommet enn at det ikke er det. Noe annet er ulogisk. Men om vi får besøk fra universet? Det vet jeg ikke, og her handler det vel mer om tro til vi vet. Selv om jeg vet, har hørt at det er ganske mange etterhvert som forteller om opplevelser med UFOèr. 

I Lockwoodgrensen dukker det opp muligheter for at det finnes bevis på liv, men konsekvensene av dette funnet har man ikke har oversikten over. Har man også kommet over muligheten til udødelighet og evig liv? Slike spørsmål dukker opp i forskningsmiljøet, mens Leonid og Dima blir involvert i en verden de ikke aner rekkevidden av. Når vitenskapsmenn snakker sammen er det også en egen fagtermologi, og her falt jeg litt av lasset noen ganger. Jeg innrømmer gjerne at fysikk og kjemi ikke var mine sterkeste skolefag, og at jeg sliter med å få slike begrep festet i hjernen. Jeg synes astronomi er spennende, jeg er opptatt av universet, men alle begreper på mikro eller makroplan i fysikkens, kjemiens, biokjemiens verden gjør at det krøller seg i hodet. Men da er det bare å ikke henge seg for mye opp i det, og lese videre. Berit Nordgarden greier det kunststykket å skrive en kompleks roman med så mange forskjellige biter, vitenskap og fantasi om hverandre i en skjønn og magisk fortelling, som er lett og fengende å lese tross alt. Der også en liten nusselig pingvin får plass.

Romanen er også nydelig skrevet, til tider poetisk, men ikke så mye at det bremser tempo og handling. Bare noen sjeldent vakre setninger her og der, som jeg måtte lese flere ganger, men dessverre glemte å stryke under eller notere meg. Lockwoodgrensen er nok en roman jeg vil ta frem og lese i flere ganger. 

Lockwoodgrensen er en helt unik romandebut, rett og slett en lesefest, og det er bare å gratulere og bøye seg i hatten:) 

Terningkast 5.

Jeg var så heldig å treffe Berit Nordgarden på Oktobers forlag sitt høstslipp i slutten av august.  Ekstra gøy er det at vi også har gått på digitale Forfatterskolen no  samtidig.

Berit Nordgarden: Lockwoodgrensen, 347 s

Oktober forlag 2026

Leseeksemplar fra forlaget