Utyske av Guri Idsø Viken

 Da jeg hørte forfatter Guri Idsø Viken presentere sin nye roman Utyske på Aschehoug sitt høstmøte i september, visste jeg at dette var en bok jeg ville lese. Jeg ventet spent på utgivelsen. Jeg kastet meg over boka ganske snart etter at den havnet i postkassa mi. Anmeldelsene i avisene var også veldig gode, og det gjorde ikke spenningen mindre. Selv om jeg vet at ved høye forventninger kan jeg lett bli skuffet. Det ble jeg ikke. Boka som har handling fra andre verdenskrig i Namdalen, nærmere bestemt Overhalla, innfrir. Vi får drama, historisk stoff og håpløse romanser i en krevende tid hvor tyske soldater har invadert  små lokalsamfunn med stor tilstedeværelse . Les mer under bildet:

Forlaget om boka:

På garden Stormoen merker dei godt at det er krig. Tyskarane har tatt halve huset og styrer den store militærleiren i bygda frå finstova. Odelsjenta Synnøve blir oppmoda til å gjengjelde interessa obersten Hugo viser ho.

Nedi vegen driv Sveinung sauegarden etter at faren blei drept i bombinga av Namsos. Han blir stadig meir uroa over venninna Synnøve.

Sjølv kunne han aldri falt for ein soldat, meiner han. Det er heilt til han møter Mario. Brått er begge ungdommane involverte med kvar sin tyskar.

Offiserane planlegg ei framtid med tysk industri i bygda. Men Tyskland er i ferd med å tape krigen. Fleire er på sporet av Sveinung og Mario, og Synnøve søker desperat ein veg ut. No må dei gjere det rette - før det er for seint.

Utyske er ei stor forteljing om umogleg kjærleik mellom nordmenn og tyskarar.

Denne boka likte jeg godt. La det være sagt .

Guri Idsø Viken skriver med god innlevelse og kunnskap frem en historie om livet på bygda under andre verdenskrig. Hun er selv fra Overhalla der handlingen er, og har hatt tilgang på gode kilder. 

Min mor er også fra Overhalla og jeg var hos mine besteforeldre mye i oppveksten . Vi bodde faktisk en periode der jeg var 2-3 år . Derfor kan jeg levende kjenne meg igjen. Husker godt elva Namsen og Bjøra, turene til Sletta fra Skogmo besteforeldrene mine bodde . Laksefisket, samt at jeg ofte var med bestemor i marka og fjellet for å plukke bær. Jeg husker alt snakket om krigen da jeg var der. Og at vi tok toget fra Grong til Skogmo. De snakket også om at de så at Namsos brant, slik det er beskrevet i romanen. Mamma fortalte om at de som barn gjemte seg i grøfta for å få gotteri som tyskerne kastet ned til dem. Noe de ikke fikk lov til, så klart, men barn er barn.

I Utyske møter vi Sveinung som driver en sauegård. Han er nær venninne med Synnøve, odelsdatter fra storgården Stormoen. De er unge voksne på tyve år, men har ikke funnet den store kjærligheten enda. Foreldrene forventer at Synnøve skal finne seg en mann av høyere stand, enn for eksempel Sveinung som kommer fra en liten gård. Hun har forøvrig en beiler i Sveinungs bror Arnstein, men det får hun også i oberst Hugo Lehmann som blir fast gjest på Stormoen gård. Han gjør kur til Synnøve til hennes mors store begeistring. Etterhvert lar Synnøve seg forføre. Det liker ikke Sveinung særlig godt fordi han mener tyskerne er deres fiender. Han mistet sin far under bombingen av Namsos.

Oberst Hugo har med seg sin sekretær Mario, som Sveinung får et godt forhold til, selv om han prinsipielt ikke vil det. Det utvikler seg amorøse følelser mellom dem , som er forbudt i dobbelt potens. Både fordi homofili overhode ikke er akseptert på bygda, og absolutt ikke mellom en nordmann og en tysk soldat.  Begge utsetter seg for stor fare, sågar å miste livet på grunn av dette. 

Ja, for kjærligheten mellom dem er ikke platonisk slik det utvikler seg.

Hete scener skildres, både mellom Sveinung og Mario, men også mellom Synnøve og Hugo. Litt innslag av knullebok er det vel i denne romanen også , kan man si. (jfr en debatt som går i SoMe for tiden etter en mannlig komikers flåsete utsagn om en viss type bøker.) 

Foruten kjærlighetslivet til hovedkarakterene, får vi godt innblikk i hvordan det var under andre verdenskrig på landsbygda, der man måtte passe seg for hva man sa og gjorde, der tyskere regjerte og tok for seg av det ene og det andre. Blant annet ble Sveinung beordret til å jobbe for Hugo med å dyrke jord tyskerne skulle bruke, og mye annet. Den som nektet kunne bli straffet . Hugo skaffet også arbeidshjelp, som viste seg å være ukrainske utmagrede fanger fra leire i nærheten. Sveinung og hans mor synes synd på fangene og ga dem mat. 

Men på Stormoen gård hang folket i med å please obersten og hans menn.

Vi får også innblikk i hvordan motstandskampen foregikk, for den var der som andre steder i Norge. Det foregikk en livsfarlig transport over grensa til Sverige med mennesker som sto i fare for å bli drept og andre som måtte dit. 

Viken viser godt hvordan et samfunn hvor det var like mange tyskere som fastboende fungerte på denne tiden, om alle gråsonene, og forbudt kjærlighet som oppsto. Tyskerne hadde også Lebensborn-programmet sitt hvor de ville at tyske soldater skulle sette barn på norske kvinner og det ble opprettet spesielle fødehjem for disse kvinnene. 

Utyske er en sterk roman om en grusom tid i vår historie. En historie som fortjener å bli husket i stadig nye generasjoner. Jeg er også enig med Adresseavisens anmelder om at boka har noe av underholdningslitteraturens elementer i seg (forbudt kjærlighet på bygda ), en slags romance? tenkte jeg, med en slutt jeg ikke skal røpe, men som jeg likte og ønsket meg. Selv om det var mye grusomt som skjedde på veien. 

Utyske anbefales varmt!

Fra høstmøte i Trondheim i september. Salgssjef Kjersti Myhre introduserer Guri Idsø Viken og hennes kommende bok Utyske. Myhre er også fra Namdalen, nærmere bestemt Namsos. Gøy.

Forfatteren snakker om Utyske, sin research og tilhørighet til Overhalla og Namdalen som hun skriver fra i boka.

Selfie må man ha:) Artig å prate med en forfatter som opprinnelig er fra Overhalla, der også min mor er fra.

Guri Idsø Viken: Utyske, 358 s

Aschehoug 2026

Leseeksemplar fra forlaget