Evas siste vitne av Tove Alsterdal

Snøen laver ned ute. Det er bra for de som har vinterferie. Jeg har sykedag i dag, er 20 prosent sykemeldt. Har sovet lenge og lest ferdig Evas siste vitne av Tove Alsterdal. Jeg sitter og tenker på hva jeg skal skrive om den. Hva jeg egentlig synes og mener, for det er litt blandet. Jeg har brukt over en uke på denne boka, ikke fordi den er dårlig eller kjedelig, for det er den ikke. Det handler mer om at jeg ikke har så mye lesetid eller orker å lese så mye for tiden. Det er så mye annet å tenke på, siden jeg skal flytte om et par uker. Sist helg var min mor her og hjalp meg å pakke. I helga må jeg også sortere og pakke litt, kanskje gå over de siste bokhyllene. Hva kan jeg gi bort? Kaste? Ta vare på?Men jeg trenger også litt lesetid, hviletid, oppladingstid.
Nå over til Evas siste vitne:

Som tittelen sier handler boka om Eva og et vitne. Men den handler også om mye mer.
Eva blir slått ned etter at hun har fulgt etter eksmannen sin utenfor hans nye bopel på området der det psykiatriske sykehuset Beckomberga har vært. Det er nedlagt og nye flotte boliger er bygd på stedet. Eksmannen Svante har flyttet inn der med sin nye yngre samboer Jannike.
Eva skilte seg fra Svante for et par år siden, men har fortsatt følelser for ham, og gjør noen rare valg som å følge etter han. Hennes sønn Filip har vært bitter på henne siden bruddet. Han fortsatte å bo hos Svante, som han forgudet. Det kan være at Eva ønsket kontakt med Svante for å få mer kontakt med sønnen sin også.
Da Eva møter Svante oppfører han seg svært avvisende mot henne. Like etter blir hun slått ned og han drept. Eva blir varetektsfengslet og mistenkt for drapet. Hun er ganske fortvilet over det naturligvis. Men så uberegnelig som hun har oppført seg i det siste er mistanken berettighet. Hun har oppført seg som en stalker.
Etter en uke slipper hun ut.

Parallellt finner noen unger levninger av mennesker i skogen ved Beckombergas nye boliger. Niklas, en far, finner en hodeskalle blant sønnen Emils leker.  Sønnen sliter med noe og har vanskelig for å snakke, men Niklas får lokket ut av ham hvor han fant den. Sammen med de to kompisene hans drar de til funnstedet og finner mer. Politiet blir kontaktet.

Er det en sammenheng mellom drapet på Svante og disse funnene? Går det en massemorder løs i nabolaget? Frykten tar overhånd, naboene mobiliserer natteravnvaktordning.
Niklas blir involvert i naboens tragedie, Jannike som har mistet sin samboer Svante. Her er det noe rot med økonomien.

En tigger, kvinne fra Øst-Europa, romer, var sannsynligvis den siste som så Eva før hun ble slått ned, men kvinnen er forsvunnet. Politiet er uten spor. Eva fant et bilde av to barn i skogen ved der de ble slått ned, et bilde hun viste Eva når hun tagg penger ved butikken.
Eva blir besatt av å finne denne kvinnen. På tross av at politiet har gitt henne påbud om å holde seg i byen. Hun tror kvinnen kan ha sett noe, at hun kan renvaske henne.

Eva reiser til Berlin for å lete etter sønnen Filip. Hun har fått tips gjennom hans tidligere venner om hvor han kan være. Det fører henne til alternative miljøer, autonome miljøer, og til slutt finner hun han. Han ber henne dra hjem. Hun vil at han skal bli med henne til Romania for å lete etter vitnet, romkvinnen. Til slutt gir han etter. De kjører en gammel bli gjennom Tjekkia- Praha, Ungarn- Budapest, Romania- Transylvania- flere byer før de kommer dit kvinnen kanskje oppholder seg. Vi får et innblikk i de umenneskelige forholdene romene bor i, hvordan de blir behandlet. Via en tolk og en del penger får de snakket med noen som kjenner kvinnen.

I Stockholm blir en ung mann pågrepet, en underlig psykisk plaget sjel, som streifet rundt Beckombergaområdet. Han snakker uforståelig om Uroens Prins, Keiseren, Josefs Brønn, generalen og en masse andre ting, biter tatt fra filosofiske bøker og religiøse skrifter.  Ingen greier å få noe mening ut av det han sier. En eldre sykepleier fra Beckombergas tid fatter interesse for saken som verserer i media, og tanker og minner begynner å spinne. Kan hun bidra med noe? Eller har hun noe med saken å gjøre?

Her er mange tråder, mange historier som skal falle på plass. Evas siste vitne er en mangfoldig kriminalroman, som rommer to store historier om romfolket og og om den psykiatriske institusjonen Beckomberga. Hva skjedde med de som bodde der da sykehuset ble nedlagt? Sykehuset som var som et hjem for mange kronikere. Alsterdal skisserer opp en tragisk historie for mange av disse. Mennesker som gikk til grunne, som forsvant, da de mistet den eneste tryggheten de hadde, selv om sykehuset også har en historie om mange grusomheter som lobotomi, onde pleiere, stygg behandling av sårbare mennesker- det samme som gjaldt mange av de store gamle sentralinstitusjonene.
Denne delen grep meg mest, det er alltid tragisk å lese om dette. Om de sårbare forsvarsløse som luller rundt i sin egen verden, som ikke greier å leve i den vanlige virkeligheten hvor det blir forventet at de skal greie seg selv, men noe oppfølging.  De som lett kan bli pågrepet også for noe de ikke har gjort.

Romenes historie er også interessant og trist, men min innvending er at det kanskje ble for mye for en bok å forholde seg til så mange historier?  De kunne strengt tatt hatt hver sin bok.
Samtidig er også historien om Eva- Svante- Filip nesten også en roman i seg selv. I alle fall blir Evas relasjoner og følelser viet stor plass, også der følte jeg, særlig i starten, at det ble noe for mye. All denne utenomhandlingen bremset tempoet i boka. Jeg følte krimgåten(e) egentlig  ble noe tonet ned, selv om alt forsåvidt dreide seg rundt den/m. Men så var det så mye annet også. Jeg kan også trekke frem en annen bihistorie, om at vi får bli med ned i det mørke nettet,via Tor.
Her er så mange tråder, mange stier og veier og personer som kan ha motiv for det ene eller det andre drapet. Intet er opplagt før siste side er slutt, og kanskje ikke da heller. I alle fall er det ting jeg fortsette å grunne over her. Samt at det er noe jeg reagerer på, noe med valg, etikk og rettferdighet, hvem sine hensyn veier tyngst? Men det kan jeg ikke si noe mer om uten å røpe for mye.

Men bevares; Tove Alsterdal kan å skrive og hun er absolutt ingen lettvekter, men kanskje ble det for mye på en gang denne gangen? Selv om hun greier å samle alt så det henger sammen.

Min omtale av hennes forrige bok:
Ingen vei tilbake

Tine har også blogget om boka

Tove Alsterdal i samtale med Marie Aubert i Trondheim for et år siden, februar 2016. (eget foto)

Tove Alsterdal: Evas siste vitne, 426 s
Kagge forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar