tirsdag 20. august 2019

Menneskehunger av Jørgen Brekke - bestialsk mettende og fornøyelig krim

Det er alltid stas når Jørgen Brekke kommer med en ny krim om etterforsker Odd Singsaker. I bok nr 7 om den sympatiske politimannen står nok et komplisert mordmysterium i fokus i typisk Brekke-stil.
Det er spennende, overraskende, bra skrevet og snørt sammen som vanlig.


I Menneskehunger handler det om mat, gamle matoppskrifter, en velrenommert gourmetrestaurant i en ny-gammel bydel i Trondheim.
Handlingen foregår i nåtid, men inspirasjonen til handlingen kan ligge i gamle mysterium.
Trondheim er en gammel by med mye gjemt under jorden, så når arkeologer finner et gammelt skjelett i en grav fra 1200-tallet når de graver ut Klementskirken, finner de også noe ekkelt som ikke skal være der. Lårbeinet til den gamle skrotten er av nyere dato.
Like etter blir liket av en person funnet i en container i bakgården til den renommerte restauranten Honningkrukka på Lilleby. Liket viser seg å være restaurantanmelder Tor Mjølner, som nettopp har slaktet restauranten i Adresseavisen. Nå har han tydeligvis blitt slaktet selv.
Og det ene beinet mangler.


Utenfor en gourmetrestaurant av glass og stål på Lilleby. (Foto: Anita Ness)


Ungdommene Ida og Markus driver med dumpster diving, dvs de tar mat fra søppelcontainere utenfor butikker og restauranter, som er kastet. De er opptatt av kloden, miljøet og naturen. De venter å finne litt lekrere mat enn bokser med makrell i tomat utgått på dato, men blir møtt med en forferdelig stank. Ikke rart, da det som befinner seg i søpla er en slaktet restaurantanmelder. Ungdommene er i sjokk når de blir tatt inn til avhør, men sluppet løs ganske fort.

Odd Singsaker får mye å henge fingrene i fremover. Han som så for seg noen rolige dager etter måneder i barselpemisjon.
Det viser seg blant annet at det gamle liket i graven har et pergament med en oppskrift på levergryte på seg, og at noen i nåtiden er inspirert. Går det en kannibal løs i byen?
Uhyggelig perspektiv, men her må det letes og etterforskes bredt, og Singsaker får igjen uventet hjelp av blant annet bibliotekar Siri Holm som vi kjenner fra tidligere bøker. Riktignok ønsker han det ikke, det har holdt på å gå galt før.
Mistenkte er det mange av. Har kokken Mattis Monsen mer å hevne enn den ene slakten? Har kjæresten psykolog Fredrik Green sjalusibrister som slår ut i full blomst parallelt med en gammel psykisk sykdom som han angivelig er helbredet for? Hva er det egentlig med den sære arkeologen Iselin Dalsegg? Og hva med kollegaen Arnfinn Roll, som er særdeles interessert i gåten, særlig den om Kokken i graven? Riktignok sitter han i rullestol og har visse bevegelsesbegrensinger, men lell? Han kan jo ha en medsammensvoren? Og ta en titt på disse ungdommene igjen. Markus er da vel ikke helt frisk? Noen lekker også fra kammerset, og media er ute med informasjon som kan skade etterforskningen. Singsaker og co føler ofte de henger på etterskudd.




Lade kirke, som på omslaget av boka, bare litt grønnere (foto: Anita Ness)


Menneskehunger er bestialsk, men heldigvis graver ikke Brekke seg ned i detaljer, da hadde jeg brekt meg mer enn en gang. Mest av alt er det en underholdende, velskrevet og spennende krim, med innslag av samfunnsaktuelle tema som miljøvern og matjåleri.
Honningkrukka som tittel gir meg assosiasjoner til Gert Nygårdshaugs roman om Fredrik Drum; Honningkrukken. Den var da også vitterligen bestialsk nok, var det ikke noe om mat der og og vinfat. Nok om det.
Brekke skriver lett og lekent og når han i den nye boka beveger seg farlig nært mitt bosted på Nye Lilleby blir jeg selvsagt ekstra våken på om alt stemmer, geografisk sett. Jeg kan herved bekrefte at det ikke står på researchen. Lade kirke, Østmarka sykehus, den restauranten som må være inspirert av en annen restaurant nearby av glass og stål og hengende urter, og videre nedover mot byen, Møllenberg og Bakklandet, opp i marka, Haukvatnet, og så videre.

Menneskehunger var veldig vanskelig å legge fra seg.  Det dukket opp et par sider som var rolige nok til at jeg kunne legge den fra meg for å sove, før jeg leste den ferdig dagen etter og dro på lanseringen på Baklandet Skysstasjon. Det har begynt å bli en tradisjon, og jeg gleder meg allerede til neste gang.
Skjønt ifølge forfatteren selv skal Singsaker få hvile seg litt. I mellomtiden kommer en ny bok som ikke har med Singsaker å gjøre. Det kan bli interessant det også.




 Fra lanseringen på Baklandet Skysstasjon fredag 16.august. Signering hvor folk står i trang og lang kø blant klokkestrenger og korstingbroderier. (Foto: Anita N)



I år ble Pål, Randi og jeg henvist til et bord i mellomgangen, da det var fullt der bokbadet var. Men det gikk helt fint, siden det var plassert høyttalere i alle rom. Pål lytter og humrer når Brekke og journalist Greiff Johansen snakker sammen om Menneskehunger.
Til orientering så spiste jeg fiskesuppe. (ikke noe kjøtt i gryte på meg her altså)


Andre bøker av Brekke jeg har omtalt:
Alle kan drepe
Avgrunnsblikk - som også var mer nedtonet jfr de tidligere bøkene når det gjelder voldsutgreinger
Paradisplaneten
Menneskets natur
Drømmeløs
Nådens omkrets

Lanseringer jeg har blogget om:
Paradisplaneten- på Trondheim Torg
Avgrunnsblikk- på Folkebiblioteket og Bakklandet skysstasjon

Bjørnebok har også blogget om Menneskehunger, her

Jeg samtykker i terningkast 5. Kanskje heller jeg mer mot en 6`er. For hva er det å ikke like med denne boka?
Som til og med har oppskrift på Asmodeus levergyte bakerst i boka, for den som ikke ble mett...


Jørgen Brekke: Menneskehunger, 349 s
Gyldendal 2019
Leseeksemplar



4 kommentarer:

  1. Herlig omtale fra en som lever (lever i form av bor - har ikke med lever som i gryte å gjøre) midt oppi dette nærmiljøet. Kan høres litt skummelt ut, Anita?
    Takk for link!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Bjørn.
      Jeg liker heldigvis ikke lever og innmat og styrer derfor unna slike gourmetrestauranter som absolutt skal bruke alt av dyret.. (og nå vet man jo visst ikke alltid hvilke Dyr som finnes oppi;) ..(som om jeg hadde råd, det har jeg jo heller ikke.. )
      Fisk og grønt derimot..

      Slett
  2. Det er alltid spennende å lese "sine egne" forfattere, og hipp hurra for at alt stemte med lokalitetene. Foreløpig har jeg denne på vent, men kanskje den frister etterhvert :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det gir et ekstra pluss å lese fra egen by, men den er veldig god uansett så jeg håper virkelig du lar deg friste:)

      Slett