En velskapt pike av Pia Edvardsen. Modig roman om å ikke ville være den man er.

 Noen ganger kommer det bøker i posten som jeg knapt har lest om. Nye bøker av forfattere som også er ganske ukjent for meg. En velskapt pike av Pia Edvardsen er en sånn bok. Baksideteksten pirret nysgjerrigheten min nok til at jeg leste den ganske fort. Etter å ha lest ferdig boka googlet jeg anmeldelser, i tillegg til at jeg leste utdrag av et mangfold på forlagets side. Romanen har fått knallsterke anmeldelser hele veien, og det skjønner jeg godt etter å ha lest den selv. En velskapt pike er en annerledes roman om å være homofil/lesbisk. Pia som også hovedpersonen heter, har i hele sitt liv forsøkt å fortrenge sin legning, hun vil ikke være den hun er. Og hvor lenge er det mulig å benekte den man er uten at det går på helsa løs? Boka er tankevekkende, interessant, ærlig og rett og slett vanskelig å legge fra seg.

Forlaget/bokbasen om boka: 

"En ung kvinne har levd i et heterofilt kjæresteforhold siden hun var i slutten av tenårene. Hun orker ikke være den hun er. Når hun en dag erkjenner sitt innerste, vekker det en angst som er så dyp at det ikke er mulig å fortsette.

Det finnes mange fortellinger om å ikke bli akseptert av andre, om omgivelser som ikke forstår og som forsøker å endre på unge mennesker. I denne romanen er det hovedpersonen selv som går til ytterpunkter for å opphøre å være, og å bli en annen.

Pia Edvardsen har skrevet en dypt personlig roman, basert på egne erfaringer med konverteringsterapi."

Pia har levd sammen med Lars i 11 år. Da hun ikke greier å skjule hvem hun er lenger, forlater han henne. Hun sitter igjen alene, i et hus i skogen, full av fortvilelse, selvhat og angst. Hun slutter å spise, sover ikke, tar masse tabletter og kommer til et punkt hun ikke ønsker å leve lenger. Men hun kan ikke dø heller, det vil bli alt for vanskelig og vondt for foreldrene hennes. Hun er deres eneste barn. Et år etter samlivsbruddet, kollapser Pia og blir innlagt på sykehus av fastlegen. Er det hjertet? Det viser seg at det er et kraftig angstanfall. Foreldrene, som er skilt, kommer sammen. Egentlig vil hun ikke ha dem der, men hun kan ikke nekte dem heller. De er naturlig nok bekymret og fortvilet. De vet ikke hvor vanskelig hun har hatt det og har det, hun har aldri sagt noe om dette til dem. At hun føler seg feil, at hun ikke er den de tror. Hun vet hva de ville sagt, de ville akseptere det. De er jo SV-folk, beleste og opplyste mennesker. Men innerst inne tror hun at de helst ville hatt en helt vanlig datter med familie og barn, deres barnebarn. Hun vil jo det selv. Få familie og barn, leve et vanlig liv. Som lesbisk, et ord hun knapt greier å ta i munn om seg selv, greier hun ikke å se for seg at det er mulig. 

Gjennom dagene fremover, får vi tilbakeblikk fra barndommen, skoledagene, tenårene. Allerede fra tidlig av følte hun seg annerledes. Hun satt annerledes, kroppen utviklet seg annerledes, hun likte ikke å pynte seg, ha på seg kjoler. I klassen hennes gikk Jørgen, en gutt som alle så på som homofil. Han var tydelig annerledes, mer feminin enn de andre guttene. Han ble grovt mobbet og møtt med homo som skjellsord og det som verre er. Pia turte ikke å forsvare han, hun ble med på det. At han ble behandlet sånn forsterket følelsen inne i henne om at hun var feil, og at hun for alt det var verdt, måtte skjule det enda sterkere. 

Hun greier å leve ganske bra med Lars en stund, hun greier å holde følelser og tanker i sjakk, men hun greier ikke å gi seg hen til ham på det hun tenker er normalt vis. Noe han merker, etterhvert blir det slitasje mellom dem. 

Etter bruddet drar hun på en bar for homofile, og treffer ei dame. Hun må prøve det ut, tenker hun, finne ut om hun virkelig er lesbisk. Etter dette møtet ender hun med å forakte seg selv enda mer. Hun ville ikke være lesbisk, hun vil ikke godta følelsene og tankene sine, dragningen mot andre kvinner. 

Hun søker på nett og finner en slags forening der andre som vil endre sin legning finnes og hun kommer i kontakt med en psykiater som driver med konverteringsterapi. De avsnittene der hun snakker med ham, er skikkelig ubehagelige og vonde å lese. Jeg ble provosert av hans holdninger, meninger og hva han sa om det å være homofil. At dette kunne leges, at det kunne komme av tilknytning til far i barndommen eller lignende, at det ikke var medfødt, med mer.

Hvordan dette utvikler seg, skal jeg ikke røpe. 

Men jeg vil absolutt anbefale boka. Den viser en annen side av å være homofil i dag, enn den vi ofte blir kjent med, siden så mange de siste årene er offentlige homofile på en helt annen måte enn for noen tiår siden.  Mange kjemper fortsatt sine kamper for å bli godtatt, men det er ikke så ofte vi hører om dem som ikke vil godta seg selv på denne måten. Det var noe som hørte hjemme i den tiden det var forbudt og ble sett på som psykisk sykdom. Samt i enkelte kristne og religiøse miljøer . Konverteringsterapi ble forresten forbudt 1.januar d.å. 

Pia Edvardsen har skrevet en åpenhjertig, ærlig, direkte og modig roman som jeg anbefaler varmt. At den er basert på egne erfaringer med konverteringsterapi, gjør den ekstra sterk.

Pia Edvardsen: En velskapt pike, 175 s

Aschehoug 2024

Leseeksemplar fra forlaget