torsdag 2. januar 2025

Den blå timen av Paula Hawkins. Nydelig psykologisk thriller som gjorde meg skvetten.

 Husker du Piken på toget? En rykende spennende psykologisk thriller som også ble filmatisert. Forfatter Paula Hawkins er nå ute med sin fjerde roman, som er kalt Den blå timen. Fra før har jeg lest Piken på toget og Langsom ild (linker til omtaler nederst i innlegget). Jeg var så heldig å få et forhåndseksemplar fra forlaget og koste meg med denne i romjula. Oppsummert med et par ord: Bare gled dere!



Forlaget om boka:
Den blå timen av Paula Hawkins, forfatteren av sensasjonen PIken på toget, har skrevet et mesterstykke av en roman som stiller brennende aktuelle spørsmål om ambisjoner, makt og kjønn. Boka forsterker Hawkins plass som en av Storbritannias mest nyanserte, kraftfulle og stilsikre historiefortellere.
På øya Eris er det kun ett hus, en innbygger – og en vei ut. Tolv timer om dagen skjermer tidevannet øya fra det skotske fastlandet. Den anerkjente, avdøde kunstneren Vanessa bodde her ute. Hennes notorisk utro mann forsvant sporløst for tjue år siden. Nå holder Grace til på øya, hun var Vanessas fortrolige venn gjennom mange år. Men da de finner et menneskebein i en av Vanessas kunstinstallasjoner i London, er det noen som begynner å oppsøke Grace for å finne svar.
Den blå timen har allerede inntatt New York Times’ bestselgerliste og har mottatt en lang rekke begeistrede omtaler.

Den blå timen har denne smygende spenningen som kryper langsomt inn under huden. I starten tar det litt tid før historien etableres, så det er lurt å være skjerpet når man leser. Det handler om kunst, en kunstner som bor på en halvøy, innestengt av flo halve døgnet. Hun var attraktiv i kunstmiljøet og blant menn, men trakk seg tilbake til huset hun kjøpte på øya. De siste årene før hun døde hadde hun omfattende selskap av venninnen Grace som bodde der sammen med henne. Grace er også lege, og hjalp Vanessa, som kunstneren heter, før hun døde av kreft. 
Arven etter Vanessa gikk til et galleri, der kurator Becker har fått jobb. At arven gikk til eieren av galleriet var for mange en stor overraskelse, fordi hun og eiere ble bitre uvenner noen år før hun døde. At Grace ikke ble levnet noe av kunstarven, ikke annet enn huset, er også et mysterium. Burde hun ikke fått mer hun som hadde vært Vanessa så nær så lenge? 
I en nyere installasjon finner galleriets eier en menneskeknokkel. Det må gjøres flere undersøkelser for å få dette verifisert. Becker får i oppdrag å dra til øya , snakke med Grace for å finne ut av dette, samt skaffe til veie resten av kunstarven som de mener mangler. Også notater, skisser og dagbøker, som bør tilhøre dem siden hun var en berømt og anerkjent kunstner. 
Vi merker allerede tidlig stemningen i boka. Den litt ekle, spooky, hva kommer-til-å-skje-følelsen. Eldre kvinne bor alene på en øde halvøy, været er ofte surt, vi hører det hvine mellom trærne. Handlinger ligger i grensen på galskap. Eller bare eksentrisitet grunnet i dyp ensomhet og et liv i stor grad alene?  Folk har forsvunnet her, noen har druknet og ført med tidevannet. Da Becker drar dit er det med en viss spenning. Og er det så lett å få notatene og resten av arven med seg? Galleristen Sebastian og faren har prøvd med alle midler, men Grace nekter og vil ikke ha noe med dem å gjøre.
Jeg synes dette var en meget god roman, en spennende slow psykologisk thriller, av typen som bygger seg sakte opp. Til tider ble jeg litt skvetten . Det virket vel også inn at jeg også har befunnet meg på ei øy i jula (dog med fastlandsforbindelse) med mye uvær, hav og fjell rundt meg. Språket er også en fryd, noe man må ta seg tid til å få med seg. Ei bok som går i dybden på karakterene. Gode karakter- og miljøskildringer, dialoger, relasjonelle intriger som i økende grad skapte flere mistenkte hos meg på flere plan. Her er det flere en en som virker upålitelig. En bok jeg ikke vil glemme så fort. Det vil ikke overraske meg om også denne boka blir filmatisert.
Anbefales!
Terningkast 5/6
Tine har også skrevet en grundig og fin omtale av boka, dog litt mindre begeistret enn meg.


Omtaler av Langsom Ild og Piken på toget her
Paula Hawkins: Den blå timen, 304 s 
Cappelen Damm 2025
Forhåndseksemplar fra forlaget

4 kommentarer:

  1. Denne har jeg notert meg. Lest de oppsummering også. Her har det vært fult hus og ingen tid til lesing eller blogging i jula, men vi har storkost oss. Godt Nyttår til deg også :) Hilse Ingun

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra! Både med det ene og det andre.. Kos er viktigst:) Takk, det samme til deg:) Hilser fra Bane Nord på vei til Trondheim fra Bodø.

      Slett
  2. Flott omtale Anita, ser at du plukket opp spenningen en del sider før meg. Liker at vi går i takt inn i det nye året :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Tine. Synd du synes den ble for langsom for deg..Men du likte vel kunsttemaet? Og takk, at vi leser litt i takt er bare herlig:)
      Skal legge inn link til deg også, leste den på mobilen tidligere. Sitter på toget til Trondheim og nettet er ustabilt gjennom daler og skoger nordpå. Har nettopp passert Lassemoen i svarte granskauen..

      Slett