Jeg er litt svak for romaner med handling fra bestemte land, som jeg enten har vært i eller ønsker å dra til. Jeg har tidligere lest bøkene til Cecilia Samartin fra Cuba, samt noen andre i sjangeren historiske feelgoodromaner, samt klassiske Hemingway, og noe sakprosa. Cuba er et fascinerende land, og jeg er så heldig at jeg kunne reise dit på en gruppetur/rundreise i 2016. Da hadde landet åpnet seg mot USA og president Obama kom på besøk mens vi var der. Det samme med Rolling Stones som hadde en gratis konsert for over 1 millioner cubanere i Havana. Tidligere hadde vestlig rock vært bannlyst.
Jeg var derfor spent på denne boka, som er en av flere i en ny serie om De tapte døtre.
Forlaget om boka:
Syv døtre. Syv hemmeligheter. Syv lidenskaper. Den kubanske datteren er den andre, frittstående romanen i serien De tapte døtre, hvor familiehemmeligheter, tapt kjærlighet og nye begynnelser gir fortryllende leseglede. Perfekt for fans av Lucinda Riley og Santa Montefiore. Når Claudia finner ut at bestemoren hennes ble født på et hjem for ugifte mødre i London, blir alt hun trodde hun visste om sin egen familie satt i spill. I en boks merket med bestemorens navn, funnet under gulvplankene i mødrehjemmet, gjemmer det seg en ledetråd som peker mot den mektige Diaz-familien på Cuba. Claudia booker impulsivt en flybillett til Havanna, uten å ane hvilken skjebnefortelling hun snart skal avdekke, hvilket eventyr hun selv vil oppleve - eller hvilke vanskelige valg hun snart må ta.
Ut fra det jeg har lest om serien og på baksiden, var jeg litt redd for at den kunne bli litt for lett og klissete for meg, men samtidig fristet den. Jeg er som sagt svak for bøker fra visse land, og kan derfor svelge noen klisjekameler. Som for eksempel med alle romanene i denne gata jeg har lest fra Italia.
Vet at en del feelgoodlesere har likt og lest serien av Soraya Lane om De tapte døtrene, men feelgood er så forskjellig, og jeg er heller ikke en storleser av feelgood. Men som sagt, noe leser jeg da i denne sjangeren også.
Det gikk ganske tregt med lesingen helt fram til halvveis i boka. Det skyldes nok både at jeg har hatt det travelt og kun fått lest på senga i det siste, men også at boka ikke fenget meg nok til å begynne med. Det som interesserte meg mest i starten var kapitlene fra 50-tallets Cuba, der handlingen dreier seg om den rike Diaz-familien, og da spesielt den eldste datteren til eieren av en stor sukkerplantasje , Esmeralda. Julio Diaz har vært alene med døtrene i årevis etter at deres mor døde. Esmeralda er farens yndling. Da faren tar med Esmeralda til London på en forretningsreise, forelsker hun seg i Cristopher Dutton, en forretningsforbindelse. De får noen stjålne minutter sammen, men slik kulturen er på Cuba på den tiden, kan ikke Esmeralda en gang prøve på å vise noen følelser for en engelskmann, eller noen som faren ikke har valgt ut til henne. Da han senere kommer til Cuba, går det som det må gå.
I nåtid møter vi Claudia som er på jakt etter sin bestemors røtter, og de få ledetrådene hun har fører henne til Cuba. Hun tenker å ta inn på hotell i Havana, men blir tilbudt å bli med hjem til drosjesjåførens bestemor som driver Casa Particular. På Cuba er det vanlig å leie ut rom til turister , og på den måten blir de godt kjent med en familie og kulturen. Claudia har ikke uten videre lyst til det, men blir med og hilser på og blir tatt imot med åpne armer og mye varme. Claudia tenker også at hvis hun skal finne ut noe om sin bestemor, er det nok lurt å bli kjent med de lokale. Gjennom Rose som bor i huset, sjåføren Carlos og en venn av dem; Mateo, nøstes historien sakte opp. Claudia blir raskt forelsket i folka, Cuba og Mateo , og får høre mye om Cubas historie og hva som skjedde med de rike familiene under Castros revolusjon.
Det er gøy å lese om hennes fotturer og bilturer i Havana. Hun får se det falleferdige og fraflyttede huset til Diaz-familien og hun blir tatt med til magiske El Malecon. Jeg så også slike falleferdige hus i Havana. Ingen hadde aldri råd til å sette husene i stand igjen. Familiene som flyktet fra dem, drømte om å komme tilbake en dag, men slik ble det ikke.
Det nevnes også Santa Clara og Vinales i boka, steder jeg var på da jeg var der.
Jeg synes romanen fint fikk frem stemningen på Cuba i dag. Historisk gir den også et lite bilde av hvordan det var på 50-tallet. Det er to store kjærlighetshistorier handlingen dreier seg om, samt jakten på bestemorens røtter. Hva skjedde med Esmeralda, er et stort mysterium. Det avdekkes gradvis, og selv om jeg skjønte en stund hvordan det hang sammen, synes jeg forfatteren fint greide å holde meg på pinebenken for å holde spenningen opp. Etter halve boka, tok det mer fart, jeg leste mer sammenhengende- det tror jeg er viktig for leseopplevelsen- og jeg kan love mye dramatikk og hjerteskjærende scener etterhvert.
Anbefales hvis du liker feelgood av denne typen som kombinerer historie, kjærlighet og som kan føre deg på en litterær reise. Drøm deg bort og bli berørt.
Soraya Lane: Den kubanske datteren, 315 s
Kagge forlag 2024
Leseeksemplar fra forlaget
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar