søndag 27. juli 2025

Gater jeg har levd av Nikolai Torgersen. Norsk sterk debutant.

 Nikolai Torgersen er en billedkunstner som nå har debutert som forfatter med brask og bram. Gater jeg har levd har fått særdeles god mottagelse. Noe jeg skjønner veldig godt etter å ha lest boka. Dette er sjelden kost fra en debutant og om en annerledes oppvekst, som de færreste av oss kjenner godt til. Det er skrevet andre bøker om dette i norsk samtidslitteratur, men det er sjeldent å lese det på denne måten fra en som har vokst opp i en denne type dysfunksjonell familie i fattigdom, og vi snakker her om virkelig fattigdom.



Forlaget om boka:
En hverdag i Oslo rundt år 2000: Å vaske seg i vann fra en bøtte om vinteren. Å stjele strøm fra naboen med en skjøteledning tredd gjennom et hull i ytterveggen. Å ruse seg sammen med foreldrene sine. Bli fratatt barndomshjemmet, trave gatelangs i kulda, alltid skitten, konstant på jakt etter et sted å sove.

Gater jeg har levd er en fortelling om skammen ved å mangle det grunnleggende og samtidig holde sammen i beinhard familielojalitet. Nikolai Torgersen reflekterer klokt om arvelig fattigdom, utenforskap og sykdom i et språk som er like energisk og springende som det er velformulert. Det handler om hvordan det faktisk er å lære seg å svømme på egenhånd, og om en skapertrang som gjør det mulig å bryte ut av et helvete.




Nå har det gått et par uker siden jeg leste ferdig boka og jeg har vært på besøk hos familie i Lofoten og ikke hatt tid og ork til å blogge i varmen. Hvis jeg skal ha sjanse til å komme ajour med blogging må jeg skrive innleggene kortere og senke ambisjonsnivået mitt når det gjelder anmeldelser. Noe som ofte er lettere sagt enn gjort. Det viktigste er uansett å nå frem til lesere med gode anbefalinger og tips. Hvis man tenker på instagram/bookstagram skriver mange der bare et par-tre setninger. Hvorfor ikke jeg? Tja, formatet er for kort for meg, og det sier ofte lite. Derfor liker jeg de mer grundige og lengre, og jeg vet at også det har sine lesere, selv om mange i dag liker det kort og kjapt. En mellomting skal jeg prøve å bestrebe meg på.

Noe har jeg skrevet på Goodreads og instagram, i alle fall legger jeg ofte ut bilder og små snutter av leseopplevelser på instagram. Noe som gjelder de fleste bøkene jeg leser. 

Dette skrev jeg spontant på Goodreads:
"En særdeles velskrevet , ærlig og reflektert bok. 
Just ingen feelgood , men et viktig bidrag om et liv de færreste kjenner særlig godt til. Om å vokse opp i bunnløs fattigdom , kaos, men kjærlighet - og etterhvert med store rusproblemer og psykisk uhelse, og det livet det kan medføre."

Dette skrev jeg i en kommentar til Tine på hennes blogg:
"Jeg synes det var en særdeles god bok, ærlig, reflektert, velskrevet. Nå kjenner jeg jo til en del lignende familier, slik han beskriver oppveksten, gjennom jobben min.
For meg er ikke dette uvanlig eller sjokkerende, men det er likevel veldig spesielt å lese det med et voksent barn fra en slik oppvekst, og hvor reflektert og nøkternt ærlig han er , uten å skylde på noen . Det er sterkt, rett og slett. Og sier mye om hvor lojale og livredde barn ofte er for å bli "tatt fra hjemmet" og plassert i fosterhjem eller institusjon, Bånd er sterke og her var det det mye kjærlighet selv om omsorgen ellers var skakkjørt."

De uthevede sitatene sier ganske mye om min spontane opplevelse av boka.
Jeg leste den over flere dager, leste sakte fordi jeg synes han skrev så mye bra og reflektert, og viktig. Språket er særdeles godt, så beskrivende og troverdig og så ærlig. Det er også ganske tøff lesing, selv om mye av dette ikke er nytt for meg med de yrkeserfaringene jeg har fra barnevern, psykisk helse og rus samt utdannelsen jeg har, men som nevnt er det noe helt spesielt å lese det fra en voksen som har opplevd en slik oppvekst selv. Også ungdomstiden og perioden som ung voksen da han selv strevde med rus, angst og hjemløshet, det er et liv vi sjelden får innsikt i, og da mener jeg spesielt hjemløsheten over år. Hvordan han vente seg til å leve sånn, fra hånd til munn for å overleve, og ba seg inn hos venner og bekjente for å kunne sove på en sofa en natt eller flere. Nikolai ba aldri hjelpeapparatet om hjelp, han skulle klare seg selv. Noe man kan undre seg over, da han uten tvil ville hatt rett på hjelp fra sosiale tjenester, som NAV og behandlingsapparatet ellers. Men det var vel noe med det å underlegge seg krav som da ville stilles til han, samt at han hadde svært lite tillit til at det var mulig å hjelpe ham.

Forholdet til foreldrene blir også behørig omtalt i boka, og spesielt til faren og hans sykdom, men også hans styrke og hans siste dager. En seig fyr, var han den mannen, på tross av år med rus og dårlig helse. Rørende å lese. At det var mye kjærlighet i familien på tross av begrensinger og svikt på flere plan, er det ingen tvil om.

Anbefales varmt!

Boka mi er full av post-it-lapper og understrekninger, her er noen få sitater:

..." Og jeg var egentlig enig, men det var ikke for å se ham sove at jeg satt der, men for å se ham dø. Jeg hadde kjent hans død i min egen kropp i to tiår og var vant til tanken, men følelsen var sterkere enn noen gang nå, nesten uutholdelig, så etter noen timer sa jeg meg enig i at jeg ikke kunne bli sittende der og kaste bort dagen." (s. 31)

" Det er umulig for et barn å forstå verden på en annen måte enn hvordan den oppleves, dagene vi husker, ser sånn ut: " (s.61) (her kommer en del eksempler som viser hvordan det kunne være, men det er over en halv side, og bør leses selv. Poenget med å vise utdraget er at denne setningen er så sann og noe man lett kan glemme når man blir vitne til en helt annen oppvekst enn den man er vant til og den man mener er riktig og bra/god.)

" Hvem skal ha ansvaret for at livet mitt har vært som det hadde vært?
Jeg får så vond smak i munnen hver gang jeg bruker ordet "omsorgsvvikt" om forholdene vi vokste opp under, søsknene mine og jeg. Jeg har lyst til å stryke det fra historien, trekke det tilbake fra alle intervjuer jeg har gjort for å beskrive oppveksten vår med det ordet. Det var jo omsorg der, det var kanskje det eneste som var der, omsorg......
Heller ikke andres liv misunner jeg, alt jeg har opplevd har vært drivstoffet til dit jeg har kommet i dag, og jeg ville ikke vær foruten det. " (s. 66)

Jeg kunne sitert mer og kommentert utdragene, men jeg lar de stå som de er- og overlater kommentarer til kommentarfeltet. 

Igjen; Gater jeg har levd anbefales på det varmeste.

Tine har også lest og blogget om boka, les hennes anmeldelse her






Nikolai Torgersen: Gater jeg har levd, 211 s
Aschehoug 2025
Leseeksemplar fra forlaget

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar