Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår- enda en fin-fin roman fra Haruki Murakami

Jeg har likt så godt det jeg tidligere har lest av Haruki Murakami, og ble ikke skuffet denne gangen heller, selv om det skal noe til for å toppe IQ84. Men så kan ikke disse bøkene sammenlignes. IQ84 er et stort verk på over tusen sider, og Tsukuru Tazaki er en helt middels stor roman på ca 300 sider. Noe har de dog til felles, og det er forfatterens særegne form ved å blande fantasi, drømmer og virkelighet sammen på en magisk måte.  Selv om denne romanen er mer realistisk enn de foregående, samt Kafka på stranden som jeg også har lest og likt.

Denne boka leste jeg ut i går på stranda i Korfu. Det er ikke alltid lett å starte på en ny bok når den jeg leste foran var en gigantisk pageturner som Jeg er Pilegrim (Terry Hayes) . Så det tok litt tilvenningstid før jeg kom i siget på denne, men ikke mer enn cirka 50 sider, noe som ikke er mer enn normalt forsåvidt. Deretter var jeg fanget i Murakamis univers, og glemte både lyd av sikader og bølgeskvulp, tørst og sult, og våknet til virkelighetens verden når jeg kjente det begynte å stikke og brenne på lår og legger. Solbrent!

Skitt, siste dagen på stranda på en stund, kanskje mange måneder, så det gjorde ikke all verden, men jeg måtte sette lesingen på vent til senere på dagen og ble ferdig i natt.

Tsukuru Tazaki var en del av en vennegjeng på fem da han gikk på videregående skole i en stor by, Nagoya,  1,5 timer fra Tokyo. De var en helt spesiell sammensveiset femmerbande, som et pentagon, alle like avhengige av hverandre.  De fire andre har navn som betyr Blå, Rød, Hvit og Svart . Kun Tsukuru har navn uten farge. Han føler seg også mer fargeløs, mer ubetydelig, uten spesielle trekk eller talenter. Men han har en spesiell interesse og det er togstasjoner.

Tsukuru er den eneste av vennene som reiser bort fra byen, til Tokyo for å studere etter videregående. Han studerer togstasjoner, blir ingeniør og tegner stasjoner. Han er mest alene i Tokyo, men savner ingen siden han har vennene hjemme som han treffer da han dit reiser i helger og ferie. Helt til en dag hvor de støter ham ut og ikke vil ha noe med ham å gjøre lenger. Tsukuru blir knust, ja, han skjønner ingen ting og får ingen forklaring.  Det går så hardt inn på ham at han bare har lyst til å dø. I et halvt år har han lyst til å dø og han spiser omtrent ikke noe.

Han får en venn Haida som betyr mye for ham. Og han har noen kjæresteforhold, men ikke noe han involverer seg dypere i. Helt til han treffer Sara. Da har Tsukuru blitt over tredve år gammel og lever et helt greit ungkarsliv. Han blir mer tiltrukket av Sara enn av de andre han har vært sammen med, men hun mener han har noe som tynger ham så hun ikke når helt inn, da kan hun ikke være sammen med ham på ordentlig, og at det har noe med fortiden hans og forholdet til vennene å gjøre. Tsukuru skjønner at den grusomme avvisningen han ble utsatt for har gjort ham svært sårbar for å knytte seg til noen på nytt. Sara mener at det eneste som kan hjelpe ham med å komme over dette er å konfrontere fortiden, finne ut av hva som skjedde og hvorfor de avviste ham. Sara hjelper ham med å finne ut kontaktinfo og ber ham dra for å treffe dem.

Fargeløse Tsukuru Tazaki er en fin og gripende roman om et ungt menneske som ble så brutalt avvist og hva det har gjort med ham og hva som skal til for at han tør å satse på kjærlighet igjen. Det er en roman om kjærlighet, svik og vennskap.
Men også om hvor forskjellig vårt syn på oss selv og på de andres syn på oss, kan være. Tsukuru får seg noen aha-opplevelser da han hører hva de andre mener og har ment om ham.
Jeg ble veldig glad i Tsukuru.

På Murakamisk vis brukes det også her drømmer, og noen ganger vet vi ikke helt hva som  er drøm og hva som  er virkelig, slik hovedpersonen heller ikke helt vet.  Det er noe av det jeg liker med Murakamis stil, det drømmeriske, mystiske, magiske. Før sluttsidene er det en slags oppramsing, som jeg synes var litt overflødig. Slutten ble også litt for tvetydig for meg. Jeg måtte lese den flere ganger, jeg ville at den skulle være god , men kjente at dette kunne slå begge veier, tolkes på flere måter, og det ble alt for trist hvis worst case- slutten er den som gjelder. Men det er vel ofte slik med Murakami, at sluttene kan ende hvor som helst alt etter hva man legger i dem. Det hadde vært interessant å hørt hva andre tenker om slutten i denne boka.  Hva skjedde med Tsukuru egentlig? Slutter boka som starten peker på, eller peker slutten på en ny start? (hvor kryptisk må jeg være for ikke å spoile for mye? )

Andre som har blogget om boka:
Tine, Karis bokprat, Beritbok, denhar jeglest, Rose-Marie

Andre anmeldelser:
VG, DN, Aftenbladet

Mer om boka på Forlagets side HER

Mitt innlegg om IQ84 HER og Kafka på stranden HER

Foto: VG.no

Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår, 320 s
Pax forlag 2014
Kilde: Anmeldereksemplar