Arbeidarhjerte av Carl Frode Tiller

 Carl Frode Tillers romaner står i særklasse i norsk litteratur. Kritikerrost som få, med sine borrende og dyptgående historier fra vår samtid. Med fokus på kommunikasjon og hvem vi er i forhold til oss selv og andre, dykker han også ned i samfunnet her og nå og over tid. Spesielt gjelder det Arbeidarhjerte som i tillegg til å være en historie om en mann i midtlivskrise, også speiler Norges utvikling som velferdssamfunn over flere tiår. Briljant gjort. Arbeidarhjerte er en roman som gir ettertanke denne gangen og.

Forlaget om boka:

"I løpet av nokre få tiår har Norge, landet der eg har budd heile livet, vorte fullstendig forandra, og med dét vi som bur her, eg også, ja ikkje minst eg, eg kjenner knapt igjen meg sjølv."

Trond veit ikkje lenger kven han er. Han vaks opp i Namdalen på 1970-tallet, på Prærien, i ein typisk arbeidarklassefamilie. Faren jobba på saga og var ihuga NKP-ar, mora jobba som hjelpepleiar og var fråfallen frå bedehusmiljøet. Trond hadde høgare ambisjonar, han ville studere, og skaffa med tida eit trygt middelklasseliv. Han skaffa seg alle moglegheiter. Men nå har han mista grepet. Han har mista jobben, har skilt seg frå kona, han forstår seg ikkje på døtrene sine.

Arbeidarhjerte er ein roman om en mann som midtvegs i livet begynner å forakte det han har oppnådd. Den handlar om korleis Norge har forandra seg dei siste 50 åra, og om eit sosialdemokrati som truar med å gå i oppløysing.

Jeg lyttet en del til lydboka av Arbeidarhjertet i parallelt mens jeg leste. Lydboka var veldig bra lest og  fungerte bra som lydbok med et godt driv. 

Romanen handler om Trond som er i midtlivskrise etter skilsmisse. Han har også mista jobben, ble oppsagt etter noe han gjorde på jobben. Trond vokste opp på Prærien i Namsos, i et typisk arbeiderklassemiljø, men han ville noe mer. Studier i Trondheim lokket. Som mange andre i hans generasjon også gjorde. I Trondheim traff han Therese, ble gift, fikk to barn og hadde et stort nettverk av likesinnede middelklassefolk. Men på et tidspunkt får han alt i vrangstrupen, synes folk er falske, gjennomskuer det sosiale spillet som er helt annerledes enn der han kommer fra. Hver gang han er hjemme i Namsos hos familien føler han på det.

Romanen hopper litt frem og tilbake i tid, mens Trond er i sitt livs krise. Han tenker tilbake på episoder, på faren sin, på søsken, kamerater. I starten av boka blir vi også med Trond og Therese til Tenerife, der de blir hengende sammen med et annet par. Det viser seg at mannen er en gammel kjenning fra Namsos, noe Trond helst ikke vil at skal bli noe tema. Han vet ikke om mannen kjenner igjen Trond, og håper det beste. Paret er helt annerledes enn Therese og han selv. Mannen drikker mye, språket er mer bredt og rått, de har heller ikke så mye å snakke om, bare fjas, ifølge Trond og Therese. 

Tiller er så god til å skildre slike kontraster. Han får frem følelser, tanker og ord i samtaler mellom folk, slik at vi selv også kan speile oss i det vi det leser. Til tider er det litt ubehagelig å se seg selv i døra på denne måten, vi vil jo ikke være sånn, eller.. Det er også mye humor her, gjenkjennelser jeg kan humre av. Skriver han satirisk? undrer jeg meg på. Hos denne leseren/lytteren, virker det tidvis slik. Eller så er det jeg som hører det. Oppleser av lydboka forsterker nok dette noen ganger.

Andre ting er skremmende likt egen erfaring med en far som var politisk engasjert og medlem i NKP som faren til Trond i boka var. Diskusjonene der faren var så bastant, og sa Nei, Nei, Nei- som om Trond ikke skjønner noen ting, er som å høre min far fra diskusjoner mellom oss. Han vet best, må vite. Gammelkommunister skal man ikke kimse av. (Min far lever enda, og har blitt mildere med årene, men det er fortsatt enkelte tema det er best å styre unna.) Min far er også vokst opp på Prærien i Namsos, noe som også gjør boka spesiell å lese. Også jeg dro til Trondheim for å studere, noe søsknene mine ikke gjorde. Noe gjenkjennbart er det i det også, når man er den i flokken som forlater redet og kommer hjem og snakker et annet språk. Eller det å være en del av et miljø som har studert, på en måte blir man en del av middelklassen som snakker et annet språk og samtidig har med seg sin egen bakgrunn i bagasjen som tyter ut innimellom. Selv om jeg ikke har tenkt på meg selv som middelklasse. Lønna er dårlig i en del høyskoleyrker, og annen høyere utdanning. Klassekiller er ikke lenger så tydelig, selv om vi nå for tiden kan se at noe reverseres.

 I min jobb som sosialarbeider tror jeg min bakgrunn har vært en styrke, mens i andre sammenhenger har det ikke alltid vært like lett å skjønner det sosiale spillet. Om slike ting og mer til skriver Tiller om i Arbeidarhjerte. Working class hero, is something to be, er strofer i låta av Marianne Faithful  dukker stadig opp i mitt hode mens jeg leser, som mange ganger før.. Noe sitter i ryggmargen. 

At jeg trekker frem egen bakgrunn , sier noe om hvordan en roman kan speile oss som lesere, og samtiden vi lever i.  Dette er Carl Frode Tiller ekstremt dyktig til. Mye mer kunne vært sagt om også samfunnsutviklingen som han vever inn i boka, gjennom Tronds samtaler med sin far blant annet, men les boka, dette er gull! Arbeidarhjerte er en roman med mange lag.

Anbefales varmt!

Andre bøker jeg har lest og blogget om av Carl Frode Tiller:

Begynnelser (2017)

Flukt (2021)

Innsirkling 1 (2007)

Innsirkling 2 (2010)

Innsirkling 3 (2014)

Innsirkling 3 ble også nominert til Bokbloggerprisen 2014

Carl Frode Tiller og Stian Westerhus på Dokkhuset i Trondheim. Litteratur og musikk. 2014

I september -24 var jeg på lansering av Arbeidarhjerte på Litteraturhuset i Trondheim. Du kan lese om arrangementet og se/høre opptak her. 

Eget bilde

Carl Frode Tiller: Arbeidarhjerte, 349 s

Aschehoug 2024

Leseeksemplar fra forlaget