Her lå Tirpitz av Ingrid Storholmen. Begeistret Bokanmeldelse.

Ingrid Storholmen har skrevet en roman fra 2.verdenskrig, en roman med tyske marinegaster i hovedrollen. Hvordan kan en ung norsk kvinne sette seg inn i deres sted og skrive en troverdig roman? Det kan man jo lure på, men at hun har greid det og greid det godt, er det ingen tvil om. Romanen bygde seg sakte, men sikkert opp til å bli noe av det sterkeste jeg har lest i år.

Da Ingrid Storholmen, som er fra Verdal i Nord-Trøndelag, var lita og dro på familietur til Trondheim, sa alltid mora da de kjørte forbi Fættenfjorden: - Her lå Tirpitz.
Dette brant seg fast i Ingrids sinn og etterhvert kom ideen om å skrive bok om de som var ombord på skipet Tirpitz. Tirpitz var Hitlers flaggskip, og kom til Fættenfjorden i 1942. Da det ble sjøsatt i 1939 var det Europas største. Skipet hadde over 2500 mann ombord. 12.november 1944 ble skipet bombet og senket ved Håkøya i Troms. 971 mann omkom.

Storholmen har skrevet skipets historie i norsk farvann. Hun har skrevet gastenes historie, de som døde, de som overlevde, de som var hjemme og ventet, de som ble kjent med dem i Norge, tyskertøsene, de som reddet en del av dem fra forliset.

Det helt spesielle med boka, foruten historien, er måten den er skrevet og bygd opp på. Her er Tirpitz  er ikke skrevet som en vanlig fortelling, noe som gjør den litt uvant å lese i starten. Formen er et kor av stemmer. Vi møter Otto, Fritz, Carl, Heinz, Rolf, Gottfried og mange flere gaster og offiserer.Vi møter Berit, Elsa, Hildegard- kjærester og slekt hjemme i Tyskland, og norske jenter de treffer.

I starten føltes det som jeg leste dramatikk. Jeg har ganske nylig vært på Trøndelag Teater og sett Moby Dick, og fikk assosiasjoner til formen derfra. Det var som om jeg så på et teaterstykke for mitt indre blikk. I starten synes jeg også denne formen ga meg distanse til menneskene romanen forsøkte å gestalte, jeg kom dem ikke så nær. De var også ganske mange, og det tok litt tid å bli kjent med dem. Foruten at de var soldater som lengtet hjem og som gradvis mistet troen på at de skulle få kjempe på ordentlig, og som ble lykkelige over å få to timers landgang for å gå i naturen, treffe nordmenn- var de også som vanlige unge menn, fulle av livslyst og kåthet. Og de snakket som menn seg imellom om kvinner og annet.

Gradvis snek de seg frem for meg og ble virkelige. Teaterstykket ble film, menneskene fikk kjøtt og blod og begynte å berøre meg.Vi ble kjent med flere sider av dem, deres lengsler, lidelser, sorger. Når den første ble drept, desertøren, fikk jeg skikkelig vondt. Vi får innblikk i de alvorlige tankene og samtalene deres. Tanker om livet om døden. Hos noen får også livet etter døden stor plass.  Konfrontert med døden, får de metafysiske grublerier . Og slik er det kanskje? I det ene øyeblikket snakker Uwe om tidligere liv, i det neste øyeblikket tenker Otto på jula og hjemlengsel, i det neste skurer de dekksgolv.

Storholmen er først og fremst lyriker og det merkes i teksten. Til tider er det nydelige passasjer og naturskildringer:

Kaspar: Fjellene kryper inn i skyer som ser ut som ulldotter, kanskje de varmer seg? Lyset overvintrer et annet sted. Gi meg noe lunt, noe med vann, barndom og pels. (s.68)

Et sted sier en søvnløs gast: - natten virker ikke lenger..

Romanen er i tre deler. I 1939- da krigen startet, del 2 er mens skipet var i Norge, del 3, er etter krigen.

Mens de to første delene tar for seg krigsopplevelsen, er del tre viet til tiden etterpå. Om bearbeidingen av sorg og tap, å leve med lidelser og traumer, amputerte bein, om barn som mistet sine fedre, om tyskerne som ville tilbake til Norge for å gjenoppleve, tyskerbarn i Norge som vil oppsøke sine tyske fedre.

Alfred sa en dag: - "Mor,  kan  vi ikke finne en stige som er lang nok til å rekke opp til  himmelen, og klatre opp til far. Hente ham ned, hjem, slik at han kan passe på oss? " ( s.189)

Om tiden etterpå, om anger og skam, om et manipulert tysk folk:

Bootsmann Spiedel: Nazipartier og Hitler viste stor psykologisk teft i og med at de ikke fortalte hva som i realiteten skjedde med jødene. Aldri ville vi sagt et uttalt ja til det. De lot det bare være rykter, rykter vi kunne avfeie som usannsynlige fordi de var så groteske. ( s.191) 

Om grusomme overgrep, barn av voldtekter, hva krigens offer ga i arv til sine barn:

I : Brystene mine var fulle av sorgens melk. Stefan drakk depresjonen ut av meg og inn i seg, har jeg kommet til i etterkant av selvmordet hans. Jeg kunne ikke stoppe gråten, selv om barnet smilte. Alt jeg så var faren hans stå bøyd over meg under voldtekten.  De skulle tatt gutten bort fra meg, beskyttet han mot meg og den seige smerten jeg bodde i før jeg fant Kurt. Latt Stefan hatt smilet sitt, det indre lyset hans som jeg slukket. ( s.217)

Jeg visste egentlig ikke så mye om Tirpitz og Fættenfjordens rolle under krigens dager, selv om jeg har kjørt den veien tusen ganger. Kanskje har jeg hørt om det, men ikke festet meg med det. Så i tillegg til å ha lest en gripende roman på det menneskelige planet, så har jeg også fått ny historisk kunnskap om mine hjemlige trakter.

Men mest av alt er jeg utrolig imponert over Storholmens evne til å skrive så troverdig og levende som hun gjør i denne boka. Jeg antar det krever veldig mye å sette seg inn i så mange forskjellige personer, bli med dem gjennom de mest skjellsettende år av deres unge liv, deres dødsangst, deres lengsler og lidelser, bli med dem inn i døden, inn i hjelpesløsløsheten og avmakten, sette seg inn i de som venter på dem hjemme sitt ståsted: Får de sønnene og kjærestene sine hjem i live, eller ender de i en grav i havet, med et navn på en minnestein et sted i Norges land?

Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.

Om forfatteren:
Ingrid Storholmen, f. 22.mai 1976, vokst opp i Verdal. Debuterte i 2001 med Krypskyttarloven. Har gitt ut 5 bøker, mottatt flere priser. Er utdannet Litteraturviter og gått et år på Forfatterstudiet i Bø.  Hun har vært  litteraturredaktør i Morgenbladet, startet litteraturtidskiftet LUJ, og vært en sentral aktør i forfattermiljøet i Midt-Norge. Sammen med Gunnar Værnes bodde hun i dikterboligen Adrianstua i Trondheim i perioden 2002-2007. (Jeg hørte henne for første gang lese dikt der under Litterær hagefest) Mer om forfatteren HER

Anmeldelser, blogger og intervjuer:
Jeg har dessverre ikke funnet så mye på nett om boka enda. Den er så fersk, at jeg regner med at det kommer mer etterhvert.

"Det er blitt en foruroligende og sterk antikrigsroman, og det er sjelden at så stor sorg og smerte blir fortalt så knapt og konsentrert. Anbefales!" 
Stein Roll, Adresseavisen (terningkast 5)

Intervju i Adresseavisa (kun for de med papirabbonement eller adressa+)

Selv skrev jeg om boka i spalten Boken på vent sist tirsdag.

Oppdatert med blogginnlegg:
11.11.14: Reading-Randi


Takk til forlaget for leseeksemplaret. Du kan lese mer om boka på Aschehougs hjemmeside.

Foto: adressa.no

Ingrid Storholmen: Her lå Tirpitz, 239 s

Aschehoug 2014


Pst.. Og selvfølgelig er dette (fra meg) en sterk kandidat i nominasjonsprossessen til Bokbloggerprisen 2014. Måtte mange oppdage og lese Her lå Tirpitz.