Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson

Sterkt om en elsket morfars rolle som SS-mann under 2.verdenskrig!

Ida Jackson  er barnebarn av Peder Pedersen Tjøstland , som var SS-mann, frontkjemper, redaktør og journalist for avisa Germaneren under den 2.verdenskrig. Jackson kom tilfeldigvis over informasjonen om morfarens fortid som nazist ved et googlesøk. For henne hadde han alltid vært en kjærlig morfar, og fortiden som nazist var det ingen som snakket om i hennes familie. Sjokket var stort, og Ida har skrevet om sine opplevelser, sin søken etter svar ved historiske dypdykk og graving i familien. Boka har blitt et sterkt og personlig dokument om Per Pedersen og den andre verdenskrig.

Per Pedersen var en flittig journalist og redaktør i SS-avis Germaneren under 2.verdenskrig.  Han var også soldat på Østfronten et par år, med kjæresten Gerd ventende hjemme i Norge.  Per og Gerd var Idas besteforeldre.

Etter krigen ble Per Pedersen dømt for landssvik, og etter endt soning flyttet han og Gerd til et gårdsbruk på sørvestlandet , noe han alltid hadde drømt om. Å drive gård, jobbe med jorda, være selvforsynt med grønnsaker, frukt og kjøtt lå sterkt i Pedersens fremtidsdrøm som ung.  Det å drive med jorda, var også en sentral ide i den nasjonalsosialistiske troen Per bar med seg.

Tilbake til krigen:
Jackson skildrer hvordan krigen artet seg for Per, slik hun tenker det, og har funnet ut av faktiske opplysninger, hvor tiden på Østfronten har en sentral plass. Hvordan kunne hennes snille morfar være en del av dem som sto bak og gjennomførte et så grusomt blodbad og folkemord?
Hva visste han om etnisk rensking?

Jackson veksler mellom å beskrive faktiske forhold rundt NS og SS-ideologi, gjennomføring av Hitlers prosjekt, krigføringen mot den jødisk-frimuriske verdenskonspirasjonen, og hennes morfars rolle og plass i det hele, hennes minner om ham i lys av hvem han kunne ha vært da, og sine egne reaksjoner i prosessen mens hun gjorde research, snakket med familien og skrev boka, Hun bruker også seg selv for å forstå Per Pedersen. Hun skriver at hun kan kjenne seg igjen i ham på noen måter, spesielt når det gjelder det å være ekstrem. Ida Jakson var selv aktiv i Rød Ungdom i tenårene, meget radikal og meldte seg senere inn i AKP-ml, og beskriver seg som ekstrem. I det kan hun forstå sin morfar.

Hun belyser også ekstremisme som sådan, noe som jeg synes er veldig interessant i det det gir en bredere forståelse av hvorfor mange ble nazister eller  ofret seg for saken, for SS, eller for revolusjonen via AKP-ml, for den sags skyld. I dag kan vi se denne ekstremismen i høyreekstreme grupperinger,  i religiøs ekstremisme som IS, eller selvmordsbombere  i Midt-Østen for eksempel.

Jeg fikk også assosiasjoner til Anders Behring Breivik og 22. juli flere ganger under lesingen, i forbindelse med beskrivelser av det nazistiske tankegodset og ekstremismen. Jackson kommer selv innpå denne sammenligningen et stykke ut i boka, og sier at forskjell på den paranoiaen som nazistene og Brevik forsåvidt hadde, handlet om en konspirasjon hvor man fryktet at noen der ute skulle ta over verdensherredømme, kontra den psykiatriske paranoian hvor man føler seg personlig forfulgt. Og så er det en stor forskjell at Breivk handlet alene (selv om han hadde meningsfeller på internett) mens nazistene handlet i en organisatorisk ramme.

Jackson skriver også om familiehemmeligheten som har ligget i luften som en tung, litt diffus bør i oppveksten. Hva ligger i veggene, hvordan preges man av slikt , det usagte, generasjonshemmelighetene? Dette synes jeg også er veldig interessant.

Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv.  Boka er dessuten veldig godt skrevet. En god kandidat til neste års Bokbloggerpris.

"Det viktigste,"- sier mamma, "er å lære seg å tåle det. Å tåle sannheten om hva han gjorde, uten å føle at vi må be om unnskyldning. Uten å slutte å være glad i ham." (s. 38)

Du kan lese mer om boka på forlagets hjemmeside HER. Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Andre bloggere:
Berit- bøker og bokhyller - synes dette var en veldig god bok

Ida Jacksons blogg hvor hun skriver om boka og har linket til intervjuer og anmeldelser. Jackson ble også intervjuet på NRKs Brenner og Bøkene nylig. Innslaget kan ses HER

Foto: Erik Dyrhaug

Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg, 254 s

Aschehoug 2014