Min skyld? En fars historie av Jens Breivik

Siden 2011 har det kommet flere bøker om 22.juli-tragedien som har forsøkt å forklare hvordan og hvorfor dette kunne skje. Aage Storm Borchgrevink, Åsne Seierstad og Marit Cristensens bok om Moren er tre av dem, som har belyst sider av massemorder Anders Behring Breiviks oppvekst og tiden frem til de fatale hendelsene. Nå har også Faren, Jens Breivik kommet med sin historie i bokform. Det er sterkt å lese om farens tanker rundt sin sønns oppvekst, om hendelsen og om selvransakelsene han selv har vært gjennom. Kunne han som far ha gjort mer for sønnen? Kunne han ha forhindret det hvis han hadde gjort noe annerledes?

Jeg føler skyld. Og jeg føler ansvar. Hva om jeg hadde vært en bedre far? Ville Anders gjort det han gjorde da?

Mye har blitt antydet om en spesiell oppvekst for Andres Behring Breivik.
For første gang får vi høre Jens Breivik sin egen fortelling og historien gjøres aktuell med fornyet kontakt mellom far og sønn.

Kan en far lastes for sin sønns ugjerninger?      (Juritzen forlag)

Jens Breivik har skrevet boka i samarbeid med Thomas J. R. Marthinsen. Breivik forteller om sønnens oppvekst, årene med moren Wenche, og samværet med sønnen etter skilsmissen. Breivik har jobbet i årevis som diplomat flere steder i verden, og har vært vant til å forholde seg til alle slags mennesker og kulturer på en naturlig måte. Nå er han pensjonist og bor i Frankrike med ny kone.

Breivik beskriver samlivet med Wenche som vanskelig. Hun var ikke lett å bli klok på, eller komme inn på, og han følte hun ville ut av forholdet straks de hadde giftet seg. Breivik sier han i det lengste prøvde å få forholdet til å fungere, for Anders skyld.  Han reagerte også på Wenches måte å være mor på. Hun var ingen omsorgsgfull og kjærlig mor. Hun beskrives som kald og fjern, og en mor som ble fort lei av barnets "masing og klenging". Wenche holdt også sønnen deres borte fra faren i lange perioder. 

Da Anders var fire år, kom det er brev til faren med vurdering fra Statens senter for barne og ungdomsspykiatri (SSBU), som gjorde faren veldig bekymret. Han gikk til sak etter dette og krevde å få omsorg for sønnen. Han fikk ikke medhold, da advokaten gjorde alt for å få moren til å fremstå som en god mor, og psykologvurderingen fra SSBU til å fremstå som ikke troverdige. (denne saken er godt kjent via media) Breivik forteller at han var lamslått etter rettsaken. Han hadde virkelig trodd at han ville få medhold fordi utredningens konklusjoner var så alvorlige, men den gang ei.

Barnevernet slapp også familien, noe faren er ganske sjokkert over. Selv følte han at han hadde svært lite å si.  Da Anders var på besøk hos han, sa han heller ikke noe, og det var ingen tydelige signaler på at gutten ikke hadde det bra, annet enn at han var innesluttet, og litt passiv, noe faren tenkte kunne være et karaktertrekk, som han selv også hadde til en viss grad.

Videre får vi innblikk i samvær og kontakt i tenårene og frem til 2011, og det som fremkommer er at de hadde mer kontakt enn det vi kan ha fått inntrykk av gjennom tidligere mediasaker og bøker som er utgitt.  Breivik imøtegår også påstander som er fremsatt om deres kontakt.

Jeg får inntrykk av at faren gjorde så godt han kunne, at han ønsket å ha godt forhold til sønnen og la tilrette for koselig samvær, hytteturer, fisketurer og annet, og at han ville ha mer samvær og kontakt enn det han fikk, men at moren bestemte det meste.

På slutten av boka gjengis brev som Anders Behring Breivik og faren skrev til hverandre i løpet av fengselsoppholdet. Det er sterke saker. Brevet som Anders skrev til sin far er fælt å lese. For meg virker det helt skrudd. Anders vil ikke ha mer med faren å gjøre, han får ikke komme på besøk hvis han ikke selv blir fascist og støtter ideene til Anders. Han beskylder faren for å være en feig hjernevaska sosialdemokrat med mer. Ellers skriver han mye om feminiseringen av samfunnet, og kvinners makt som katastrofale for samfunnet siden de er emosjonelt ustabile. 

Jens Breivik reflekterer og tolker brevet på sin måte, og det kan være mye rett i det han skriver. Kanskje er det sviket fra mor, eller mors manglende omsorgsevne, som projiseres over på samfunnet. 

Det som  er gjennomgående i boka, er Jens Breiviks form for skyldfølelse, anger, at han kunne gjort mer for sønnen sin, stått på mer for å vært sammen med ham, og om det kunne ha forhindret at sønnen utviklet seg som han gjorde. Det svaret vil vi aldri få. 

Boka er et viktig bidrag i helheten for å danne seg et bilde av hvem terroristen var. Og om en fars følelser og rolle. Om hvordan han som far greier å leve videre med dette. 

 Jeg tror det er viktig for oss å prøve å forstå hvordan og hvorfor dette kunne skje, også fordi vi kanskje da kan forhindre at slikt skjer igjen. Om det var skeivutvikling som la grunnlaget, sviktet hjelpepapparatet. I dag ville kanskje også en barnefordelingssak fått et annet resultat hvis forholdene var slik de var for denne familien. Andre igjen ville lagt mer vekt på internett og mulighetene til å finne politisk likesinnede, og at det er mye grumsete tankegods i det mørke nettet som Behring Breivik dessverre tok lenger enn de fleste som er vokst opp i et demokrati. Dette er nok uansett veldig sammensatt og et klart svar i dette tilfellet får vi vel aldri.

Boka er absolutt lesbar og interessant. Den er også vond å lese. Man får da uvirkårlig sympati for faren, som også har mistet en sønn. Selv om han flere ganger fremhever at andres tap og lidelse er mye større. 

Også faren har rett til å fortelle sin historie.

Boka har noen midtsider med fotos av far og sønn.

Reading-Randi har skrevet et meget utfyllende og grundig innlegg om boka, som jeg også anbefaler.

Tidligere har jeg blogget om En norsk tragedie av Aage Storm Borchgrevink. 

Jeg har også Åsne Seierstads bok En av oss, liggende på vent. Jeg startet på den i fjor, men så ble den liggende. 

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Jens Breivik, født 1935 i Vesterålen. Foto: Juritzen.

Jens Breivik: Min skyld? En fars historie, 170 s

Juritzen forlag 2014