Historien om Markus Torgeby er en spesiell og annerledes historie på mange måter. Her handler det ikke først og fremst om konkurranseprestasjoner, men om et løpetalents egen spesielle vei.
Markus Torgeby visste at at det var løping han ville drive med da han første gang i ung alder deltok i et langdistanseløp. Løpingen blir altoppslukende og i de timene glemmer han problemene på hjemmebane med en alvorlig syk mor som han er svært knyttet til. Hun ble syk av MS da han var ni år.
Men det å delta i konkurranser har også sin pris. Han blir pushet hardt på trening og greier ikke å prestere det beste når det gjelder.
20 år gammel tar han et valg og flytter ut i skogen, hvor han bor alene i en lavvo. Han flytter i nærheten av folkehøgskolen han gikk på i midtre Sverige (i nærheten av Jerpen, Duved, Åre) . På folkehøgskolen hadde han en lærer, Ulf, som så Markus for den han var og ga ham noen gode råd. I skogen bor han mer eller mindre i fire år. Han lever av oppsparte midler, lever enkelt, løper milevis i skog og fjell, til butikken og når han skal besøke folk. Når han går tom for penger tar han seg noen vakter på et aldershjem i nærheten.
En av hans venner Bertil tok ham med til Trondheim en dag for å delta på et løp. Markus ble så fascinert av løperne fra Tanzania, at han spurte om han kunne få besøke dem og leve sammen med dem en periode for å lære deres løpeteknikk. De sa ja, og snart satt Markus på flyet til Afrika. Han hadde med seg en venn som skulle lage en film om løperen som flyttet ut i skogen, som også ville filme noe her. I Tanzania var det ingen kjære mor, her var det høydetrening uten særlig mat og et slit uten like, men folket var veldig gjestfrie og hyggelige. Her var Markus et halvt år.
Vel hjemme igjen flyttet han tilbake til skogen. Han var jevnlig hjemme i sør-Sverige , pleiet sin mor og besøkte søsken og familie, men fikk fortsatt mye kjeft av sin mormor og morfar som ikke syntes han gjorde nok for sin mor, og hvorfor skulle han nå bo ute i skogen. De hadde aldri hatt noen forståelse for Markus sine valg.
Etter som årene går treffer Markus ei jente som han forelsker seg i, og det går som det ofte går. De flytter sammen, han brenner lavoen, og den gamle hytta som han etterhvert kjøpte seg, og bygde huset deres på tomta. Utålmodig som han var, orket han ikke vente på byggetillatelser, men satte i gang. Her lever de forhåpentligvis lykkelige sammen den dag i dag med sine barn, noen dyr og enkelt levesett.
Boka om Markus Torgeby var en utrolig fin og rørende bok å lese. Jeg er fascinert over folk som velger å leve helt på sin egen måte og bryter ut av det samfunnet hvor alle forventer at man skal følge en opptråkket sti. Det var også sterkt å lese om hans forhold til mora som tidlig fikk MS og ble helt hjelpeløs. Markus tok mye ansvar, tok henne med på turer, pleide henne, han var veldig glad i sin mor, men det var nok også tungt å bære.
Boka er skrevet i et enkelt, muntlig språk, er lettlest og engasjerende. Anbefales!
I dag lever Markus av å holde foredrag og skrive. Han elsker fortsatt å løpe.
Mer om Markus Torgeby HER i bloggen hans.
Her er en av flere videoer om Markus Torgeby på youtube.
VigmostadBjørke 2016
Kilde: Anmeldereksemplar
Denne har jeg liggende og den skal selvfølgelig leses:) Jeg liker folk som går sine egne veier uansett hva folk måtte mene om det, så kanskje denne boka er noe for meg:)
SvarSlettJa, da kan det hende du finner noe her.:)
SlettGood:) Usikker på om jeg rekker den i februar, men den skal prioriteres:)
SlettBra. Spent på hva du synes.:)
SlettJeg trodde først han var en av disse løpefanatikerne og at boken handlet om det, men det ser ut som det ikke er sånn. Omtalen din viser at han har gjort mye spesielt i livet sitt, og stått for avgjørelsene sine. Takk for fint lesetips Anita!
SvarSlettHan var kanskje fanatisk på sin måte, i og med at han elsket å løpe og gjerne tok det helt ut.. Men ikke i konkurranse- eller kommersiell sammenheng, nei. Han gjorde helt sin egen greie, veldig interessant. Anbefales. Se gjerne filmen over også. fint å høre ham snakke fra den gangen han bodde i skogen.
SlettJeg leser Doppler akkurat nå og det var noen likhetspunkter :-) Jeg er heller ikke opptatt av sport, men jeg har en svigerinne som er ultraløper. De løper lengre enn en maraton, gjerne opp i 80 km. I helgen kom hun på andre plass i Bislett-løpet hvor de løper i banen som er under selve Bislett. Det klarte hun på under 4 timer! Det var en digresjon, men jeg tenkte på henne da jeg leste dette og lurte på om det var en bok jeg kunne bruke som gave :-)
SvarSlettJeg skrev tiden, men ikke lengden :-) Hun løp 50 km på den tiden)
SlettDa vil hun sikkert ha glede av å lese denne boka. Ja, enig at det er litt Doppler, det å flytte ut i skogen , leve enkelt, og ta avstand fra maset og jaget der ute, men Doppler var nok mye sprøere.;)
SlettFor en interessant historie om en annerledes måte å leve på. Det er ikke lett å velge på tvers av forventninger fra familie og samfunnet ellers, så all ære til de som har mot til å gå egne veier!
SvarSlettJa, ikke sant. Både imponerende og fascinerende.:)
SlettDet høres ut som han er en arketypisk ultraløpemann. Kuriøst nok hadde også Scott Jureks mor ms - (eller ihvertfall noe lignende). Boka skal leses så fort jeg får sjansen - dvs - etter jeg er ferdig med Possession - ok det var overoptimistisk - la oss si når jeg har kommet til minst 250s i Possession - eller er ferdig med Bølla og Katharina Blum. Man må holde orden i tvangsrekkene, selv når man lystleser.
SvarSlettHadde tenkt å vente enda lenger, men omtalen din laget kluss i systemet = svensk ultraløping it is!
Ja, han er sikkert det, uten at jeg vet så mye, egentlig ikke noe om ultraløpere, men lærte litt om han her, da.
SlettTror du det er MS-frykten som trigger løpsinstinktet deres? Hm..
Who knows.;)
Høres ut som du sliter med den Posession-boka, synes du bør bevilge deg noe lett og løpende svensk ja.:)
Btw- så er Katharina Blums tapte ære, en enkel bok å lese og fengende. (den var nå det da jeg leste den på 70-tallet, som en del av pensum på medialinja jeg gikk på, men da visste vi ikke så mye om medias makt, som vi gjør i dag. Kanskje den ikke er like spennende å lese i dag?, blir interessant å høre om du synes det, og hvordan den holder seg. Tyske BildZeitung var fryktelig grusomt og grisete den gangen, og nå også antar jeg. Med Bøll blir det ikke noe krøll, skal du se;) hehe ;))