Krokodillevokteren av Katrine Engberg. En hederlig og velskrevet dansk krimdebut

Det er alltid spennende med nye krimforfattere. Som flere debutanter som blir oversatt til norsk får også Katrine Engberg mye ros for sin nye krim. Boka har fått fem stjerner fra flere danske aviser og lovende ord. Rise or fall? Det er ikke alltid det lever opp til forventingene mine, men denne gangen gjorde den omtrent det. Krokodillevokteren er stort sett spennende, selv om den ikke er heseblesende (heldigvis trenger ikke all krim være det), og den er særlig velskrevet.

Forlaget sier om boka:
En tidlig morgen i en liten bygård i København finner pensjonisten Gregers Hermansen det blodige liket til en ung kvinne. I kvinnens ansikt er det laget et mønster. Hva betyr det? Er det en siste hilsen fra morderen? Politibetjentene Jeppe Kørner og Anette Werner fra Københavns politi fåransvaret for etterforskningen av saken. Underveis avdekker de en forbindelse mellom drapsofferet og husverten, Esther de Laurenti. Morderen har fått tilgang til det uferdige krimmanuset til Laurenti og etterligner historien. Da det skjer et nytt mord kjemper Jeppe og Anette mot tiden for å oppklare fortiden og hemmelighetene til begge kvinnene som av ukjent årsak har vært skjult i så mange år. Bevisene tyder på at både Esther og ofrene er brikker i en gal morders hevngjerrige spill. Hvem er denne personen som står bak og hvorfor skjer disse uhyrlighetene? Krokodillevokteren er Katrine Engbergs kriminaldebut og den første boken i en ny serie hyllet for sin kunstneriske kvalitet. 
Mer HER

Jeg ble nysgjerrig over begrep som "kunstnerisk kvalitet". Hva betyr det i en krim?
For å ta det først, så er boka velskrevet. Språket er godt hele veien, det flyter lett avgårde, skildringene er gode, også metaforene og similesene. Det er også en snerten lett humor her. Korrekturen er også bra. Kun en gang registerte jeg en ordleif. 
Forfatteren er danser og koreograf. Mye i handlingen er knyttet til kunstmiljø, både billedkunst, teater og også en tidligere danser møter i i boka, selv om det kun er en birolle.

Karakterene er interessante.
Politimannen Jeppe Kørner er kanskje en klassisk krimetterforsker; sliten, tar for mye piller og drikker, men han er ikke alkoholiker. Han har et traumatisk ekteskapsbrudd bak seg og har så vidt kommet seg i jobb igjen. Han har mistet potensen og savner sin kone som svek han for en annen fyr, veldig. De strevde med å få barn og gjennomgikk strevsomme runder med kunstig befruktning. Barn er et gjennomgangstema i denne boka, uten at jeg vil si mer om det. Jeppe er igjen på grensen av sammenbrudd i denne saken. Han sover for lite, jobber for mye, sluker for mye piller, glemmer sine venner, føler seg empatiløs overfor faren, Christian Stender, som har mistet sin datter og bryter sammen i krakilsk gråt under beskjeden.
Under etterforskningen møter han en kvinne som gir ham reising for første gang på mange måneder. Det gir ham ny energi.

Kompanjongen Anette Werner er en jordnær og effektiv politikvinne, trygt gift med Svend og hun trives med familie og mann. Hun og Jeppe er et radarpar som av og til går hverandre på nervene. Hun  er ganske rå i kjeften, men det er han også. Jeppe synes nok hun er litt for tjukk, og reagerer når hun spiser for mye snop. Selv har har gått ned mye siden bruddet.

Gjengen på kammerset møter vi også i mindre roller.

Huseieren der drapet ble begått heter Esther de Laurenti. Hun har nylig gått av med pensjon fra en akademisk stilling. Esther lar ikke så mange komme for nær, men hun føler mye omsorg for en ung sanglærer, Kristoffer, som har blitt en nær venn. Hun føler også omsorg for de to studentene som bor i huset, Julie, som er drept, og Caroline. Og nå hun ta seg av gamle Gregers Hermansen som ikke har andre nære. Hun som flere i denne boka, bærer på dype hemmeligheter.
Ellers møter vi en vrang og spesiell kunstner og forfatter; Erik Kingo og  den smekre Anna Harlov som er i Esthers skrivegruppe, med flere som kan ha sine svin på skogen.

Etterforskningen er kronglete, og det går ganske lang tid før jeg får et hint om hva det kan dreie seg om. Og når jeg aner det, avdekkes det noen nye overraskelser, men jeg skjønner mer og mer uten at det ødelegger for spenningen som har tatt seg opp underveis.

Krokodillevokteren er ingen pageturner i vanlig forstand, og innimellom tenker jeg at den kunne vært strammet inn. Det et varierende vekslende driv, men det er partier som er skikkelig spennende og da særlig mot slutten.

Kriminalromanen er den første i en serie med Jeppe og Anette. Jeg vil gjerne treffe dem igjen.
Anbefales!

VG har anmeldt boka, og gir den terningkast fire. Vi er ganske enige, ser jeg. 
Ellers har jeg ikke funnet noen blogger og andre anmeldelser av boka.

Foto: Forlaget/Timm Vladimir

Krokodillevokteren av Katrine Engberg, 379 s
Goliat forlag 2017
Kilde: Leseeksemplar