Venn med alle av Gunnar Wærness - Diktsirkel september- 18

Diktlesesirkelen i september hadde Norske utgivelser 2018 som tema.
Jeg hadde lyst til å lese Venn med alle av Gunnar Wærness eller Sauesankertanker av Torgeir Rebolledo Pedersen, og landet på Venn med alle siden jeg hadde den i papirutgave. Jeg har også lest en samling av Pedersen før og hørt ham på Lillehammer litteraturfesival pub-til-pub og poesislam. Wærness har jeg ikke lest en hel samling av før. Han har bodd i Trondheim og jeg har hørt ham lese på hagefest i Adrianstua (forfatterbolig i Ringvebukta) blant annet, men som sagt har jeg ikke lest noe særlig av ham. Siden jeg hørte ham på Ringve har det gått mange år, da var han ung og lovende. Nå har han flyttet til Sverige og gitt ut flere diktsamlinger og har også utgitt ting sammen med Brødet og eselet. Jeg tenkte at det var på tide å lese noe av ham.

Og det har jeg nå gjort.

Venn med alle er en diktsamling på 105 sider med my tekst på hver side. Boksidene er også ganske store. Altså; den inneholder mye mer tekst enn de fleste andre norske diktsamlinger jeg har lest de siste årene. (med unntak av mursteinen Wunderkammer av Nils Chr Repstad)

Omslaget består av veldig spesielle tegninger både på utsiden og innsiden. Det er avbildet noen merkelige skapninger i forskjellige situasjoner alt fra fødsel, amming, være under skyer med regn, være i vannet med mer. Skapningene er en blanding av rare dyr og mennesker, noen har skjell, noen vinger og de har store munner. Jeg tror at tegningene har noe med bokas innhold å gjøre, men sikker er jeg jo ikke.

Samlingen er inndelt i seks bølger, alle versene/diktene er tall- og datofestet i perioden 2012-2018.
Jeg må si med en gang at jeg synes det er vanskelig å beskrive hva diktsamlingen egentlig handler om. Det er sikkert derfor jeg har skrevet så mye før jeg kommer til poenget.

På en måte er det en slags fabel-aktig fortelling, men jeg-personen heter Gunnar som dikteren, og kanskje er det han selv som opplever alle disse rare greiene, hans jeg som ser verden på en helt spesiell måte. Kanskje er det delvis mareritt eller vill fantasi, iblandet en eksistensiell reise fra barndommen, gjennom livet, verden, søken etter det åndelige, kontakt med det åndelige, samt en kontakt med det veldig konkrete jordnære som kroppsvæsker, innvoller, søppel og mye annet. Det er mye om død og innvoller, makabert kroppslig på mange måter, slikt jeg ikke er så glad i å lese om egentlig. Men noe fascinerer også innimellom og jeg føler jeg har fått et glimt av noe, en slags mening, men øyeblikket etter glipper det og jeg lurer på hva som egentlig er hensikten, hva er prosjektet, er det noe budskap her? Eller er det bare en slags kreativ lek med ord og setninger, bilder som skal fremskaffe noen slags følelser.
Følelser får jeg, undring og avsky, men jeg skjønner egentlig ikke så mye av hvor han vil, hva han vil.
Og når jeg ikke gjør det, mister jeg litt interessen. Det holdt med en gangs gjennomlesing for meg, men jeg leste en del sider om igjen underveis for å prøve å forstå, få med meg noe jeg ikke skjønte, eller noe som glapp.
Jeg synes Wærness skriver godt, og det er en fin rytme i diktene, men hva hjelper det når det er så mye tekst som jeg ikke helt skjønner meningen med. Og jeg er ikke fremmed for det metafysiske, så det er sagt. Men, men..jeg følte innimellom at mye bare var tull, og det var derfor litt godt å lese Adressa sin anmeldelse etterpå, fordi de er inne på det også- at det er en del vissvass her.  Kanskje det bare er en ordlek når det kommer til stykket?

Smakebit:
(det er litt vanskelig å trekke ut noe, siden det er en sammenhengende tekst, med et slags overheng)

setninger drar tarmene ut av verdens slakt
hinner henger ut   blanke biffer
av syntaks og sammenheng   syntaks og sammenheng
oppskremt putter jeg tarmene tilbake 
jeg jeg jeg   koker meg selv   og de døde
i tomme øyehuler   det ryker ut av ørene på meg    (s.74)


34. (kjente og ukjente nasjonalpoeter/11.februar 2015)

...
men kaller seg for gamle   vi kalte det for ferie
men pakket for å flykte   jeg kalte meg for folket
og skrev puledikt om regn og stjerner  (s.58)
...

Konklusjon:
Surrealistisk, absurd, fantasifullt, drømmeaktig, jordnært, makabert, noe fint innimellom, men ganske uforståelig mening. Hvis det skal være en mening? Kunst, hva skal man tenke om kunst. Dikt er kunst. Kan vi kalle dette abstrakt diktkunst?

Anmeldelser:

Adresseavisen - poesi mellom vett og vissvass, terningkast 4

Les om andres valg i septembers diktsirkel her

Mer om boka og forfatter her

Foto: Forlaget Oktober

Gunnar Wærness:  Venn med alle, 109 s

Forlaget Oktober 2018

Leseeksemplar