lørdag 20. januar 2024

Å isbade blant fjellene av Karin Herjegård . Årets Feelgood i Sverige .

 Jeg er nok ikke en dedikert feelgood-leser, men jeg kan kose meg med noen bøker i denne sjangeren en gang i blant. Mine favoritter er Syv Søstre-serien av Lucinda Riley og Jenny Colgans Mure-serie. Og jeg er svak for sånne type bøker fra Italia. Da tåler jeg en del romantikk og sånt som hører med. Jeg skal ikke påberope meg så stor kjennskap til svensk feelgood, og aner ikke derfor hvorfor denne ble kåret til årets beste feelgoodbok i nabolandet. Jeg vet at feelgood er ganske stort i Sverige, ifølge forfatter Lene Lauritsen Kjølner, som også har et marked der, og reiser på feelgood-festivaler i grannelandet. Jeg lot meg friste av et lekkert cover, en frisk tittel , en handling fra fjellene over grensa, og forlagsomtalen om at dette er noe litt annerledes og er "kvalitetstung", hva nå det betyr i feelgood-sammenheng. Jeg var også så heldig å få delta på et feelgoodmøte med vafler med forlag og forfatter for litt over en uke siden i Trondheim, noe som førte til at mine forventninger steg. Om boka sto til mine forventninger, kan du lese om lenger ned i innlegget.



Forlaget om boka:

Vinneren av “Årets feelgood” i Sverige er en sterk roman om å finne tilbake til seg selv etter at livet har kollapset. Karin Härjegård har skrevet en gripende fortelling om sorg og nye muligheter – og om lykken ved å bade i iskaldt fjellvann.

Helena er i full gang med å forberede ektemannen Martins bursdagsmiddag i det hun mottar en telefonsamtale som skal forandre alt; Martin har hatt et forhold til en annen kvinne i årevis – og Helenas liv revner.

I en lånt tømmerhytte på fjellet gir Helena seg hen til sorgen og mørket, til tross for de lyse sommernettene som innhyller henne. Men når innehaveren av vaffelstua i fjellheimen overtaler henne til å bli med på isbading, vekkes livsgleden hennes igjen litt etter litt, og et håp begynner å spire.

Å isbade blant fjellene er en gripende og klok roman hvor frisk fjelluft, kalde bad og varme menneskemøter gir både livshåp og leseglede.

Jeg tenker ikke å lage noe stort handlingsreferat, det holder å lese det over, eller omtalene til Tine og Beathe lenger ned her.

Kort fortalt, så synes jeg det er mye dveling ved sorg i boka. Ikke bare de hundre første sidene med sorg over utroskapen til Martin etter et 30 års ekteskap, men også andre sorger, både Helenas og andre sine i løpet av boka. Jeg synes ikke det er så mye feelgood i det, selv om tap, brudd, sorg ofte er en ingrediens i denne type bøker, så tar det vanligvis ikke så stor plass som her. Dette ligner mer #Feelsad (jeg lette etter ordet, og fant det til slutt.;))  Det ble litt langdrygt for meg, selv om det er troverdig nok. At forfatteren kan mye om dette, er hevet over enhver tvil. Hun jobber som prest i Åre, og treffer mange mennesker som har sorg i forskjellige faser i livet. 
Jeg synes heller ikke det er så interessant å lese om kvinner som utsletter seg selv i et ekteskap og må bli rundt 50 før de får et sjokk som rister dem ut av grunnvollene og gjennom det finner seg selv igjen. Ikke misforstå meg, jeg synes det er bra at Helena greier det og virkelig gjennomlever sorgen selv om den er grusom, og at hun tar fatt på livet sitt og starter på ny frisk. Det står det respekt av, og kan være fint for andre i lignende situasjon å lese om. Jeg synes det er fint å lese om hennes vennskap med Sonja, en eldre kollega som låner henne hytta på fjellet, og om den yngre Louise som hun blir kjent med der oppe, og som lokker henne med på isbading og fest. Det er også en forsoning etter hvert i boka, med Helenas foreldre, som berører.

Og så lurer jeg på om svenske kvinner løser kriser med å hengi seg til flaska? Dette er den tredje boka jeg leser på kort tid om svenske kvinner i disse fjellområdene (inkludert  Åre)  hvor flaska blir en god trøst etter brudd. (Sara Strømberg, Viveca Stens Åre-serie) . Jeg har ingen grunn til å tro at svenske kvinner er mer drikkfeldige enn norske, men jeg synes ikke norske forfattere skriver så mye om det. Hm, bare en fundering. Mulig det er typisk i kulturen på bygda der borte, noe som ikke er noe ukjent på denne siden av fjellgrensa heller.. (Ja, æ e trønder) 

Jeg liker å lese om fjellet, vandringer, folket, og kjenner veldig at jeg vil dra dit til sommeren. Jeg har alltid en lengsel etter fjellet i meg. og i fjor ble det ingen fjelltur. Nå har jeg sjekket kjøreruter og områder, og det er helt overkommelig å reise til både Tenndalen og Funesdalen, områder jeg ikke har vært i, selv om jeg har vært mye på Røros. På ca 3 timer kommer jeg meg dit fra Trondheim. Isbading blir nok uaktuelt, jeg er en vandrer. Men jeg kjenner mange som driver med isbading, selv om det aldri har fristet meg. 

Språkmessig er også denne boka preget av overtydelighet, mye ord, mangel på undertekst, det er jo sånn denne sjangeren er, men noen ganger kan det kjede meg.  Mye tell, not show. 

Sett bort fra mine innvendinger, som er preget av at feelgood heller ikke er min favorittsjanger, er det mye fint i denne boka. Det håper jeg også kommer frem, og at du som leser ikke bare "ser" det jeg ikke liker like godt.

Slutten av boka gjør meg nysgjerrig på hva som skjer videre med Helena, og jeg ser ikke bort fra at jeg også vil lese den, når den kommer på norsk. Kanskje blir det noe romantikk også? Å isbade blant fjellene er nummer en i serien om Helena, og at Kagge følger opp med flere oversettelser, regner jeg med. 

"Jeg går et lite stykke og setter meg på kne igjen. Fingrene føler seg frem over bærene. Etter hvert blir spannet fullt. En leilighet i Tenndalen. Hvorfor ikke , egentlig? Hvor skal jeg ellers ta veien? Slik det er akkurat , har jeg ingen alternativer. Fremtiden min strekker seg så langt som lånet av hytta til Sonja varer. Deretter er livet et spørsmålstegn. " (s. 192) 



Fra feelgoodfeiring på Mormors stue i forrige uke. Karin Herjegård og meg. Flere  bilder på min ig-konto her



Vi fikk gode vafler. Jeg fikk også veldig lyst på vaffel under lesing av boka, med fløte, ikke miks,  jfr Helena, og det kan godt hende jeg drar på et vaffelsted i morgen, på søndagstur.


Veien til Tenndalen tar ca 3 timer , et kvarter lenger til Funesdalen, via Ås i Tydal. Absolutt overkommelig. 


Andre som har lest,  og er mer begeistret enn meg, og som har blogget om boka: Tine og Beathe


Karin Herjegård: Å isbade blant fjellene , 380 s
Kagge forlag 2024
Leseeksemplar fått på feelgoodfeiring i Trondheim


13 kommentarer:

  1. Det var en god og talende omtale Anita - jeg har ikke fått lest boken enda, men skal gjøre det og se om jeg er enig med deg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Randi . Godt du oppfattet nyansene:) Spent på hvordan din vurdering vil bli:)

      Slett
  2. Da er vi to, isbading er heller ikke min greie (men vandring ja, den gang jeg kunne bruke disse hersens beina)
    Takk for lenke, at lesere som ikke er fan av feelgood fant fine ting i denne boken er ikke verst, jeg har også lyst å lese neste bok når den kommer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jo da, noe fint er det å finne:) Og jeg prøver alltids å nyansere, finne det positive, men også være ærlig om det jeg ikke likte like godt.

      Håper beina dine blir bedre. Mine vandreturer ble også sterkt begrenset etter hofteproblemer for en del år siden, men kortere turer kan jeg gå, så jeg legger opp etter formen der og da, klok av skade. Det er ikke lengden på turene det kommer an på, men å komme seg ut i fjellet:) (eller hvor det nå er man går tur)

      Slett
  3. Nå kom jeg på et ord som jeg lette etter, istedet for Feelgood. Ikke feelbad, men feelsad. Det synes jeg boka lignet på, mer enn Feelgood. Har redigert det inn i teksten nå.

    SvarSlett
  4. Jeg trenger også slike bøker av og til, har notert meg denne :)

    SvarSlett
  5. Ja,ser at jeg ble et par hakk mer begeistret enn deg. Du har skrevet en god og ærlig omtale. Likte godt ordet, feelsad, kanskje det er mer det enn feelgood? Jeg syntes også at det var mye sorg å spore her, samtidig koste jeg meg veldig med boken.
    Vet ikke det der med flasken, om svenske kvinner er mer på flasken enn oss, tror egentlig ikke det og heldigvis var ikke den perioden særlig vedvarende heller. Likte fjellet, vennskapene og vaflene veldig godt med denne boken.
    Nå blir det endelig litt lesing her etter både skirenn,middag og skriving i dag. Fikk Knausgård ut nå, liker ikke å komme for langt avgårde i neste bok før jeg har fått ferdig omtale som skal ut.
    P.S. Koselig med både kart og bilde i innlegget.

    En fin søndagskveld til deg, Anita :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha Beathe:)
      Ja, ikke sant.. følte ikke den var sååå feelgood, selv om den følger "oppskriften" forsåvidt..

      Venter med å lese din omtale av Knausern, eller kanskje ikke... kanskje skumme litt.
      Har lest ferdig to bøker nå, så nå blir det mat og Farmen. Får skrive omtaler i morgen:)

      Tak, du og Beathe:)

      Slett
  6. okänd författare för mig. tack för smakebiten!

    SvarSlett
  7. Den här har jag på min läslista, men då har jag nästan bara läst positivt om den. Väldigt intressant vad du skriver. Och frågan om svenska kvinnor och att ta till flaskan så tror jag inte det är genomgående vanligt. Men en del gör det såklart. Väldigt mycket i smyg...Inte heller i litteraturen, men däremot är det väldigt ofta män gör det i litteraturen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir interessant å se hvordan du liker boka når du har lest den:)
      Vet ikke om jeg helt skjønte hva du mente på slutten der; er det vanlig at de gjør det i litteraturen? At de hiver seg på flaska slik Helena gjorde her, som Vera i Sly/Skygger og hun etterforskeren til Viveca Sten som flyttet i kjærlighestssorg til Åre ?

      Slett