onsdag 24. januar 2024

Er jeg på jorden som de sier? av Marie Næss

 Jeg har lest en del bøker, både sakprosa og romaner om å være innlagt i psykiatrien opp gjennom årene, eller psykisk helsevern som det heter i dag. Med jevne mellomrom kommer det slike bøker, men det er ikke ofte det kommer innsideberetninger fra samtiden. Marie Næss ble lagt inn akutt første gang som 18-åring, etter noen tenår hvor hun slet, men ikke ble sett, forstått eller fanget opp. Helsesøster mente hun  bare hadde "en psykisk forkjølelse". At det var noe mer alvorlig på trappene, så ingen ,- selv om hun tok kontakt for å få hjelp. Marie skulle måtte gjennomgå noen år som ung voksen med flere innleggelser, og er nå 28 år. Ikke gamle jenta nå heller, men heldigvis har hun det bedre. Hennes historie er vond, og nesten ikke til å holde ut. 


Fra forlaget om boka: 
 18 år gammel lar Marie seg frivillig legge inn på akuttpsykiatrisk på Blakstad. Derfra blir det verre. En rystende sterk fortelling fra stedet ingen ønsker å være.

Ressurssterke foreldre, enebolig i Bærum. Men noe er galt. Marie begynner å sulte seg, hun selvskader. Etter hvert lærer hun seg å skyte heroin på YouTube – alt for å dempe stemmene i hodet. Men stemmene slutter ikke å prate. Hun sendes inn og ut av lukket avdeling, legges i belter og får elektrosjokk – ingen.ting hjelper. Systemet sliter, hun sliter. Og midt i alt kaoset finnes det humor, håp og enkeltmennesker som blir avgjørende når systemet svikter. 


Forlagsteksten over sier vel ganske mye om hva denne boka handler om. Marie blir lagt inn flere ganger på tvang på skjermet avdeling. Hun blir gjentatte ganger lagt i belter, noe hun føler som et overgrep, og får elektrosjokk (ECT) tre ganger uka i flere uker under den første innleggelsen. Jeg tror det var den første. Jeg ble så oppslukt av boka fra start, og hendelsene står i kø utover, så om jeg husker alt i korrekt rekkefølge er ikke sikkert. Det som er sikkert at Maries historie er så sterk og vond, at den må leses porsjonsvis. Jeg leste maks 50 sider av gangen før jeg la den fra meg og tok den frem neste dag.  Å lese om hennes smerte og fortvilelse over å ikke bli bedre, heller stadig verre, at folk behandlet henne som dritt, ikke så hvor redd hun var, men kun så den ytre tøffe utagerende jenta som måtte roes ned. Noen unntak fantes det heldigvis, personal og leger som hun møtte underveis, som hun følte ville hjelpe henne, som så henne, som gjorde det lille menneskelige ekstra. Uten dem, hadde hun nok vært helt fortapt, som hun skriver på slutten av boka.

Hun skriver om den avmakten hun føler over å ikke bli forstått, sett, at hun ikke passer inn, og at hun utredes flere ganger uten at det kommer noe ut av det.

" Noen ganger virker det som behandlerne konstruerer sin egen virkelighet, et "case" som passer bedre inn i systemene deres enn krevende, atypiske meg". (s. 118)

Boka er en hjerteskjærende fremstilling av å være pasient, pasi ent, en som kjenner insekter kravler over kroppen, som ingen andre ser, om Max, stemmen i hodet som truer både henne og de hun har kjær hvis hun ikke gjør som han sier, men som ingen andre hører. Om medisiner som ikke virker, som gjør at kun rusen er det som hjelper henne å få en flukt og bedøvelse fra alt det vonde, om selvskadingen som flytter smerten til kroppen, så alt det indre kaoset i hodet stilner for en stund. Om rusing som hun holder skjult for de nærmeste, rusmidler som øker i omfang og type, når ting ikke virker lenger, må noe annet prøves. 

Boka er også systemkritikk. Jeg tenker at alle som er interessert i hva som foregår innen psykisk helsevern nå til dags, bør lese boka. Innsideberetninger er alltid viktige, de gir en annen dimensjon og viktig informasjon til de som jobber i feltet, men også politikere som skal bestemme. 

Det er mye i denne boka jeg kunne tenkt meg å diskutere. Jeg ble både forbannet og trist under lesingen. Jeg trodde faktisk ikke det Marie beskriver som behandling på Blakstad og Lier var lov eller vanlig i dagens psykiske helsevern. Jeg trodde at så hyppig beltelegging , tvangsmedisinering og bruk av tvang var noe som hørte fortiden til. Jeg vet at det er strengt å bruke tvang. Og det skal det være. Her virker det som det er normen. Er det i det hele tatt lov med så unge mennesker? Da mener jeg omfanget av det, som her beskrives.  Jeg kjenner personlig flere som har vært innlagt i psykisk helsevern før og nå, men har aldri hørt om at det har vært så ille som det Marie beskriver nå for tiden.  Er dette spesielt for Blakstad og Lier?
En ting Marie også tar opp, er profesjonsstrid og effektivisering innen psykisk helsevern som også går utover pasientene. Kan det være at vi går verre tider i møte? At gårsdagens psykiatri kommer tilbake på grunn av mangel på ressurser og at profesjonene ikke greier å samarbeide men tviholder på sine posisjoner og syn? Jeg har fulgt med noen debatter om dette som gikk i avisene i fjor, og ser ikke bort i fra at dette også virker inn.

Nå må jeg stoppe. 
Jeg anbefaler boka sterkt, men ikke til hvem som helst. Du må tåle å lese en så sterk og grusom historie som dette, skildringer av rusing, om selvskading, om selvmordsforsøk, om et ungt redd menneske som utsettes for tvang, beltelegging, elektrosjokk , med mer. Om avmakt og makt.

Marie Næss skriver lett og levende. Noe av det som har holdt henne oppe, er skrivingen. Hun har skrevet hele tiden, siden hun var ung tenåring. Hva som hjalp henne til å bli bedre, da alt så som svartest ut, får vi høre om på slutten av boka. Den overraskelsen vil jeg ikke røpe, men kan si at det handler mye om å bli sett og hørt, om medmenneskelighet, og å få følelsen av å være verdt noe. 
Jeg håper og ønsker at Marie også får det bedre i årene fremover og at hun fortsetter å skrive. 




Marie Næss: Er jeg på jorden som de sier, 203 s
Kagge forlag 2023
Leseeksemplar fra forlaget






6 kommentarer:

  1. Dette er nok en gripende bok. Har enda sterkt i minnet boka "23-salen" av Ingvar Ambjørnsen, fra Lier sykehus. Las den for over 20 år siden, men glemmer den aldri. Og selvfølgelig har jeg lest og hørt mye om temaet, ikke minst en bok min søster skrev om egne opplevelser med elektrosjokk. Vurderer å lese denne, trass i at det handler om sterke saker.

    SvarSlett
    Svar
    1. 23-salen husker også jeg, men det er veldig lenge siden jeg leste den. Leste om den igjen da jeg leste Alf der Hagens samtalebok med Ingvar Ambjørnsen nylig.

      Har selv slekt/familie med alvorlig psykiske lidelser som har /hadde flere innleggelser bak seg. Noen av dem er døde nå og var "svingdørspasienter" i den gamle psykiatrien.

      Har man det i familien, blir man sikkert ekstra interessert i/ opptatt av det.

      Spent på hva du tenker hvis/om du leser boka. Regner med at den vil gjøre sterkt inntrykk på deg også:) Sterkt at din slster har skrevet bok om sine erfaringer. Hva heter den?

      Slett
  2. Denne har jeg notert meg, og synes det er vanskelig å lese om, men vil nok prøve. Har en svoger som de siste 25 åene har vært psykiatrisk pasient. Psykiatrien er vanskelig å skjønne, alt kan skje. Moren min jobbet i mange år på Blakstad som aktivitør. Helt til Reitgjerde ble lagt ned og mange kom til Blakstad, da skiftet hun arbeidssted.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du får prøve hvis du orker. Interessant og velskrevet i alle fall. Husker du har nevnt det før at du har en svoger med psykisk lidelse og mange innleggelser. Da vet man noe om det, i alle fall som pårørende.

      Slett
  3. Oy, dette var heftig. Noterer meg tittelen og vet hva jeg går til, når jeg skal lese.
    Lyttet meg gjennom Mine fem år som far, uten å være obs på de små dryppene med grusomhet langt ute i boken. Opplevde det nesten som et overgrep mot mine ører. Sånn blir det når jeg er kjapp å velge lydbok, og bare durer i vei.
    Ha en fin søndag Anita!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, dette er heftig, og det bør man vite før man leser boka:)

      Uff den, lytteopplevelsen var ikke god. Har opplevd det med noe krim, fordi man ikke umiddelbart kan skumme over når man får det rett inn i øret..

      Takk, du også.:)

      Slett