Dag fra natt av Vidar Sundstøl . Nydelig liten roman!

 Vidar Sundstøl er en mangfoldig forfatter, som skriver vanvittig bra. Da denne korte romanen som foregår ei natt, med tilbakeblikk på de tre siste årene og litt til, dumpet ned i postkassa, var jeg ikke sen med å bestemme meg for å lese den etter den boka jeg holdt på med da. I dag leste jeg den i ett strekk, for en vakker bok, nydelig skrevet, om sorg, og ja, jeg leste sakte. Jeg leste flere setninger og avsnitt et par ganger for å ikke gå glipp av noe.

Forlaget om boka:

Hvor lenge varer en natt?
En mann oppsøker barndomshjemmet sitt etter morens bortgang. I et av rommene finner han en stor billedvev. Moren var en ivrig vever, men dette bildet har han aldri sett før. Motivene er fra Draumkvedet, middelalderdiktet om Olav Åsteson som sovnet på juleaften og våknet først etter tretten døgn.
Mannen er fortsatt preget av stor sorg etter en tragedie som rammet det samme huset tretti år tidligere. Kan veven om Draumkvedet ha noe med dette å gjøre?
Med stor billedlig kraft skriver Vidar Sundstøl om sorg, om å sitte fast, om å drømme, men også om å våkne opp og skille dag fra natt.

Sundstøl fanger meg inn fra første setning. Jeg vet at dette er en bok som handler om sorg, noe som gradvis meisles ut med en særdeles følsom penn. 

Han i den lille romanen, er en godt voksen mann , den hjemvendte sønn, som befinner seg i barndomshjemmet etter moras begravelse, en natt, hvor han gjennomgår hendelser som gjorde at han valgte familien bort. Til hans mors sorg, og andres, det får vi vite.

Han mistet sin to-årige sønn i en ulykke for tredve år siden, et tap så stort at han ikke maktet å bære sorgen, og flyktet bort fra alt som kunne minne ham om det.

Da han ser sin mors billedvev med tema fra Draumekvedet, undrer han seg hvorfor hun lagde det, og hvorfor han ikke har sett det før?  Er det noe mora ville fortelle han med det bildet? 

Vi får tilbakeblikk fra hva som hendte den ettermiddagen og den kvelden da den lille sønnen ble hentet i ambulanse, foreldrenes håp og tvil da de var på sykehuset, så varsomt og fininnstilt skrevet, som om jeg kan kjenne den umulige smerten de befinner seg i. Noe jeg selvsagt ikke kan, men en anelse, ja, har man barn har man ofte kjent den redselen man ofte kan leve med, i alle fall.

Romanen har korte kapitler og jeg anbefaler sakte lesing. Det er så vakkert, hver en setning. 

" Denne natten var det vinter, nedover innsiden hans rant ulykken i svarte strømmer mens stjernene over ham gnistret tørt i kulden. " (s.45) 

Naturen er en sentral billedlig kraft i romanen, han som sanser, han som ser på stjernene, den mørke natta, stavkirkene på åsen, snøen. Så nært som alt blir når man er alene i natta.

Vi befinner oss i Vest-Telemark, i innlandet. Her overlever også gammel folketro. Han tenker på dette når han undrer seg over moras billedvev:

" Det ser ut som føesheimen og auromheimen, denne verden og åndeverdenen, ikke er adskilt, men heller fremstår som en dobbelteksponering, sånn man kan se på gamle fotografier." (s. 51)

Romanen bærer preg av et drømmeskinn, slik natta kan gi oss innsikter vi ikke ser i dagslyset.

Han oppdager også de tre romanene han skrev etter at han forlot bygda, i bokhylla til mora, en lapp som faller ut, og erkjenner at han aldri tenkte at bøkene handler om sorgen, om tragedien. Men kanskje gjorde den det, på sitt vis. Han skrev om stjerner, tid, avstand, verdensrommet, kulde.

Jeg tenker at dette er en mann som har lidd stort og lever med fastfrosset sorg. Kanskje er bildet og moras død en vei til å å tine den opp? Kulda , vinteren, natta, og avstanden til stjernene, er sterke symboler for hans tilstand. 

Anbefales varmt!

Beathe og Tine har også lest og likt boka. 

Jeg har lest flere bøker av Vidar Sundstøl, men det ser ut som jeg kun har blogget om Djevelens giftering. 

Vidar Sundstøl: Dag fra natt, 100 s

Tiden norsk forlag 2024

Leseeksemplar fra forlaget