I Noen å høre til møter vi hovedpersonen Oscar, som er professor på et av Madrids internasjonalt anerkjente universitet. Han er dyktig i jobben og en god foreleser, men ellers sosialt handicappet. Han har en venn, Alberto, som han ser fotballkamper og går på bar med, ellers har han ikke noe sosialt liv. Noe har skjedd på jobben som fører til at han må ta et halvt års permisjon, han har fått en klage av noe slag. Hans venn og kollega har forbindelser til et universitet i Malaga hvor Oscar får tilbud om å tre inn i et engasjement noen måneder. Oscar har lite lyst til det, vanedyr som han er, dessuten egentlig livredd på grunn av sosial angst. Alberto overtaler ham, fordi det blir mye værre for Oscar karrieremessig hvis han takker nei til tilbudet. En plan begynner å ta form i Oscars hode. Han kan leie ut leiligheten i ukedagene og reise hjem for å se favorittlagets kamper sammen med Alberto i helgene. Oscar setter inn en annonse om å leie ut til fire forskjellige personer slik at de kan leie en dag hver pr uke, mot at de skriver en dagbok om livet sitt og hvem de er som Oscar kan lese når han kommer hjem i helgene.
Oscar reiser til Malaga og blir uten han får tenkt seg om invitert og involvert i fester, sosiale lunsjer, fjellturer, dansekurs med mer. Flere av kollegene husker han som lærer og er stolte over å ha han i sin stab. Spesielt den noe yngre Carla, tar seg av ham. Hun er livlig og sosial, og gradvis mykes Oscar opp og kommer over sin sosiale fobi.
Carla tar han med på dansekurs hos Luis, hun lærer ham å sykle, de drar på fjellturer og utvikler etterhvert et varmt vennskap.
Oscar gleder seg også over hjemreisene til Madrid og å kunne lese i dagboka. Vi innvies i fire forskjellige historier utover i romanen, og jeg som leser er like spent som Oscar på hvordan dette utvikler seg og hvilke hemmeligheter de bærer på.
Noen å høre til er en fin og velskrevet roman som ga meg lyst til å reise til Spania, særlig Malaga. Jeg har ikke vært annet enn i Barcelona og Costa Brava i fastlands-Spania, derimot mange ganger på Kanariøyene.
Dette er en livsbejagende roman med mange fine øyeblikk og scener. Siden Sætre kjenner Spania godt må jeg tro han har god innsikt i folk og lynne der. Jeg kjenner ikke den spanske omgangsmåten særlig godt og det er ting jeg stusser på, som at Oscar og Carla går ut og drikker vin til lunsj mens de er på jobb, og til og med blir beruset. De drikker i det hele tatt mye vin disse spanjolene i denne boka. Jeg vet jo at de i Sør-Europa nyter vin på en annen måte enn oss, men drikker de så masse av gangen og i lunsjen? Trodde de drakk mindre når de drikker, men oftere jeg..
Ellers får jeg så fine bilder i hodet mitt av togturene han tar, gjennom det vakre landskapet som jeg ikke har sett, men får lyst til å se. Kanskje er det på tide å oppdage fastlands-Spania (farvel Italia- det er nok ikke bare Toscana som har vakre landskap, skal jeg tro Oscar) . Jeg får også lyst til å lese Don Quijote, som Oscar leser på togreisene sine, helt oppslukt. Denne klassikeren har jeg faktisk ikke lest.
Romanen er velskrevet som sagt, en feelgood-roman som jeg gjerne anbefaler videre. Jeg mener ikke noe negativt når jeg bruker feelgood-begrepet altså. Forfatteren ønsket å skape en motvekt til feelgood-bøker i sin forrige bok, men denne gangen har han skrevet en feelgood-bok selv, i alle fall får jeg gode følelser av å lese denne. Den har en så positiv utvikling, derav begrepet feelgood. Lett å lese, den er både spennende, rørende, litt overraskende og interessant. At den gir meg (mer) reiselyst er bare et stort pluss.
Tine har også blogget om boka og likte den godt.
Her er mitt innlegg om Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre.
Om forfatteren og bøkene hans her
Født i Bergen i 1967
Her skriver forfatteren om sine tanker om boka og prosessen, om tematikk han ønsket å behandle i denne romanens form, som tvangslidelser (Oscar), om vold i nære relasjoner/seksuell trakassering (noen av leietakerne, samt Oscar), om umulige forventinger/om å kunne være seg selv eller ikke. Det er også en historie her om Mexico og den blodige narkokrigen, med noen perspektiver som ga meg noe å tenke på. Hvorfor tier verden/USA om dette, men setter himmel og jord i bevegelse når det kriges og terroriseres i Midt-Østen?
Noen å høre til av Geir Sætre, 309 s
Sætre Standup and Write 2018
Leseeksemplar
Bra valg å takke ja til denne, selv om jeg fremdeles holder en knapp på Italia. Takk for lenke, som du vet likte jeg også boken godt, og kan skrive under på at sleppefesten var av det solide slaget :)
SvarSlettOj, så du var på sleppefesten? Det var sikkert nok vin der, om enn ikke den rådyre som Louise ga bort til Oscar;)
SlettItalia er vakkert og jeg elsker språket. Det har vært mitt land i mange tiår, men jeg synes spanjolene er mye hyggeligere.:)
Julie var det, ikke Louise. Og så var det vin fra Rioja, viner jeg er glad i, men disse rådyre må jeg nok se langt etter..;)
SlettHmmm....hadde skrevet den lange kommentaren og så forsvant den når jeg skulle publisere...prøver meg igjen.
SvarSlettKjenner til dette med forespørsler direkte fra forfattere. Takket ja til to før jul, den ene har jeg lest den andre ikke. Det skaper et selvpålagt press for man forstår at det er en slags forventning fra forfatterens sisde om at man skal lese/skrive innen "rimelig tid". Har ikke fått forespørsel om denne og har ikke lest noe av ham tidligere heller men den høres jo interessant ut så jeg noterer meg den bak øret.
Straks ferdig med "Agathe" og den er stillferdig og fin om ensomhet.
(dumt med innlegg som forsvinner, bra du ikke ga opp)
SlettJa, det blir etterhvert mange slike forespørsler , særlig av de som gir ut selv på eget forlag. Og de føler jeg fortjener å få boka lest når man først har takket ja. Jeg har fortsatt et par-tre indie-bøker liggende, som har ligget lenge, men de skal leses en dag. Jeg lover aldri når jeg får lest dem, og de som da sender meg bøker er inneforstått med det. Jeg greier ikke å ha en rekkefølge på når jeg leser hvilke bøker- selv om jeg har prøvd- det er de bøkene jeg føler for å lese der og da som blir lest først, og slik var det med denne . Jeg trengte en sånn bok fra Spania akkurat nå, dessuten har jeg nettopp vært i Spania (selv om Gran Canaria ikke akkurat er fastlands-Spania)
Jeg fikk nok forespørsel fra Sætre fordi jeg har lest og blogget om en bok av ham før. Du kan sikkert spørre ham, det er en fin bok.:)
Godt å høre at Agathe innfridde.:)
Gir aldri opp i første omgang! Jeg gav jo beskjed om at jeg ikke visste når jeg fikk lest noen av dem men opplever at de "etterlyser" omtale etter noen uker likevel, men jeg forstår de jo når de først har sendt en bok. Tror jeg venter med denne boken siden jeg allerede har en bok liggende som burde vært lest ganske snart, men nå rekker jeg kanskje å lese en bok til før vi kommer i 2019. Etter å ha sett opp til flere romantiske julefilmer hver enste dag siden midten av november ble det plutselig kjedelig :-D Men det betyr at jeg kan bruke kveldene til litt lesing igjen. Jeg sverger også til Italia til tross for at jeg ikke har vært der men Spania er sikkert fint det også, har ikke vært på fastlandet men Gran Canaria og Mallorca.
SlettRiktig innstilling.:)
SlettHar opplevd en gang etterspørring av når den blir lest, vedkommende syntes vel det snart burde bli dens tur.. Men det funker jo ikke sånn, selv om jeg prøver å ha en viss køordning.
Skal begynne på Jordens arvinger nå, en murstein som jeg kvier meg for, men jeg vil jo lese den. Har dagen i morgen å lese på, viktig å ga tid til å komme inn i en slik bok, for da går lesingen lettere etterpå.
Gran Canaria og Mallorca er vel ikke representativt for resten av Spania, siden det er konsentrert med turistnæring der, men kommer man seg utenom de turistghettoene får man jo mer av det andre som er verdt å se og oppleve.:)
Og så har jeg inntrykk av (har lest innimellom) at Gran Canaria har en litt sånn utenfor-følelse som de i Catalonia har- når det gjelder Madrid-Spania. Kanariøyene ble kolonisert av spanjolene og hørte til Afrika før, men hadde en egen urbefolkning (riktignok en del berbere fra Nord-Afrika har forskerne nå funnet ut) og Catalonia vil fortsatt løsrive seg fra Madrid-Spania. Men spansk er det det jo i dag, med masse spanjoler i skjønn forening med ur-DNA og diverse annet.
SlettFørst og fremst: Takk til Anita for en fin anmeldelse, og så til deg Beathe - om du ønsker å lese boken, gir du meg en lyd, så sender jeg deg den.
SlettNår det gjelder vininntaket til Oscar, så ønsket jeg å gi mannen noen hedonistiske nytelser i en ellers kontrollert og rasjonell verden. Han reflekterer jo selv i boken over at han muligens drikker for mye vin, for han "sier jo "Vin hadde i mange år vært hobbyen hans og hans eneste last i livet var at han drakk mye vin. Han drakk for å smake og utvide kunnskapen sin, ofte et par glass hver dag, og innså at han sikkert kunne drukket mindre. Til gjengjeld ville da livet ikke føles like bra, og han anså vinen som sin eneste hang til hedonisme.". Når det gjelder spanjoler generelt så drikker de mye vin, og for veldig mange av mine spanske venner er en lunsj uten vin helt utenkelig. At Oscar og Carla den ene gangen drakk mer enn de burde, og ble beruset, er nok ikke vanlig, men de hadde "noe å feire" og lot seg rive med. Det skjer også med spanjoler og jeg har selv spist lunsj og drukket med spanske kvinner som var fnisete og tøysete når de kom tilbake på jobb. Så jeg mener oppriktig at dette er en del av den spanske livsstilen, enten man befinne seg i Madrid, Malaga eller den spanske landsbygden :-)
Bare hyggelig.:)
SlettTakk for at du tok deg tid til å skrive kommentar som svar på mine spørsmål om spanjolenes vinkomsum. Jeg regner med at andre også kan ha interesse av dette.
Jeg fikk med meg det om Oscars vininteresse - men to glass pr dag, er vel innafor det jeg forbinder med Sør-Europeisk drikkekultur, men her bøtta de jo innpå med flasker til tider..(som vi nordmenn gjør). Interessant det med lunsjdrikking. Kjører de bil også etterpå?
(tenker på drosjer og bussjåfører og hva man kan treffe på veiene)
Joda, de hadde noe å feire den ene gangen Carla og Oscar, og da tok det litt av. Synes det var fint av deg å gi Oscar noen hedonistiske livsnytelser::)
Vel, jeg synes ikke det var ofte det var snakk om flasker, men det får nå så være. Les gjerne om han her som drakk flere liter vin om dagen, og ble 107 år gammel. Jeg kjenner flere vinbønder på Tenerife som er i åttiårene og som glatt drikker over en liter vin hver dag - og kjører bil. Det er jo tross alt en fri verden og i Spania er det i tillegg en utbredt forakt mot politikere og reglene deres :-)
SvarSletthttps://www.telegraph.co.uk/good-news/2016/02/11/this-107-year-olds-secret-to-a-long-life-four-bottles-of-red-win/
Mye og mye, mulig jeg overdrev litt.:)
SlettAng de vinbøndene på Tenerife; helse er så mye, og de levde sikkert sunt og godt ellers, med mye oliven og god mat. Som vinbønder er de sikkert mye i fysisk aktivitet også, og folk er jo forskjellige mht utrusting sånn generelt.
Skal lese den artikkelen om litt. Interessant med slike spesielle tilfeller.
Btw- så har jeg besøkt en vingård/bodega på Tenerife en gang, gjennom en tur med reiseselskapet. Vi var på Teide først, men der ble jeg dårlig- matforgiftning- av en sandwich på kafeen der på morgenkvisten mens noen tok heisen opp til topps, så jeg orker ikke så mye vin akkurat når vi kom til den bodegaen. Det var jeg veldig lei meg for, selvsagt..
Har også vært på to fine vingårder på Lanzarote- på egenhånd med venner og det var artig. Har tilgode å besøke andre vingårder på Kanariøyene og Spania forøvrig. Har du noen god tips, så tar jeg gjerne imot ved en anledning.:)
Har nå lest om han 107-åringen. Herremin..
SlettHvis du skal reise til et fint område der du kan besøke mange vingårder og produsenter, bør du dra til Rioja. Kommer seg raskt dit med leiebil fra Barcelona, Madrid og Bilbao. Da kan du besøke fetteren til Julie i boken, han heter Miguel Merino og driver en vingård i Briones. Jeg har mange tips til deg når du bestemmer deg for hvor du skal på ferie, så ta heller kontakt da.
SvarSlettFlott, takk skal du ha. Det ska jeg husker når jeg neste gang reiser til Spania.:)
Slett